Universitetet i Tromsø –
Labyrint 3/11
•••
41
Polarenkene
Å være polfarer var et
beinhardt slit, men det
var slett ingen dans
på roser for kona som
holdt hjulene i gang
hjemme. Noen ganger
gikk det fere år før hun
så mannen igjen.
«I midten av mars måned gikk jeg fra
borde i Tromsø for å være hjemme en
forten dagers tid. Hjemme var det kom-
met en liten sønn. Det blev å si farvel til
gutten og kona og dra ut på en reise som
var beregnet å skulle vare i 2-3 år, men
som kom til å vare i innpå 4 år.»
Dette forteller Helmer Julius Hanssen
fra Vesterålen om «familielivet» med
sin kone Kristine Augusta før han drar
ut med Gjøa i 1903. Hanssen var med
Roald Amundsen både gjennom Nord-
vest- og østpassasjen, samt den berømte
sydpolekspedisjonen. Dette betydde
lange perioder uten kontakt med kone
og barn.
– Ut i fra det han her forteller kan man
jo mistenke Hanssen for å mangle
følelser, men jeg tror heller han har en
emosjonell distanse. Ellers ville nok ikke
atskillelsen fra familien vært til å holde
ut, sier direktør ved Tromsø Museum
Universitetsmuseet, Marit Anne Hauan.
Vant til mannlig fravær
Vi vet mer om hvordan polfarerne hadde
det på sine ekspedisjoner, og om deres
lengsel og savn, enn vi vet hvordan det
var for familien å være uten mann og far
så lenge.
– Ja, og det var mange som var lenge
borte. Helmer Hanssen var én av dem,
et annet eksempel var Otto Sverdrup.
Han var med Fram over Polhavet i tre år
(1893-96) og deretter fre år (1898-1902),
forteller polarhistoriker Harald Dag Jølle.
«Det kan undertiden ligge så knugende
tungt på mig især når jeg tænker på de
der hjemme som sidder og venter og intet
ved om os. Likeledes når en kommer til at
tænke på om vi skal bli nødt til at bli her
en vinter til, man kan ikke bortse fra den
mulighed.»
Dette skriver Otto Sverdrup selv på sin
andre Fram-ekspedisjon, hvor han var
ekspedisjonsleder. Planen var i utgangs-
punktet å overvintre tre ganger. Men
fordi de fremdeles satt fast i isen somme-
ren 1901, ble han og mannskapet nødt til
å overvintre enda et år.
– Polfarerne hadde lønnet hyre, så
slik sett klarte familien seg bra. Otto
Sverdrup reforhandlet for eksempel
lønna si da han gifet seg. Kona Gretha
der hjemme måtte forsørges når han var
på reise. Dette var en tid hvor mange
familier måtte klare seg lange perioder
uten mann og far. Det var en helt annen
tid og samfunnsorden, sier Jølle.
– Kystkvinnene var vant til mannlig
fravær, både fra utenriksfart og fske.
De visste dessuten godt om risikoen
som mennene utsatte seg for. Polfarerne
skulle først over et stort hav, deretter var
de innelåst i is. Fikk du da skjørbuk eller
alvorlige skader, så var det skjebnen som
rådet. For å slippe å engste seg hele tiden,
så tror jeg kvinnene utviklet en fortreng-
ningsmekanisme, forteller Hauan.
Måtte være modige
I Fridtjof Nansens bok Fram over
Polhavet lyder dedikasjonen slik: «Til
hende som døbte skuten og sad modig
tilbage». Med «hende» mener Nansen sin
kone Eva.
Dedikasjonen viser at polfareren innså
at det ikke bare var den som reiste som
måtte være rikelig utstyrt med mot. Det
samme gjaldt også for kona som tok seg
av familien alene.
Eva Helene Sars Nansen (1859-1907) var
internasjonal sangstjerne før hun traf
Fridtjof Nansen i skiløypa i 1888. Hun
vokste opp i Christiania med foreldre
som oppdro henne til å bli en sterk og
selvstendig kvinne.
«Å gud hvor det blir skjønt at komme
hjem til det alt sammen igjen»
(Nansen,
i brev til kona fra Vardø 1893, på veg til
Nordpolen.)
De første årene de var gif lengtet han seg
gal etter henne. Men det endret seg med
årene. Hun forble riktignok hans trygge
havn, men han var en jeger og kom
stadig tilbake til uttrykket om at «lykken
er der hvor du ikke er».
Familieportrett av familien Nansen hjemme på Polhøgda i
1902. Fra venstre: Irmelin (1900-1977), Odd (1901-1973)på
armen, Eva Nansen, Kåre (1897-1964), Fridtjof Nansen og
Liv (1893-1959). Foto: L. Szacinski/ Nasjonalbiblioteket
Nansen-Amundsen-året 2011
Tekst: Randi M. Solhaug