Universitetet i Tromsø –
Labyrint 3/11
•••
31
Hun var fem år da
barnevakten plutselig
bare forsvant. Senere
fkk hun vite at han
hadde rømt fra Norge
etter en dramatisk
sprengningsaksjon.
Kan det ha bidratt til
å vekke politikeren i
henne?
– Tja, kanskje. Jeg er over snittet sam-
funnsengasjert, så ett sted må det vel
komme fra.
Laila Susanne Vars sitter på kontoret sitt
i Kautokeino og ser ut vinduet. Høsten
har for lengst festet grepet sitt der ute. På
bordet foran henne ligger en liten rein i
tre, formet som et puslespill. Hun prøver
å huske hvordan det var den gangen hun
var fem år.
Vi må tilbake til 1981-82, og et
Finnmark som var preget av demon-
strasjoner, protester og aksjoner. I 1978
vedtok nemlig Stortinget å demme opp
Alta-Kautokeinovassdraget og bygge en
krafstasjon. Fra samisk og miljøpolitisk
hold ble dette møtt med krafig mot-
stand. Midt i dette vokste Laila Susanne
opp med ei alenemor. På den tiden
jobbet moren hennes som lærer i Sirma,
en bygd i Finnmark, så på dagtid hadde
Laila en barnevakt.
– Og jeg husker godt at han plutselig ble
borte, og jeg fkk ikke noen forklaring på
hvor han var.
Han som passet henne var Niillas Somby.
Som en protest mot statens vassdrags
utbygging deltok han i en mislykket
sprengning av brua over Tverrelvdalen.
Sprengladningen utløste seg for tidlig og
Somby mistet synet på det ene øyet og
måtte amputere en arm. Etterpå rømte
han til Canada og ble der noen år.
Alt dette fkk hun vite lenge etterpå.
– Men politisk engasjement kan jo
komme så mange steder fra, legger hun
til og drar oss tilbake til nåtiden.
– Jeg kommer jo fra et veldig politisk
hjem. Ikke sånn partipolitisk, men vi har
veldig mange kvinnfolk i familien min
som er veldig samfunnsengasjerte.
I dag, nesten 30 år
etter spreng-
ningsaksjonen, sitter Laila Susanne
Vars som visepresident i Sametinget,
et politisk sentrum som mange mener
Altaaksjonene var den gryende kimen
til. Hun kom inn med et valgskred for
det nyetablerte partiet Árja (på norsk:
innsatsvilje) høsten 2009. Før det hadde
hun aldri hatt noe politisk verv.
– Noen hevder du ble overtalt til å fronte
partiet?
– Jeg sa først nei. Jeg sa: «Jeg er ingen
politiker! Jeg skriver på en juridisk dok-
torgrad og har planer om å bli i Tromsø
med mann og barn». Men de var så
overbevisende. Det var så bra det de kom
med, smiler hun og legger trykk på ordet
«bra».
– Ble du overrasket over at det gikk så
bra?
– Jeg må ærlig talt svare ja, jeg ble
overrasket. Jeg stilte opp mot Egil Olli,
sittende sametingspresident, og Aili
Keskitalo, som hadde vært sametings-
president. Det var Davids kamp mot
Goliat. De hadde et helt partimaskineri:
De trykte valgaviser, de hadde YouTube-
snutter, egne hjemmesider og fyers. Og
jeg – jeg stekte vafer og gikk på husbe-
søk! Vi hadde stand, men ingen fancy
ting å gi bort. Men vi hadde et program
vi syntes var veldig fott, da. Kanskje
noen ble sjarmert at vi holdt det hele
enkelt? Vi brukte heller ikke Twitter. Vi
hadde riktignok Facebook-side, men den
var dårlig besøkt. Vi hadde jo ikke tid å
sitte der, haha!
Hun er som tegninga på kontordøra si,
den som datteren på fem år har tegnet
med streker og skrevet «LAILA» over
med store, ujevne bokstaver. I ansiktet
dominerer et stort smil og armene er
strukket helt ut, klar til å omfavne et helt
univers. Laila ler fornøyd når hun ser
tegninga.
– Jeg er veldig blid, ja. Og tydeligvis
veldig åpen. Hun har lært å skrive navnet
mitt og det er hun veldig stolt av. Det er
jo mye artigere å være blid. Hvorfor skal
jeg være sur? Og i løpet av mitt toår-
ige politikerliv har jeg fått høre at jeg er
veldig åpen. Jeg er fink til å lytte og ta
signaler. Jeg vil at folk skal kunne si «Vi
traf ho fra Sametinget, snakket med ho
og følte at vi ble hørt».
I Vars univers
Tekst: Randi M. Solhaug
Foto: Torbein Kvil Gamst
Portrett
«Samer opplever veldig ofte å bli mobbet og diskriminert,
men det er nesten ikke lov å snakke om det.
For det forventes at du skal tåle det.»
Dette er mitt paradis! Etter ti år i Tromsø, hvor hun tok
doktorgrad i juss, fyttet Laila Susanne Vars tilbake til
Kautokeino for to år siden.