Universitetet i Tromsø –
Labyrint 3/11
•••
13
terroristen var motivert av frykten for
at islam på sikt ville ødelegge det norske
samfunnet.
Men også før 22. juli har islam vært en
het potet: Hvorfor har akkurat denne
religionen blitt et så betent tema i den
ofentlige debatten?
– Hendelser som 11. september, kari-
katurstriden og mordet på Teo van
Gogh har bidratt til Vestens frykt for
islam, men også til muslimers irritasjon
over å bli identifsert med terrorisme og
anti-demokratiske holdninger. Denne
gjensidige mistenksomheten har både
anti-muslimske og anti-vestlige krefer
utnyttet for å skape økt polarisering.
Samtidig utfordrer islamdebatten vår
forståelse av sekularisme, og vår måte
å forholde oss til nye religiøse krav på,
påpeker Jakobsen.
Sekularisme er skillet mellom stat og
religion, og ifølge Jakobsen er denne
adskillelsen en bærebjelke i ethvert
demokrati..Hvis statens lover var foran-
kret i en bestemt religion, ville vi ikke ha
religionsfrihet eller.frihet fra religion.
– Men spørsmålet er om vi kan ha et
sekulært samfunn samtidig som vi
inkluderer de sterkt troende i det ofent-
lige og politiske liv. I motsetning til en
del religiøse og anti-religiøse debattanter,
mener jeg ikke at dette er umulig. Men
det er heller ikke uproblematisk.
En global minoritet
Debatten om ytringsfrihet og religion
er ikke ny. Den var heller ikke ny da
karikaturtegninger av Muhammed satte
sinnene i kok for noen år siden. Og den
har ikke bare pågått i nettfora.
I det siste har også den flosofske
debatten i økende grad dreid seg mot
ferkultur, og møtet mellom islamske og
sekulære prinsipper.
Jonas Jakobsen mener at vesteuropeiske
land i de siste årene er blitt overrumplet
av det faktum at deres forhold til religion
ikke er vanlig i global sammenheng.
– Den anerkjente tyske flosofen Jürgen
Habermas mener i dag at sekulari-
seringstesen, altså antagelsen om at
religion forsvinner når et samfunn
moderniseres, er et særegent europeisk
fenomen. Resten av verden, inklusiv
USA, opplever en religiøs revitalisering.
Sekulære europeere er en global minori-
tet, sier Jakobsen.
krenkelser
Hvordan vi skal forholde oss til økende
religiøs tilstedeværelse i den demokra-
tiske debatten? Er det i god demokratisk
ånd å krenke andres religiøse følelser?
– Også kulturelle og religiøse minoriteter
skal kunne kritiseres. Kritikk vil før eller
senere føre til at noen føler seg krenket.
Men hvis alle som føler seg krenket skal
bli tatt hensyn til så får vi et problem:
Hvordan kan vi måle krenkelser mot
hverandre? Er det den som er mest kren-
ket som har rett?
– Samtidig mener jeg at er detblir feil å
si at ytringsfriheten er truet hvis man
tar hensyn til den man snakker med,
eller om.. Det er ikke hva vi sier som
blir begrenset av et slikt hensyn, men
hvordan vi sier det. Det er for eksempel
helt uproblematisk å kritisere bestemte
fortolkninger av islam uten å bruke
hatefulle ytringer om islams «sanne
vesen». Dårlig islam-kritikk ser ikke hvor
mange forskjellige typer islam det er.
Demokrati er mer enn debatt
Å komme med argumenter som mis-
tenkeliggjør samfunnsgrupper er ikke en
særlig god måte å føre en demokratisk
debatt på.
– Her mener blant annet flosofen Axel
Honneth at det kreves en atmosfære av
solidaritet for å få et demokrati til å fun-
gere. Religiøse grupper kan kanskje ikke
kreve juridisk beskyttelse av religiøse
følelser, men de kan påpeke asymme-
tri i det ofentlige rom. Et eksempel er
ensidig negative fremstillinger i mediene,
som forringer deres mulighet for å bidra
positivt til samfunnet.
Kritikere av islam, ferkultur og mus-
limer har ofe en aggressiv tone. Ifølge
Jonas Jakobsen forsvarer mange denne
tonen ved å si at alt er tillat verbalt, så
lenge man ikke utfører voldelige hand-
linger.
– Men ord er også handlinger, og vi ser
at unyanserte generaliseringer endrer
stemninger i den sosiale virkeligheten.
De bidrar til å skape frykt og avsky for
blant annet muslimer. I et demokrati må
vi derfor stille krav til graden av negativ
stigmatisering av bestemte grupper i
samfunnet, særlig hvis denne gruppen
er en minoritet. Nådeløs kritikk er heller
ikke et godt verktøyom du ønsker å for-
andre noe ved en kultur som du mener
er kritikkverdig. «Den som vil hjelpe et
annet menneske, må først forstå det den
andre forstår» sa den danske flosofen
Søren Kierkegaard. Det betyr at man må
forstå hvorfor noen verdsetter sin egen
religion eller kulturpraksis, hvis man vil
forandre dem i en kritisk dialog. Ellers
taler man for døve ører. Det Kierkegaard
glemte å tilføye er at man selv kan bli
forandret i en slik dialog.
Er religion forenlig med demokrati?
De uakseptable ytringene
Aktuelt: 22. juli
Tekst: Maja Sojtarić