Basic HTML Version
Universitetet i Tromsø –
Labyrint 1/12
•••
49
Kronikk av Kim O. Kantardjiev
Hvis man skal se på Norges utvikling
som kunnskapsnasjon de siste årene, så
er det altså en suksesshistorie. Likevel:
Hvis universiteter og høyskoler skal se
fremover i stedet for bakover, er det
noen store utfordringer vi står overfor
for å fortsette den gode utviklingen.
Gratisprinsippet
Gratis tilgang til høyere utdanning er
en hjørnesten i norsk høyere utdan-
ning. Det har bidratt til at vi har hatt en
bred rekruttering til høyere utdanning;
at risiko minimeres og at studentene
velger etter faglig interesse. I dag står
gratisprinsippet tilsynelatende sterkt i
den norske offentligheten, ingen partier
har sagt at de ønsker store endringer i
dagens ordning og bare sporadisk har
ledere for utdanningsinstitusjoner til-
kjennegitt at man ønsker skolepenger for
alle, da gjerne fra institusjoner som har
det selv. Men faren for skolepenger er
ikke at prinsippet kollapser, men at det
eroderes. I Europa er det stadig sterkere
krav om «alternative finansieringskilder»
(les: skolepenger) og i Norge har f.eks.
KrF luftet at enkelte grupper kan skilles
ut som betalere. Dersom man ikke er
klar på standpunktet, kan det feilaktige
argumentet om at skolepenger gir kvali-
tet, få fotfeste også i Norge.
Nyttemaksimering
I forlengelsen av skolepengedebatten
kommer det et stadig sterkere krav om
(snever) nyttemaksimering i høyere
utdanning og forskning. Skolepengekra-
vets premiss er at «de som tjener på det
må betale». Implisitt: det er «jeg» som
tjener. Det er selvsagt en feilslutning,
men noe man i stadig større grad hører.
Dersom denne tanken får gjennomslag
vil universiteter og høyskoler få sta-
dig større vansker med å forsvare sine
bevilgninger, fordi de har flere – faktisk
primært helt andre – oppgaver enn
å tjene materielle interesser. Dersom
man mener at forskning og utdanning
skal være nyttemaksimerende, bør man
utdanne folk som utelukkende kan
oppdatere seg på, kopiere, og snylte på
andres forskning. Dersom man mener
at det finnes andre viktige prinsipper:
bidrag til kunnskapsallmenningen,
innovasjonsevne (som sjelden lønner
seg for universiteter og høyskoler, men
som lønner seg for bedrifter), og kritisk
tenkende mennesker som demokratiet
er helt avhengig av – da bør man slutte
å snakke om universiteter og høyskoler
som BNP-økende enheter. De bidrar
til det også, men primært indirekte og
umålbart.
Kopling mellom FoU og ut
danning
Både kritisk tenkende mennesker og
fleksible arbeidstakere med evne til å
tilegne seg kunnskap kommer som en
konsekvens av at man får vitenskapens
og den frie forskningens holdninger inn
i utdanning. Ofte har man en formdebatt
i spørsmålet om hvordan integrere
forskning i utdanning. Det er hevet over
enhver tvil at det krever økt pedagogisk
kompetanse for å gjøre forskningen til
en del av utdanningen. Dette har også
vært et av studentbevegelsens primære
krav for å få økt kvalitet. Poenget har
vært at man allerede tidlig kan ta del i
forskning, forstå de tilhørende metoder
og etiske vurderinger, men at det fordrer
innsats fra lærekreftene. Det er likevel
et annet viktig spørsmål som ennå er
uavklart og det gjelder lærekreftenes fag-
lige kompetanse. Både hvor nært knyttet
de er til forskningsfeltet og hvor mye tid
som skal brukes på forskning av lære-
kreftene for at koplingen skal være reell.
Post-frivillighetens arbeids
deling
I forlengelsen av spørsmålet om viten-
skapelig ansattes kompetanse tvinger det
seg frem en ressursdebatt. Denne debat-
ten har ofte handlet om mer penger.
Men det er liten tvil om at den største
effekten på kvalitet vil være å spisse
institusjonenes profiler, å trekke res-
surser sammen og arbeidsdele oppgaver
i både utdanning og forskning. Hittil
har man hatt veldig mye «samarbeid»,
litt konsentrasjon (i administrative
tjenester) og arbeidsdelingen har vært
nærmest fraværende. Når fusjoner uten
gode faglige begrunnelser snart er unna-
gjort, hvordan skal vi få til reelle faglige
omprioriteringer?
Svaret ligger til dels hos våre folkevalgte,
men de har hittil ikke vært villige til å
gjøre annet enn å legge en mild tone
og fromme ønsker til grunn. Samtidig
må institusjonene gjøre sine profiler
mye tydeligere, og det er uklart om
fusjonsprosessene bidrar positivt i den
sammenheng. Enten begynner institu-
sjonene selv å definere sine styrker eller
så gjør andre det for dem. Det kan bli
ubehagelig.
En sektor som hittil har hatt gode
resultater er ikke forskånet for endrin-
ger. Noen endringer ville være til det
bedre, andre til det verre, men det er
ingen tvil om at passiv akademia i disse
utfordringene ikke kommer til å gjøre at
utfordringene forsvinner. Snarere tvert
imot.
Norsk utdanning og forskning er i god form. Faktum er at vi leverer mer
og, kan hende, bedre forskning, og vi utdanner flere enn noen gang på alle
nivåer.
Kim O. Kantardjiev er leder for Norges Student-
organisasjon (NSO), den største interesseorgani-
sasjonen for studenter i Norge. NSO representerer
om lag 200.000 studenter og har som mål å bedre
studenters faglige, sosiale og økonomiske rettighe-
ter. Foto: NSO
Norges Studentorganisasjon advarer mot å tillate utdanningsinsti-
tusjoner å ta skolepenger, noe som i økende grad skjer i andre land
i Europa. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com