Hva er fugletrekk?

Fugletrekk, hva er det og hvordan studerer vi det?

Hvorfor trekker fugl til og fra Nord-Norge?
Forskjellige trekkruter
Hvordan oppstod fugletrekk?
Hvordan finner fuglene veien?
Hvordan studerer man fugletrekk?

Fugletrekkets mysterier
At fugl kom om våren og forsvant igjen om høsten har vært kjent i uminnelige tider, men hvor de kom fra og hvor de dro hen var lenge opphav til stor forvirring.

Fugler i vinterdvale?
Den greske vitenskapsmannen og filosofen Aristoteles (384-322 f.Kr.) var veldig opptatt av mysteriet. Selv om han var klar over at enkelte arter forflyttet seg mellom sommer- og vinterområder, trodde han at lerkene, svalene og duene gikk i vinterdvale. Historier om at svalene samlet seg for å synke ned i mudderet på bunnen av myrer om høsten, for så å fly igjen om våren bare forsterket denne misforståelsen. Midt på 1500-tallet trodde biskopen i Uppsala, Olaus Magnus fortsatt på det samme, og en illustrasjon i hans bok om Nordens Historie viser fiskere ute på isen som fanger både fugl og fisk.

OLAUS_MAGNUS

Aristoteles trodde også at forsvinningen av rødstjerten, en vanlig hekkefugl i Hellas, om høsten skyldtes at den forvandlet seg til en rødstrupe. Rødstruper hekker ikke i Hellas, men er en vanlig vintergjest.

Et annet sagn dreide seg om kvitkinngåsa som dukket opp for å overvintre i Europa hver høst, og forsvant igjen ut over havet om våren. Da trodde man at gåsa ble forvandlet til et andeskjell og dermed klarte å overleve sommeren på havet. Ikke før gåsas hekkeplass ble oppdaget langt nord i Arktis på 1600-tallet forstod man hvor feil man hadde tatt.

Fugler på månen?
Tidlig på 1700-tallet var det fremdeles noen som trodde at fugl fløy opp til månen hvor de overvintret!

 

Hvorfor trekker fugl til og fra Nord-Norge?

Grovt sagt kan man si at fugl trekker ut av et område for å minske konkurransen om mat og plass. Om sommeren er det mye mat å finne i Nord-Norge, og mye plass hvor fuglene kan bygge sine reir. Vinteren derimot er preget av is og snø, og mattilgangen er svært begrenset. Med unntak av de som lever på sjøen, i fjæra eller i nærheten av mennesker, er det få arter som klarer å overleve den nordnorske vinteren. De fleste trekker ut av landsdelen til områder hvor det er lettere å finne mat.

bokfink
Bokfink. Foto: Frode Falkenberg

Jakten på føde
Det er ikke, som mange tror, kulda som tvinger fugl sørover. Fuglenes fjærdrakt er en ekte ’dyne’ og gir en meget effektiv beskyttelse mot kulda. Fugl har imidlertid en høy forbrenning og trenger dermed mye mat (eller brennstoff) for å holde kroppsvarmen. Når det er lite mat å finne er de tvunget til å flytte til bedre jaktmarker. Et alternativ er å oppsøke plasser hvor det er ’kunstige’ matkilder. For eksempel ved å legge ut mat gjennom vinteren gjør vi det mulig for enkelte fugl å klare seg gjennom mørketiden. De ville ellers ha trukket ut av landsdelen.

De som blir i landsdelen hele året kalles for standfugl.

Forskjellige trekkruter

Når vi snakker om fugletrekk tenker vi oftest på det såkalte ’klassiske’ trekk, hvor fuglene trekker frem og tilbake mellom ett (eller noen få) faste overvintringsområder og hekkeplasser langs mer eller mindre forutsigbare ruter og til omtrent samme tid hvert år. De nordnorske artene som trekker på dette vis bruker to hovedruter til og fra landsdelen. Noen arter forlater landsdelen langs kysten i en sørvestlig retning, mens andre krysser fjellene i sørøst og trekker nedover Østersjøen og videre sørover. Noen returnerer om våren langs en annen rute enn den de brukte om høsten. Det finnes imidlertid også andre typer trekk. Noen arter forlater landsdelen og sprer seg i flere retninger og over store geografiske områder. Flere sjøfugl viser denne type trekk, og individer fra nordnorske fuglefjell kan finnes over store deler av Nord-Atlanteren vinterstid.

graatrost
Gråtrost. Foto: Stein Nilsen.

Noen styres av jakten på mat
Andre arter vandrer rundt i ikke forhåndsbestemte områder eller retninger på leting etter mat, og kan plutselig dukke opp her eller der hvor det er en lokal tilgang på mat. Når maten er oppspist vandrer de videre. I år med mye rognebær kan arter som gråtrost og rødvingetrost utsette trekket til langt ut på vinteren, og forlater oss ikke før alle bærene er spist opp. Andre arter kan også trekke til landsdelen under slike forhold og når mattilgangen i deres tradisjonelle vinterområder på en eller en annen måte er begrenset. Et typisk eksempel er sidensvans som kan invadere Nord-Norge sent på høsten i de årene det er mye rognebær å finne.

 

 

 

 

 

 

Hvordan oppsto fugletrekk?

Det er flere teorier angående den egentlige opprinnelsen av fugletrekk, men mønstrene vi ser idag ble utvilsomt påvirket av den siste istiden. For 10-15 000 år siden var hele Skandinavia dekket med et tykt islag, og muligheten for plante- og dyrelivet var svært begrenset. Da levde fuglene langt sør for landsdelen. Etter hvert som isen smeltet og trakk seg tilbake, begynte imidlertid plantene å spre seg nordover, etterfulgt av insekter og andre dyr. Fuglene hadde også muligheten til å forflytte seg nordover, og fikk dermed muligheten til å hekke i områder som ikke var så tett bebodd som lenger sør.

Den arktiske sommeren
Der var konkurransen om plass og mat mindre, og de fikk frem flere unger. De ble likevel tvunget til å flytte sørover igjen når vinteren satte inn. Etter hvert som isen trakk seg nordover og avdekket større og større landarealer kunne fuglene også utvide sin hekkeutbredelse. Men hver høst måtte de likevel trekke sørover igjen på grunn av matmangel om vinteren. Da isen endelig slapp taket og istiden var over hadde fuglene dermed utviklet en utmerket strategi for å utnytte de korte, men svært produktive arktiske somrene til sin fordel, mens vinteren ble tilbrakt under varmere breddegrader.

Hvordan finner fuglene veien?

Mange trekkfugl finner veien frem og tilbake mellom hekkeplass og vinterområdet med utrolig presisjon. Etter en reise på mange tusen kilometer og et fravær på flere måneder kan individer finne samme reirplass år etter år. Hvordan klarer de det?

"Barnelærdom"
Ungene av svaner og gjess gjør det sannsynligvis ved
å lære trekkruta fra foreldrene når de reiser sørover som familier. De husker landskapet de flyr over,
og de tradisjonelle rasteplassene som de bruker under trekket.

Men denne læringen er ikke nok til å forklare hvordan gjessene som flyr mellom fastlands-Norge og Svalbard finner veien over havet, eller hvordan gjøkunger, som ikke engang vet hvem foreldrene er, finner veien til tropisk Afrika hvor de overvintrer. Hvordan navigerer de?

Kompass
Eksperimenter har vist at fugl som trekker om dagen har et innebygd solkompass. Disse dag-trekkende fugl har evnen til å kunne ’lese’ solhøyden samtidig som de kan beregne tidspunktet på dagen, og dermed forflytte seg i riktig retning i forhold til sola. Det finnes imidlertid andre arter som trekker om natta og dermed ikke kan bruke sola. Mens noen kan bruke månen for å bestemme retningen (og må dermed igjen ha en innebygd klokke), bruker mange stjernene og særlig stjernebildene mot nord til å navigere etter. Fordi disse stjernene forflytter seg veldig lite rundt himmelen, krever ikke denne type navigasjon noen innebygd klokke.

Jordmagnetisme
Bruk av sol- og stjerne-kompassene betinger imidlertid en klar himmel, og mye av trekket foregår faktisk i godt vær. Men mange fugler trekker også når det er overskyet og til og med mellom skydekkene slik at de ser verken himmelen eller bakken. Hvordan klarer de å bestemme retningen? Senere forskning har avslørt at fugl også, på en eller en annen måte, kan navigere etter jordas magnetiske felt. De har med andre ord et slags innebygd magnetkompass.

Det er uvisst hvilket av 'kompassene’ som er viktigst, og man tror at fugl kan benytte seg av alle tre, samt gjenkjennelsen av topografien i ulik grad når de flyr til å fra vinterområdene. Dette kan for eksempel være avhengig av værforhold.

Hvordan studerer man fugletrekk?

Mye av den kunnskapen vi har om hvor og når fugler trekker til og fra vinterområdene stammer fra direkte observasjoner. Fugl samler seg ofte i store flokker under trekket, og disse blir registrert når de flyr forbi. På enkelte plasser vil fuglene samle seg, f.eks. på et nes eller i en dal før de flyr over havet eller over fjellene, og der kan man notere hvilke arter som er tilstede og antall fugl. Det er ofte mulig å se tydelige ’massebevegelser’ av fugl som er på trekk, og til og med om natta, når været er fint, er det mulig å høre fugl som fly forbi. Noen ganger ser man silhuettene mot måneskiven. Noen forskere har brukt radar til å registrere fugletrekk!

ringmerketkrykkje
Krykkje. Foto: Rob Barrett.

Ringmerking
Det meste vi vet om fugletrekk stammer imidlertid fra ringmerking. Ringmerking består i å fange en fugl, sette en ring på foten og så slippe den igjen i håpet om at fuglen blir funnet senere. På ringen står det et nummer og en adresse. Når finneren sender inn opplysningene om hvor og når fuglen ble gjenfunnet kan man se hvor den har fløyet og hvor lang tid det tok. Med gjenfunn av mange individer av en art, kan man etter hvert tegne et kart over overvintringsområdet og trekkruten til arten. I tillegg til bruk av en metallring med nummer og adresse blir enkelte fugl merket med fargeringer. Dette gjør det lettere å kjenne igjen individet uten å måtte fange det. Ringmerking i Norge er koordinert av en sentral ved Stavanger Museum slik at alle ringene er merket med adresse i Stavanger. Alle som ringmerker fugl skal ha lisens, noe de får etter å ha vært gjennom et omfattende kurs.

Hvis du finner en fugl med ring
Da kan du melde funnet direkte til Stavanger Museum eller til Tromsø Museum - Universitetsmuseet, og vi vil formidle opplysningene videre. Vi er interessert i å vite nummeret på ringen, hvor og når fuglen ble funnet, og hvorfor den eventuelt døde. Vi vil gjerne få tilsendt ringen, men helst vil vi ha hele fuglen med ring på. Da er det viktig å ta kontakt i forveien for å avtale hvordan fuglen best kan sendes til oss.

Gjenfunn
Ringmerking er en metode som er blitt brukt i mer enn 100 år. I Norge begynte man med ringmerking i 1914, og mer enn fem millioner fugl er blitt merket siden. Antall fugl som er merket øker for hvert år, og nådde ca. 250 000 i 2000. Av alle fuglene merket i Norge gjennom årene er nesten 100 000 individer (fordelt på litt mer enn 140 arter) funnet igjen. I Norge er det funnet mer enn 11000 fugl merket i utlandet. I Europa er det beregnet at mer enn 120 millioner fugl har blitt merket, og at det foreligger mer enn 2 millioner gjenfunn. Ca. 4 000 000 fugl merkes hvert år i Europa.



Ansvarlig for siden: Elisabeth Jensine Nilsen
Sist oppdatert: 23.03.2012 10:41