Kvinnedagen og akademia
I dag er det 8.mars, den internasjonale Kvinnedagen, en dag som ble etablert i 1910 for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner. Siden da har dagen blitt en viktig dag hvor saker som angår kvinners liv og rettigheter blir dratt frem i lyset, og inn i offentlig debatt.
Det er lett å tro at kvinnedagen kanskje ikke er så viktig her i Norge, at den siden den første norske markeringen i 1915 har utspilt sin rolle. Vi er jo så like, kvinner og menn her i Norge. Vi deler på husarbeid og barnestell, og kvinner får jo velge selv. Kvinners rett til å velge selv, uten å dømmes, står sterkt. Det så vi på kvinnedagen i 2014, hvor oppslutningen rundt kvinnedagen og parolen 'Forsvar abortloven - nei til reservasjonretten', var større en på mange tiår.
Mange synes kanskje likestilling er blitt en avansert øvelse, hvor det regnes på prosenter og promiller, hvor kjønn skal presses inn overalt, og man ikke er god nok før man kan skrive 50/50. I akademia kan de færreste norske instutisjoner skrive 50/50. Ved UiT kunne vi i 2020 skrive 40/60, om fordelingen av kvinner og menn i professorstillinger. En økning på 30% over 20 år. Kan vi klappe oss på skulderen av den grunn? Nei, i grunnen ikke. En nærmere analyse vise at det er store forskjeller mellom de ulike fakultetene. Mens noen fakultet skriver nærmest 50/50, har andre fakulteter svært dårlig kjønnsbalanse. På vårt eget fakultet for naturvitenskap og teknologi er kun 16% av professorstillingene besatt av kvinner, og på institutt for informatikk har vi 18% (altså 2 stykk) kvinnelige professorer. Her har vi en jobb å gjøre!
Hvorfor det, spør du kanskje, kvinner velger jo selv hva de vil studere og hvilken karriere de vil ha. Det er her i kommer til roten av hvorfor 8.mars og likestilling fortsatt er viktig i Norge i dag. Vi har ikke lengre et vidt forskjellig syn på hva menn og kvinner kan og ikke kan, bør og ikke bør, og behandler ingen ulikt med utgangspunkt i kjønn. Ikke med vilje iallefall. Ikke som vi vet iallefall. Og hvertfall ikke med dårlige intensjoner.
Allikevell ser vi at forholdet mellom antall kvinnelige studenter og stipendiater innen en rekke fagfelt er meget uproposjonalt i forhold til antall kvinnelige professorer. Selv etter flere tiår med økende antall kvinnelige studenter. Hvorfor forblir andelen kvinnelige professorer så lav? Er de ikke interessert i karriere, er de ikke interesert i å jobbe med noe de har brukt årevis på å studere, ønsker de ikke drive med det de brenner for? Eller preges kvinners karrierevalg av andre hensyn enn menns? I så tilfelle har vi fremdeles et likestillingsproblem. For å forstå hva som ligger bak kjønnsubalansen i norsk akademia må vi forstå hvilke strukturer og motiver som gjør at kvinner velger bort en akademisk karrier. Først da kan vi gjøre de nødvendige grepene som virkelig vil gi likestilling i akademia.
Kvinnedagen 8.mars er mye mer enn en dag norske kvinner markerer i solidaritet med kvinner i andre land hvor likestilling står lang svakere. Det er også en dag for å markere hvor lang vi er kommet, og at vi fortsatt bryter barrierer. Veien er blitt mye kortere siden 1910, men det er fremdeles et lite stykke igjen å gå.
Marianne Iversen, 8.mars 2021
Kilder: Gender distribution beyond coarse measurements -Balancing gender distribtion in professor positions at the UiT from 2020 onwards (Duarte, Kochanska & Nustad, 2020), https://doi.org/10.7557/sr.2020.8