Få utskriftsvennlig versjon ved å trykke på denne

Hjelpsom Reodor fikk Edmund-pris

Da Svein Nergård ble ansatt som glassblåser ved UiT, ble han kjent med Edmund Bergersen og hans standarder for god service. Nå har Svein blitt tildelt Edmund-prisen.


Stig Brøndbo 20.12.2019 14:17

Verken de som nominerte ham – eller årets prisvinner av Edmund-prisen – kan huske at Svein Nergård har sagt nei til noen som har bedt om hjelp. – Men du må få med at jeg har jo ikke hjulpet alle selv, av og til er jobben min å finne tak i de som kan hjelpe, sier Svein Nergård. Foto: Stig Brøndbo
Når Svein Nergård fyrer opp gassflammene for å være glassblåser i dag, er det først og fremst for å reparere utstyr. Foto: Stig Brøndbo
Da Svein Nergård ble ansatt i 1978, var det for å skreddersy glassinstrumenter til laboratoriene, som dette røret. Den vanskeligste jobben han noen gang har fått, var å lage et glasshjerte som ledelsen ønsket å gi bort i gave. Han fikk til det også. Foto: Stig Brøndbo
Den 40 år yngre utgaven av Svein Nergård i sving som glassblåser ved UiT. Foto: Privat

– Det er helt fantastisk og virkelig en stor ære. Jeg ble så overrasket da jeg hørte navnet mitt bli lest opp som prisvinner. Jeg ante ingen ting, sier glassblåser, seniorforskningstekniker, teknisk og mekanisk altmuligmann, lokal Reodor Felgen – og ikke minst ja-mannen Svein Nergård.

Hjelpsom
Edmund-prisen ble opprettet i 1984 og er oppkalt etter Edmund Bergersen, som i sin tid var betjent ved Fagområdet medisin. I statuettene til prisen står det at «Edmund var imøtekommende, samarbeidsvillig, hjelpsom og brydde seg om sine medmennesker». I nominasjonen til årets pris, er akkurat de samme ordene brukt om årets prisvinner. Eneste forskjell er at ordet «svært» er plassert foran imøtekommende, samarbeidsvillig, hjelpsom.
– Svein Nergård bryr seg i stor grad om sine medmennesker, og er i aller høyeste grad verdig denne prisen, heter det i nominasjonen – som er undertegnet av 41 personer fra 14 forskjellige avdelinger, institutter eller seksjoner.

Må jo hjelpe
Selv mener Svein Nergård at han bare gjør jobben sin.
– Når noen ber om hjelp, har de behov for hjelp, Om jeg kan hjelpe, så gjør jeg det, sier Nergård. Verken han eller de som nominerte ham, kan huske at altmuligmannen noen gang har sagt nei.
– Alle som har hatt behov for hjelp, vet hvor mye det betyr å få det. Jeg prøver så godt jeg kan, og om jeg ser at jeg ikke er rett person til å løse problemet, så er det viktig for meg å finne rett person som kan hjelpe, sier 69-åringen.

Skreddersydd
Da Nergård ble ansatt som glassblåser ved UiT i 1978, ble han kjent med Edmund Bergersen, Edmund-prisens far.
– Han var hyggelig og hjelpsom og hadde høye standarder for hvilket servicenivå vi skulle ha ved UiT, sier årets prisvinner. Siden han ble ansatt, har han forsøkt å holde samme høye nivå i en organisasjon som har vokst – og med det fått nye behov. Da han ble ansatt, var det for å bidra til skreddersydde glassinstrumenter på laboratoriene ved det som i dag er Det helsevitenskapelige fakultet. I dag kan de fleste av glassene spesialbestilles.
– Nå jobber jeg mest med reparasjon og service av utstyr, spesielt laboratorieutstyr. Men det hender jo at jeg må drive med litt glassblåsing også, oftest når det dreier seg om reparasjoner, sier Nergård.

Fantastisk arbeidsplass
Da han søkte seg til UiT for 41 år siden, var det for å få ordnede forhold for lønn og arbeidstid.
– Jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, men tenkte at resten går seg til, sier Nergård. I dag omtaler han arbeidsplassen som fantastisk.
– Jobben har vært spennende og variert, jeg har fantastiske kolleger – og så er det jo alle de fine folkene jeg møter. Jeg har fått jobbe med noe som betyr noe for andre, sier Nergård.
1. mai 2020 takker han for seg, 70 år gammel. Da skal han få bedre tid til barn og barnebarn, og han tror det skal gå bra å holde seg unna UiT – såfremt ikke noen trenger hjelp.
– Da må jeg nesten se hvor jeg er og hva jeg kan bidra med, sier han – og ler.