Få utskriftsvennlig versjon ved å trykke på denne

Reindrifts- og samerett for et større publikum

Vil du vite mer om samisk sedvanerett, statens tvangsslakting av en liten reinflokk og reindriftens indre selvstyre? Da er denne boka forfattet av professor Øyvind Ravna ved UiT Norges arktiske universitet noe for deg.


Magne Kveseth 12.09.2019 14:36   (Sist oppdatert: 16.09.2019 12:16)

 

INNHOLDSRIK: Professor Øyvind Ravna har forfattet en murstein av en lærebok i reindrifts- og samerett. (Foto: UiT arkiv) 

Selvfølgelig er boka også for jurister, jusstudenter og ansatte i domstoler og offentlig administrasjon. For Finnmarksloven og rettskartleggingen i Finnmark er viet et eget kapittel. Et samisk perspektiv i plan- og bygningsloven er også med i et nokså omfattende kapittel.

Fikk ikke gjennomslag

-  Fokus på plan- og bygningsloven er helt nytt innen same- og reindriftsretten og vil trolig vekke interesse blant dem som arbeider med areal- og samfunnsplanlegging, forteller Øyvind Ravna.

«Selv om ILO-konvensjon nr. 169 ikke er inkorporert i plan- og bygningsloven, slik den er i finnmarksloven, setter de folkerettslige forpliktelsene Norge har påtatt seg overfor samene som urfolk, begrensninger for lovanvendelsen.» Her slår Ravna samtidig fast at Sametinget ikke fikk gjennomslag for sitt krav om at ILO-konvensjonen skulle være del av den nye plan- og bygningsloven. 

Øyvind Ravna er professor i rettsvitenskap ved det juridiske fakultet, UiT Norges Arktiske universitet. Nå har han gitt ut ei ny bok om same- og reindriftsrett. Ravna er foruten å være professor, også leder for en egen forskergruppe for samisk og urfolksrett ved UiT.

Hvem er boka skrevet for?

 -  Bakgrunnen er at det er behov for en bok til undervisningsformål til UiT i Tromsø, til et spesialfag i reindriftsrett, ved femteavdeling på jusstudiet. Det er den konkrete bakgrunnen Jeg har undervist på dette faget siden 2013 og hvor det har manglet undervisningslitteratur. Boka har et mye bredere nedslagsområde enn bare til studenter, så målgruppa er jurister som jobber både i forvaltning og domstolene og ikke minst advokater som skal prosedere reindriftsspørsmål i rettssalene. I tillegg vil jeg tro den har et nedslagsfelt utenfor det hos folk som er alminnelig interesserte i samiske rettsspørsmål, sier professoren.

- Burde den også være obligatorisk lesning for ansatte i reindriftsforvaltningen?

-  Jeg kan neppe pålegge noen å lese, men jeg vil være overrasket om ikke reindriftsforvaltningen vil være interessert i denne boka. Den er dessuten utgitt med støtte fra reindriftens utviklingsfond og jeg regner med at siden forvaltninga har interesse i at denne boka blir utgitt, vil ansatte der også ha interesse av å lese den. Den vil også ha interesse for reindriftsutøvere. I hvert fall de som er litt over gjennomsnittet interessert i rettslige spørsmål knyttet til reindrift, sier Ravna. Han legger til at boka har to nokså omfattende rettshistoriske kapitler; et med som retter fokus mot samenes historie og et annet som drøfter reindriftsretten og reindriftslovgivningens utvikling. Disse vil ganske sikkert ha interesse utover de som er opptatt av juss og gjeldende rett.

Krever lovhjemmel

Ravna skriver om utfordringene i sameretten. Særlig der man skal vurdere «hvilken vekt samiske sedvaner, rettsoppfatninger og tradisjonskunnskaper skal ha i møte med norsk, skreven lov.»

-   Jeg har nok egne meninger om dette, men i boka legger jeg vekt på å fremstille gjeldende rett på dette området slik at de som skal anvende jussen kan sette seg inn i det og ha en formening hvordan argumentasjon forankret i samisk sedvanerett vil bli mottatt i domstolene. For samisk sedvaner har, tross folkerettslige forpliktelser, i dag en forholdsvis begrenset plass når i norske domstolers rettsanvendelse. Der hvor samiske sedvaner har størst plass og hvor det er naturlig å prosedere på dem, er når det gjelder naturbrukssedvaner; der er det plass og rom for å gjøre samisk sedvane til en del av en prosedyre. Mer begrenset er dette på strafferettens område. Enhver lovbestemmelse eller enhver beslutning fra en domstol skal ha hjemmel i en lov, det juristene kaller legalitetsprinsippet. Men det trenger nødvendigvis ikke å være en lov vedtatt av stortinget, sedvanerett gir også slik hjemmel. Foruten hjemmel stilles det krav om at alle domsavsigelser skal begrunnes, sier han. 

Den lille reineieren

I Finnmark har Jovsset Ante Sara vunnet sin sak mot Staten i underinstansene. Han fikk medhold i tingretten og lagmannsretten, men tapte saken om reduksjon av reinflokken i høyesterett. De nye bruksreglene for reindrifta gjorde at Sara selv med en liten reinflokk ble pålagt i å redusere flokken sin forholdsmessig, til et så lavt reintall at han ikke kan brødfø seg med 70 dyr.

Saken er nå til behandling i FNs menneskerettighetskomite, men Norge har ikke gitt den lille reineieren muligheten til å avvente en beslutning i FN-organet.

- Dette er egentlig ganske oppsiktsvekkende. Mens saken ligger til behandling i FN, bringer staten saken på nytt inn for domstolene for å kunne tvangsfullbyrde dommen fra Høyesterett. Det er ingen åpenbare grunn til at man trengte å fremme denne fullbyrdelsesbegjæringen før Menneskerettighetskomiteen har behandlet saken. Det er ingen som vil bli skadelidende om den lille flokken til Sara får leve et år til – kanskje bortsett fra statens prestisje. Samtidig står man i fare for å gjennomføre noe som krever langt mer enn penger for å reparere hvis det skulle vise seg at FN tolker FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter på en annen måte en Norges høyesterett. Denne saken er drøftet over et betydelig antall sider i boka. Når man skriver en slik bok så må man forholde seg til gjeldende rett på området, men jeg har i tillegg også tatt med en domskritikk der jeg spør om avgjørelsen kan være i strid med folkeretten, sier forfatteren. Og til forskjell fra det meste av annen juss i Norge, så er det ikke Høyesterett som har siste ordet for hvordan denne FN-konvensjonen skal forståes.

Interesser og vurdering

I boka skriver Ravna om sine betraktninger:

«For det første kan det reises spørsmål nettopp ved om vedtaket primært ivaretar reindriftssamenes interesser, og ikke storsamfunnets, og som sådan ikke kan betraktes som et inngrep fra storsamfunnet. En grunn til det er at både lovhjemmel for inngrepet, som ikke unntar siidaandeler med mindre enn 200 dyr fra forholdsmessig reduksjon, samt selve reduksjonsvedtaket er bestridt av både Sametinget og reindriftens organisasjoner. Videre kan det reises spørsmål om vedtaket imøtekommer andre interesser i større grad enn reineiernes, blant annet fordi det foregår andre inngrep parallelt som begrenser reinbeiteområdene, og fordi andre brukergrupper også har betydelige interesser i områdene som nyttes som reinbeite. Dernest kan det anføres at Høyesteretts flertall ikke bare synes å ha satt seg til doms over rettsspørsmålene i saken, men også over hva som er samenes interesser – i strid med samenes egen vurdering av dette. Det må kunne karakteriseres som paternalisme og et inngrep i den interne selvbestemmelsesretten, noe som vel egentlig hører fortiden til, og som det kan spørres om lovligheten av.»