Velkommen til Arktisk og marin biologi
Få utskriftsvennlig versjon ved å trykke på denne

Er lokal forvaltning av verneområder bedre enn statlig?

Vern av natur blir ofte møtt med lokal motstand. Å desentralisere forvaltningsansvar kan øke oppslutningen og forbedre forvaltningen blant annet fordi lokale myndigheter kan tilpasse beslutninger til lokale forhold. MSc Sigrid Engen ved AMB forsvarte  13.6. offentlig for ph.d.-graden i naturvitenskap, avhandlingen:"Local support for biodiversity conservation in community-based protected area governance"


Jens Revold 29.08.2018 14:45   (Sist oppdatert: 29.08.2018 15:11)

I doktorgraden belyses dette forskningsspørsmålet ved: 1) en sammenligning av forvaltningspraksis før reformen da ansvaret lå hos Fylkesmannen og etter reformen, 2) en analyse av restriksjonsnivået i norske verneområder sammenlignet med verneområder i Canada, 3) å involvere lokale innbyggere i kartlegging av

Foto: Rudi Caeyers

naturverdier og ønsker for fremtidig utvikling av deres nærområder og analysere hvordan disse sammenfaller med vernerestriksjonene, og 4) å benytte spørreskjema for å vurdere oppfatning av og oppslutningen om naturvern blant interessegrupper. Resultatene viser at det ikke har vært en stor forandring i forvaltningspraksis etter reformen og at norske vernerestriksjoner er relativt liberale sammenlignet med lignende verneområder i Nord-Amerika. Lokale innbyggeres ønsker for fremtidig utvikling av fjellområder sammenfalt i stor grad med vernerestriksjonene, mens blant interessegrupper som grunneiere var det fortsatt en del motstand mot vern. Siden forvaltningspraksis og vernerestriksjoner er relativt liberale (dvs. de fleste dispensasjoner innvilges og flere aktiviteter er tillatt i norske verneområder sammenlignet med i Canada) er det ønskelig med mer kunnskap om i hvilken grad norske verneområder reduserer menneskelig aktivitet som kan forringe natur og kultur verdier sammenlignet med områder som ikke er vernet. 

English Summary:

Worldwide there have been many attempts to implement community-based conservation to gain a more inclusive protection of biological diversity. Reducing human pressures on ecosystems is necessary for favorable ecological outcomes of protected areas, but conservation initiatives that rely on strict enforcement without local support are vulnerable to rule-violations, public protests and a reduced political commitment. The Norwegian government decided in 2009 to employ a community-based conservation strategy for protected areas in Norway, and in this thesis I explore whether the reform has led to less local resistance towards conservation and reduced threats to biodiversity. Included are four studies that shed light on this main research question. In this thesis, I investigate the strictness level of the current conservation policy and the local acceptance of spatially restricting resource use. I evaluate the impact of the Norwegian community-based conservation reform on the local decisions to regulate use, and analyze the views of conservation among local stakeholders. This thesis shows that community-based conservation has accommodated local needs through a less strict conservation practice on private land. The local residents living near the protected areas seemed to accept the idea of restricting residential and industrial development inside protected areas, whereas a large proportion of key local stakeholders were less supportive of prioritizing conservation over economic development. The reform includes two governance bodies that are trusted by stakeholders holding different views of conservation, which suggests that local protected area boards along with stakeholder advisory councils could be in a good position to reconcile contrasting views of conservation. The overall liberal conservation policy and practice makes it reasonable to question the impact protected areas have on reducing threats to biodiversity. The pressure for human activities is high in mountain areas and combined with a more lenient conservation practice this could reduce protected area effectiveness. Therefore I suggest that more attention should be devoted to the impact protected areas have on reducing human activities that pose a threat to biodiversity, compared with a situation without protection.

Kommisjonen:

Foto: Rudi Caeyers

Veiledere:

  • Professor Vera Hausner, AMB
  • Seniorforsker Per Fauchald, NINA
  • Dr. Claire Runge, University of California, USA

 

Bedømmelseskomité:

  • Professor Stephen Redpath, University of Aberdeen, UK (1. opponent)
  • Professor Øystein Aas, NMBU (2. opponent)
  • Forsker Eeva Marjatta Soininen, AMB (internt medlem og leder av komiteen)

 

Disputasen ble avholdt på engelsk og ble ledet av prodekan Michaela Aschan ved Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi.

Personlig:

Sigrid Engen (f.1984 i Tromsø) har mastergrad i økologi fra Universitetet i Tromsø (2010). Etter endt master jobbet hun for Norsk Polarinstitutt og NINA før hun startet på dette tverrfaglig doktorgradsstudiet ved UIT i 2014. Hun forsker blant annet på effekter av bevaringsstrategier/arealforvaltning og på hvordan vi oppfatter miljøproblemer og handler som vi gjør, i tillegg til mer disiplinær økologi.

 

 

Navn: Sigrid Engen

Institusjon/institutt: Universitetet i Tromsø/ Institutt for Arktisk og Marin Biologi

Telefonnummer/mobilnummer:995 71 083

E-postadresse: sigrid.m.engen@uit.no

Evt. webadresse til prosjektet: https://arcticsustainability.com

Skip to main content