Error rendering component

Polhavet – utilgjengelig, ukjent og i endring

Tenk deg et sted nesten uten sesongvariasjoner og hvor solstrålene aldri når. Hver eneste dag er stummende mørk og bitende kald, uansett hvilken dato kalenderen viser.  Vi snakker om dyphavet.

Småkryp fra 2000 meter, 1–2 millimeter stor.
Småkryp fra 2000 meter, 1–2 millimeter stor. Foto: Christine Gawinski/UiT
Portrettbilde av Svensen, Camilla
Svensen, Camilla camilla.svensen@uit.no Professor
Publisert: 21.09.21 10:32 Oppdatert: 21.09.21 10:45
Opprinnelig publisert i Forskersonen
Innlegget er en del av UiT sitt Forskerhjørne, hvor forskere ved UiT kan formidle egen forskning i form av korte, lettfattelige og populærvitenskapelige tekster.
Forskerhjørnet Arktis Bærekraft Hav Klima Naturvitenskap

Omtrent halvparten av jordoverflaten består av hav dypere enn 3000 meter, og dyphavsbunn er faktisk et av de vanligste habitatene på jorda. Mye vanligere enn landjorda der vi holder til. Lenge ble dyphavet oppfattet som ødemark hvor forholdene var for ekstreme for levende organismer, og derfor ikke interessante å undersøke.

Dette synet ble endret etter at Challenger-ekspedisjonene i 1872 og 1876 viste at det var liv i dyphavet og at de spesielle forholdene hadde forårsaket unike organismer. Nå vet vi at dyphav kjennetegnes av høy biodiversitet, lav biomasse og lav produksjon. Det betyr at mange ulike organismer lever i dypet, men at de ikke blir veldig tallrike fordi de vokser sakte – tilpasset et liv med lite mat og lave temperaturer.

Man må anta at dyrene som lever i dyphavet er konstant sultne. De lever langt fra matfatet, og hovedmenyen er rester etter alger som har sunket sakte fra overflaten og ned til flere tusen meters dyp. I tropene er det lite sesongvariasjon i mattilgangen – men dess lengre bort fra ekvator en beveger seg, dess større blir forskjellen mellom den lyse sommeren og den mørke vinteren, en forskjell som forplanter seg ned i dyphavet. Mer alger og detritus synker ned til havbunnen på våren og sommeren fordi algene vokser hurtig og blir tallrike i havoverflaten når det er både lys og næring.

Mikroskopisk liv finnes i mange former og størrelser. Noen er alger, mens andre er konsumenter som spiser alger eller hverandre. Artssammensetning og antall av mikroorganismer i is og overflatevann er avgjørende for mengden mat som til slutt vil synke ned i dypet. Bildene er fra dette toktet.
Mikroskopisk liv finnes i mange former og størrelser. Noen er alger, mens andre er konsumenter som spiser alger eller hverandre. Artssammensetning og antall av mikroorganismer i is og overflatevann er avgjørende for mengden mat som til slutt vil synke ned i dypet. Foto: Wenche Eikrem

Det vanligste habitatet i Polhavet er dyphav, det vil si vannmasser og havbunn som befinner seg dypere enn dit sollyset når – altså under cirka 200 meter. Dyphavet i Arktis utgjør et enormt habitat. Man finner både flere tusen meter dype bassenger som Nansenbassenget og Amundsenbassenget, og undersjøiske fjellkjeder som Gakkelryggen og Lomonosovryggen.

Polhavets dyphav er ikke bare ekstreme habitater. Området er også vanskelig tilgjengelig fordi det ligger langt mot nord og er dekket av sjøis. Polhavet er derfor kostbart og tidkrevende å studere, og helt utilgjengelig uten et isbrytende fartøy. Det er følgelig mye vi ikke vet. Hvilke organismer lever der i dag, hvilke endringer har skjedd over tid, og hvordan vil denne ukjente verdenen påvirkes av menneskelige aktiviteter?

Vi er 35 forskere på tokt i regi av forskningsprosjektet Arven etter Nansen. Ett av målene er å undersøke biodiversiteten i et av de få områdene som fremdeles er dekket av sjøis hele året. Isfysikere, kjemikere, oseanografer og biologer jobber sammen for å undersøke ulike aspekter av habitatet Polhavet. Biologene undersøker diversiteten av mikroorganismer, plankton og bunndyr. Algenes vekstrater i og under sjøisen og i vannet måles, og koblingen mellom overflaten og dypet studeres ved å måle hvor mye av algene som synker ned til bunndyrene flere tusen meter under overflaten. Vi ser på fangsten i luper og mikroskop og beundrer hoppekreps, amphipoder, maneter og andre skapninger som lever i dette for oss ugjestmilde miljøet. Eksperimenter ombord undersøker hvordan de vil klare seg dersom det blir varmere eller havet forsures. Og vi tar prøver for DNA analyser, som ofte er eneste brukbare metode for å skille mikroorganismene fra hverandre. Flere spennende nye alge-arter er allerede oppdaget i løpet av Arven etter Nansen prosjektet, og vi regner med å finne flere på dette toktet. I tillegg kartlegges vannets, sjøisens og havbunnens fysiske og kjemiske egenskaper. Alt henger sammen, og ved å studere de samme prosessene på tvers av Polhavet, og fra overflaten og helt ned til bunnen av de store polbassengene, vil vi få en bedre forståelse av hvordan miljøet påvirker biodiversiteten og næringskjeden i et unikt habitat.

Om bord i isbryteren Kronprins Haakon gnager vi oss sakte gjennom et hvitt landskap. Vi følger råker, passerer skruis og observerer variasjoner i istykkelse og farge. Sjøisen kan virke uendelig massiv i sin utbredelse, men det er langt fra sannheten. Ingen andre steder på jorda skjer klimaendringene like raskt som nettopp her. Utbredelsen av sjøisen minker hurtig, og den gamle isen som er et viktig habitat for mikroskopiske alger og dyr som rundormer, flatormer og hoppekreps, blir stadig sjeldnere. Disse endringene vil ikke bare ha store konsekvenser for de som lever i og på havoverflaten, men også påvirke økosystemene i dyphavet.

Vi står i fare for at Polhavet endrer seg raskere enn vi klarer å innhente ny kunnskap. Selv om Polhavet ligger langt mot nord, vil det som skjer her påvirke resten av jordkloden. Derfor er det greit å kjenne på utålmodigheten mens man venter på at måleinstrumenter, sediment-grabber og håver skal ta turen hele veien ned til 5000 meter – og opp igjen. For vi har faktisk ikke uendelig med tid. 

Se mer fra toktet her:

Opprinnelig publisert i Forskersonen
Svensen, Camilla camilla.svensen@uit.no Professor
Vi anbefaler