Trygge koronasamtaler

Det er helt naturlig at både store og små reagerer med uro og redsel på koronapandemien. Det er slik vi mennesker er laget. Vi reagerer på fare. Det er et instinkt vi har, og det hjelper oss til å unngå og redusere fare.

Det er urettferdig at barn skal være redde når de ikke trenger å være det.

Under en pandemi hjelper redselen oss til å gjennomføre nødvendige smitteverntiltak. Men det er også viktig at vi ikke blir redde når vi ikke trenger å være det. For mye redsel er uheldig, og til og med skadelig. De yngste barna trenger hjelp til å regulere uro og redsel, og de trenger hjelp til å bygge forståelse. Det er her barna trenger omsorg gjennom ord og begreper – i barnehagen, på skolen og hjemme.

Jo skumlere det er, desto viktigere er det å snakke om det

Når denne teksten skrives, er det ett år siden covid-19 ble identifisert i Kina, og mer enn åtte måneder siden viruset ble påvist i Norge. På denne tiden har vi lært mye – og vi har gradvis forstått at vi kommer til å leve med viruset en god stund fremover, selv etter at vi har fått på plass ulike typer vaksiner.

Vi har også fått en god oversikt over hvordan barn forstår covid-19, hva de trenger hjelp til å forstå, og hva de blir urolige av. Vi vet også at noen barn går rundt og er redde – noen er til og med redde for at de skal dø.

Hvis barna overlates til seg selv og sin egen tolkning av koronaviruset, øker sannsynligheten for at de blir unødvendig redde. Det beste vi kan gjøre, er å snakke med barna – slik at vi kan trygge dem. Koronanyheter er i alle kanaler til alle tider, og flere av de internasjonale koronanyhetene er faktisk skremmende også for voksne.

Det er urettferdig at barn skal være redde når de ikke trenger å være det. Ofte er de redde fordi vi voksne ikke har tatt oss tid til å snakke med barna. Det er flere årsaker til at vi ikke snakker. Noen ganger vegrer vi oss for å innlede samtaler fordi vi er usikre på hvordan vi skal formulere oss. Og vi er usikre på hvordan barna vil reagere – om de faktisk blir enda mer redde om vi snakker om det skumle.

Målet med samtalene er at barna skal bli tryggere, og at de skal lære noe. For å unngå at slike samtaler blir tilfeldige og usystematiske, er det hensiktsmessig å utarbeide en covid-19-kommunikasjonsstrategi for barnehage og skole. En slik kommunikasjonsstrategi bør være en del av beredskapsplanen for midlertidige, lokale nedstengninger og strategier for å forklare andre typer koronatiltak.

Denne veiledningen er skrevet som en inspirasjon og et hjelpemiddel for utarbeidelse av en covid-19-kommunikasjonsstrategi. På tross av at både nasjonale og lokale smittetiltak endres relativt raskt, forblir kjernen i tiltakene den samme – håndvask, en meter avstand, begrensning av nærkontakter, bruk av munnbind, karantene, isolasjon og smittesporing. Begrunnelsen for tiltakene ligger fast: Vi skal beskytte de sårbare gruppene fra å bli smittet, og vi skal redusere antall innlagte på sykehus. Det er med dette som grunnlag at vi kan lage en kommunikasjonsstrategi som vektlegger barnas behov.

Innledningsvis gir jeg en oversikt over og bakgrunn for hva barna trenger ekstra hjelp til å forstå. Deretter presenterer jeg praktiske innspill til hvordan vi kan snakke med de eldste barna i barnehagen og de yngste barna på skolen (5–10-åringer).

Koronasamtalene er en invitasjon til barna om tryggende og kunnskapsfremmende samtaler om koronaviruset. En koronasamtale legges primært opp som en gruppesamtale med fokus på felles undring og erfaringsdeling der barnehagelærer/lærer modererer og supplerer barnas forståelse. I tillegg er det behov for individuelle koronasamtaler med de barna som fortsetter å være urolige.

Gjennom teksten gir jeg eksempler på spørsmål som barn har sendt inn til redaksjonen i NRK Supernytt i forbindelse med statsminister Erna Solbergs pressekonferanser for barn. Koronaspørsmålene barna har, er mange, og de spenner over et stort område. Her er noen av dem:

Når kan vi gjøre all ting vanlig igjen? (6 år)

Er Corona farlig for barn? (7 år)

Jeg har hørt at Corona viruset kom fra et marked der man selger levende dyr. Men er det sant? Og hvis ikke hvor kom det fra da? (10 år)

Koronahistorien er krevende å forstå

Koronaviruset, eller covid-19 som det også kalles, er svært komplisert som fenomen. Viruset er verdensomfattende, det tar liv ute i verden og her hjemme, og viruset påvirker hver og en av oss både direkte og indirekte. Det usynlige viruset er skremmende, det er vanskelig å forstå, og det er krevende å skaffe oversikt over situasjonen. Vi er fortsatt usikre på hvor lenge situasjonen vil vare, når vaksinene blir tilgjengelige, og hvor effektive de vil være.

Dette gjør at det har vært, og fortsatt er, strevsomt for oss voksne å skaffe oversikt, ta til oss stadig ny kunnskap om beskyttelsesstrategier og forholde oss til nye lokale utbrudd. Det har tatt tid å skape forutsigbarhet i hverdagen. Vi trengte både tid, kunnskap, erfaring og tålmodighet for å kunne etablere den «nye normalen» i hverdagen, også i barnehagen og på skolen. Barna trenger vår voksne ryddehjelp for å skape forståelse og forutsigbarhet.

Vi voksne har fått, og får fortsatt kontinuerlige forklaringer og oppdateringer fra journalister, politikere og helseeksperter som hjelper oss med å forstå. Mange av oss bruker også betydelig tid på koronasamtaler med kollegaer og venner. På tross av all hjelpen vi får, og all tiden vi bruker på å snakke om korona, er det det krevende å henge med i forløpet. For barna er det umulig.

Spesielt krevende er det for barn å forstå pågående hendelsesforløp som strekker seg over tid, og som er i stadig utvikling. Historien om korona har ennå ikke fått en slutt. Det har gått ett år siden utbruddet i Kina, og vi har ennå ingen definert slutt i sikte for koronahistorien. Vi lever fortsatt med, og må regne med at vi i en god stund fremover må leve med, en «åpen slutt». En åpen slutt på en skummel historie er spesielt forvirrende og skremmende for barn. Barna trenger vår voksne ryddehjelp for å skape forståelse og forutsigbarhet slik at koronahistorien kan bli begripelig og håndterbar.

Eksemplet nedenfor viser klare spørsmål fra en elev som trenger svar for å skape forståelse og sammenheng i sin opplevelse av koronahistorien. De grunnleggende spørsmålene handler om hvordan det hele startet, hvor alvorlig det er, og hva som skjer i Norge nå.

Kordan starta korona? Kor mange i Noreg er i karantene? Kor mange i Noreg har korona nå? Kor mange i Noreg har død av korona? Kva ting i Noreg har stengt på grunn av korona?

Mange voksne, både foreldre, barnehagelærere og lærere, tok seg god tid til å forklare barn om korona da Norge stengte ned. Mye godt pedagogisk arbeid ble gjennomført i barnehager og skoler – noe som var svært viktig der og da. Fra tidligere erfaring og forskning vet vi imidlertid at det over tid blir færre forklaringer fra de voksne – på tross av at barna fortsetter å undres og strever med å forstå den nye informasjonen som stadig legges til historien. Særlig gjelder dette for komplekse historier der det tar lang tid før vi får en endelig slutt.

For bedre å forstå barns behov for voksen ryddehjelp kan vi for eksempel støtte oss på relevante erfaringer fra forskning på barns forståelse av terror og massedrap i etterkant av 22. juli.

Å forstå det uforståelige – erfaringer i etterkant av 22. juli 2011

Covid-19-pandemien er naturligvis noe helt annet enn terroren og massedrapene som fant sted 22. juli 2011. Likevel har de to hendelsene noen fellestrekk som er relevante å sammenligne når det gjelder barns forsøk på å forstå svært skremmende og komplekse forhold.

I en studie vi gjennomførte syv måneder etter 22. juli, intervjuet vi 54 elever fra første-, andre- og tredjeklasse (Jørgensen, Skarstein & Schultz, 2015). Vi var ute etter å få innsikt i elevenes forståelse og stilte dette spørsmålet: «22. juli skjedde det noe forferdelig. Kan du fortelle meg hva som skjedde?»

Elevene var ivrige etter å fortelle og hadde mye på hjertet. De kunne fortelle at de umiddelbart etterpå snakket mye med mamma og pappa, og når de et par uker senere begynte på skolen, snakket de relativt mye med lærere. Men når vi intervjuet dem, syv måneder senere, snakket de i liten grad med voksne. De snakket imidlertid mye om 22. juli med klassekamerater og søsken, og de kunne fortelle at de fortsatt hørte/så mye om hendelsene på radio, TV og Internett.

Uro og redsel

Gjennomgående for elevene vi intervjuet, var at de i ulik grad var urolige og viste redsel. Uroen og redselen kom ikke til uttrykk i form av angst, og sannsynligvis ville det ikke skape alvorlige problemer for de fleste, men bekymringen var likevel betydelig. Det barna var redde for, var at gjerningsmannen ikke skulle komme i fengsel, at han skulle rømme, og at han eller andre ville gjøre noe tilsvarende i nær fremtid. De var redde for at det skulle skje noe med dem og deres familie.

Forvirring – er det på ordentlig?

Et annet gjennomgående tema var at elevene var forvirret. De hadde i liten grad klart å sortere den store mengden av informasjon slik at 22. juli-historien ble begripelig. Det var for mye informasjon som kom stykkevis. Mange av elevene klarte ikke å skille 22. juli-historien fra andre pågående historier som samtidig ble presentert i media. Dermed ble andre historier lagt til 22. juli-fortellingen, og det skapte ytterligere forvirring. Flere elever ga også uttrykk for at de var usikre på om deler av det de hadde hørt, «var på ordentlig». De visste rett og slett ikke om det de hadde fått vite, var sant.

Barna slet med å sette sammen den omfattende informasjonen til en sammenhengende historie. De fortalte om ting de hadde sett og hørt – enkeltstående hendelser som var løsrevet fra en sammenheng. Vi får mye hjelp til å forstå hendelser gjennom den faste strukturen som bygger historier. Historier er konstruert gjennom en klar begynnelse, et midtparti og en tydelig slutt. Når historiens elementer er rammet inn, blir det sammenheng i historien slik at den kan bli begripelig og håndterbar.

Enkel og direkte kommunikasjon ga trygghet

Etter intervjuet, da vi hadde slått av lydopptakeren, tok intervjueren seg tid til å trygge barna med enkel og direkte kommunikasjon: «Jeg er ikke redd for at han skal rømme. Det trenger heller ikke du å være.» Da pustet elevene lettet ut og kunne slappe av. Elevenes forvirring ble også oppklart gjennom direkte og klare budskap: «Ja, det har hendt. Han drepte ungdom på Utøya. Men nå er han i fengsel – og han slipper aldri ut.»

Vi kommuniserte at han aldri slipper ut. Vi er naturligvis opptatt av at vi skal være ærlige og ikke snakke usant. Men vi var også klar over at barna først og fremst trengte å bli beroliget – de var ikke ute etter spissfindigheter om hvorvidt gjerningsmannen vil kunne få en prøveløslatelse når barna er voksne. Noen elever spurte oss om hva som skjer dersom han er syk og skal på sykehus – da kan han jo rømme. Da svarte vi: «Dersom de finner ut at han er syk, så bygger de et sykehus inne i fengslet. Han klarer aldri å rømme.»

Alt blir bra – det tar bare litt lengre tid

«Alt blir bra» ble et internasjonalt slagord som oppstod tidlig under koronapandemien. Nesten ett år senere er det naturligvis på sin plass å spørre om dette slagordet fortsatt gjelder. Blir alt egentlig bra? Svaret på dette spørsmålet er både ja og nei.

Ja – i det store og det hele så vil det gå bra, vi vil få på plass vaksiner og bedre medisiner. Viruset blir kanskje svakere med tiden og dermed mindre farlig. Nei – for enkelte har tapene allerede vært store ved tap av liv og alvorlige medisinske ettervirkninger, og flere har mistet jobb og tapt penger. For disse blir ikke alt bra.

Vi skal ikke gi barn falske forhåpninger ved å fortelle usannheter. Samtidig er det viktig å være sensitiv for hva barna faktisk spør om, hva som er det underliggende i deres bekymringer. Barn er gjerne bekymret og redde for at det skal skje noe med dem og deres nærmeste. Kommer de eller foreldrene deres til å dø?

På direkte spørsmål om barn kan dø av korona, så har vi etter hvert fått mer og bedre kunnskap om at det skjer veldig sjelden. Her kan vi svare noe i retning av:

Nei. Barn dør ikke. Men det er sånn at barn kan bli smittet. Dersom de blir syke, så blir de bare litt syke. Av alle barn i hele verden er det nesten ingen som har dødd av korona. Det er bare noen veldig få. Derfor trenger du ikke å være redd for at du skal dø.

Det er i en slik kontekst jeg mener at vi kan stå inne for et tydelig og direkte budskap til de yngste barna om at alt blir bra. Så kan vi tilføye: «Det tar bare litt lengre tid.» Det er dette budskapet som er bærende i kommunikasjonsstrategien der det legges opp til trygge koronasamtaler.

I spørsmålet nedenfor ser vi eksempler på at barna etterspør kunnskap og informasjon for å få forutsigbarhet, men det primære og underliggende i dette spørsmålet er forhold rundt barnets egen trygghet.

Når kommer skoler til å åpne igjen? Hvis ett barn med astma blir smittet, har de da mulighet til å dø av det? Noen mennesker har ikke immunforsvar, og om de får det kan de dø? Hva skal dere gjøre før og hindre det? Hva gjør dere for å hindre smitte? Hvis jeg får Korona, kan jeg smitte hunden min da? (12 år)

Barnas koronaspørsmål – dette lurer de på

Statsminister Erna Solberg har holdt flere pressekonferanser for barn for å forklare hva som er regjeringens koronatiltak. Statsministeren samarbeidet med redaksjonene i NRK Supernytt og Aftenposten Junior, som inviterte barn til å sende inn spørsmål til statsministeren. Mange hundre spørsmål strømmet inn til hver av redaksjonene. Statsministeren, kunnskapsministeren og barne- og familieministeren har besvart utvalgte spørsmål på TV-overførte pressekonferanser.

Jo yngre barna var, desto færre spørsmål hadde de

Både Aftenposten Junior og NRK Supernytt har videre arbeidet med spørsmål rundt korona i sine sendinger, gjennom nettbaserte aktiviteter og i papirutgaven av Aftenposten Junior. Disse to redaksjonene er svært dyktige i å følge opp barnas spørsmål på en håndterlig og begripelig måte. Deres redaksjonelle arbeid kan være til god inspirasjon for lærere i skolen.

For å få en systematisk oversikt over hvilke spørsmål barna hadde, har jeg analysert mer enn 100 av de innsendte spørsmålene til NRK Supernytt-redaksjonen ved å gruppere dem i representative kategorier. Spørsmålene som er analysert, ble sendt inn til den første pressekonferansen som ble holdt i mars 2020. Barnas alder er fra 6 til 14 år med en hovedvekt på aldersgruppen 8–10 år.

Flere av de yngste barna skrev inn spørsmål sammen med eldre søsken eller foreldre. Det var et klart mønster at jo yngre barna var, desto færre spørsmål hadde de. Et typisk spørsmål fra en syvåring kunne være et kort og definert spørsmål formulert i én setning. Jo eldre barna var, desto mer sammensatte var spørsmålene. Se eksempler nedenfor.

Korte, fokuserte spørsmål fra de yngste barna

Hva er det Koronaviruset egentlig er? (7 år)

Hva kommer til å skje med MGPjr? (8 år)

Kommer vi til og feire 17 mai? Eller blir det ingen fest? (8 år)

Kor lenge trur du det går før vi kan gå på skule og fotballtrening igjen? (8 år)

Er det stor sjanse for å få viruset? (9 år)

Kan 10-11 årringer få Coronaviruset? (10 ½ år)

Sammensatte spørsmål fra de eldre barna

Hvor mange har covid-19 i Alver kommune? Er det en grunn til å gå rundt å være redd for å bli smittet? Hvor lenge tror du at skulane er stengte? På en skala til en til ti hvor alvorleg er denne situasjonen i Norge? (11 år)

Hvorfor er skolene stengt? Kan vi reise til utlandet? Er Coronaviruset veldig smittsomt som at man kan dø av det?? Hva skal vi gjøre for å ikke få Coronaviruset? Hvis vi føler at vi ha det hva skal i gjøre da?? Og hva skal vi gjøre hvis vi har det!??? Må man være hjemme hvis vi har det?? Hvis det et alvorlig hva gjør vi da må man være hjemme eller? (Ukjent alder)

Uro, bekymring og redsel

Uro, bekymring og redsel var et overordnet tema som på en eller annen måte var tematisert i majoriteten av spørsmålene. Redsel var tydelig representert, men i mindre grad enn uro og bekymring. Eksemplene nedenfor er kategorisert som betydelig bekymring som går over til det en kan anta er redsel.

Kommer man til å miste huset sitt? Hvor lenge tror du skolene må være stengte? (8 år)

Hvordan skal mamma kunne betale regningene sine når hun ikke går på jobb? (9 år)

Kommer korona viruset til å ta over jordkloden?

Kommer vi til å bli kvitt viruset?

Kan barn dø av Corona? (8 år)

Kan det være farlig å få korona for barn som har diabetes? (9 år)

Kan man dø av Koronaviruset hvis man har astma?

Er det noen barn som har godt immunforsvar som har dødd av koronaviruset?

Farlighetsgrad, varighet og omfang

Tre tydelige kategorier i tillegg til uro, bekymring og redsel var farlighetsgrad, varighet og omfang. Farlighetsgrad omfattet spørsmål om hvor farlig viruset egentlig er, hvor lett det smitter, og om barn er særlig utsatt. Det mest stilte spørsmålet var i kategorien varighet: Hvor lenge kommer dette til å vare? En rekke spørsmål omfatter omfang: Hvor omfattende blir dette, og hvor mange vil bli smittet og syke?

Spørsmålene gir et tydelig signal om at barna ønsker mer informasjon, og flere gir også direkte beskjed om det, som i eksemplet nedenfor.

Jeg ønsker at noen kan fortelle oss barn om man kan feire eller dra i bursdag nå? Jeg ønsker også at de forklarer hvorfor det er sånn. (9 år)

I de sammensatte spørsmålene til de eldre barna er det lettere å se at de følger en tradisjonell historiestruktur der de er på jakt etter en forståelse og sammenheng i koronahistorien. Spørsmålene til de yngre barna er korte og direkte og kan virke mer fragmenterte. Men også de yngre barna søker forståelse og sammenheng ved å forsøke å hente inn informasjon de mangler, slik at de kan konstruere en begripelig og håndterbar koronahistorie.

Når mer enn 100 spørsmål analyseres, ser vi at spørsmålene samlet sett har en tydelig logikk og struktur som omfatter hele den komplekse koronahistorien – fra begynnelse til slutt. Gjennom det systematiske arbeidet forsøker barna å sette kunnskapsbitene sammen til en meningsfull historie. I meningsdannelsen benytter de historiestrukturen som en ytre ramme. De starter med en tydelig begynnelse, som forklarer hvordan korona oppstod og kom til Norge. Deretter kommer historiens hoveddel, som forklarer særtrekk ved situasjonen og viruset: hvor alvorlig viruset er, tiltak som iverksettes, og omfang og varighet. Historien ender med en sannsynlig avslutning.

Takk til redaksjonen i NRK Supernytt som har delt barnas spørsmål.