ARCTOS – et vellykket forskningssamarbeid


Det kan virke mørkt i disse tider, men kriser kan også føre til noe positivt. Da Paul Wassmann og Stig Falk-Petersen satt flyfast i Canada etter 11. september i 2001 ble ideen om ARCTOS unnfanget. Nettverket skulle bli svært fruktbart for den arktiske forskningen i Norge.

Paul Wassmann (t.v.) og Stig Falk-Petersen har vært forskerkolleger og samarbeidet i mange år.
Paul Wassmann (t.v.) og Stig Falk-Petersen har vært forskerkolleger og samarbeidet i mange år. Foto: Karine Nigar Aarskog

En halv time etter at det andre flyet har krasjet inn i World Trade Center i New York står UiT-professor Paul Wassmann og holder foredrag om Barentshavet på en stor konferanse i Quebec. Nyheten om terrorangrepet har nådd ham og de andre deltagerne i en kaffepause. En konsekvens av angrepet er at alle fly settes på bakken, og Wassmann og forskerkollega Stig Falk-Petersen kommer seg ikke hjem før det har gått en uke.

De to bruker de neste fem dagene på å høre canadiske forskere fortelle om hvordan Canada lager integrerte, nasjonale forskningsplaner for Arktis gjennom forskningsprogrammet Canadian Arctic Shelf Exchange Study (CASES).

– Det fikk oss til å stille spørsmålet om hvilken aktivitet Norge hadde i Arktis og om også forskningsinstitusjoner i Norge kunne bli bedre til å samarbeide og med det gjøre en enda bedre innsats innenfor forskning på marin økologi i nordområdene, sier Wassmann.

Konklusjonen de to trakk var at Norge hadde et godt faglig miljø, brukte mye penger på arktisk forskning og hadde ambisjoner. Men det fantes en stor utfordring.

– Det var for mange kokker, og dermed ble det mye søl. Institusjonene hadde delt den arktiske verden inn i interessesoner, og det var lite samarbeid. På samme måte som Canada, trengte vi et nettverk som kunne inkludere interesserte forskere på tvers av institusjoner, sier Wassmann.

ARCTOS

Har 70 medlemmer fra UiT Norges arktiske universitet, Norsk Polarinstitutt, Akvaplan-niva, Universitetssenteret på Svalbard, Havforskningsinstituttet og Nord Universitet.

Jørgen Berge (UiT) er leder, og Paul Renaud (Akvaplan-niva) er nestleder.

Har et sekretariat og et styre der medlemsinstitusjonene er representert. Ulrike Grote er fast ansatt som ARCTOS-sekretær ved UiT.

Medlemsinstitusjonene bidrar med 30 000 kroner hvert år.

Hvert år arrangerer ARCTOS mellom fire og seks kollokvier med eksterne foredragsholdere, et PhD-kurs i Lofoten og ARCTOS-dagen på Sommarøy.

Les mer på arctos.uit.no

Falk-Petersen, som i dag er forsker ved Akvaplan-niva, jobbet da i Norsk Polarinstitutt. Han forteller at han i løpet av konferansen forstod hvor ukjente miljøene innenfor arktisk forskning i Tromsø var for forskningsaktører i andre land.

– Vi hadde oss selv å takke, siden vi ikke hadde noe samarbeid mellom institusjonene i Nord-Norge. Det måtte vi gjøre noe med, sier Falk-Petersen.

Tettere samarbeid

Da Wassmann og Falk-Petersen omsider kom seg hjem igjen til Tromsø, tok de kontakt med Salve Dahle i Akvaplan-niva, som var positiv til et samarbeid.

– Nettverket måtte selvfølgelig ha et rent faglig forskningselement med trykk på forskerskole og utdanning av neste generasjon og en kobling til forvaltningen. Men det måtte også ha et anvendt perspektiv; hvordan bruke forskningen til samfunnsnyttige spørsmål og knytte den til industrien og næringslivet? Her kom Akvaplan-niva inn. At vi hadde med alle dimensjonene ble suksessformularet til ARCTOS, forteller Dahle.

Et viktig mål var at forskere skulle skrive bredere søknader og få flere midler til større forskningsprosjekter. I løpet av to år etter at ARCTOS ble etablert i 2002 økte den eksterne bevilgningen til forskningsprosjekter innen marin økologi fra 10 til 60 millioner kroner.

– Vi var enige om å skrive søknader både i konkurranse med hverandre og sammen. De som ikke fikk midler ble med som juniorpartnere hos de som fikk. Det hadde stor effekt, sier Falk-Petersen.

Siden starten har også Universitetssenteret på Svalbard, Havforskningsinstituttet og Nord Universitet kommet til. I dag ledes ARCTOS av UiT-professor Jørgen Berge.

Vi så at norsk forskning i Arktis ikke var slagkraftig, men stykkevis og delt. Skal vi synes og markere oss sterkere, må vi stå sammen, og gjennom det gjør vi hverandre gode. Vi har skapt mange prosjekter siden starten, sier Berge.

Et åpent nettverk

I fundamentet til ARCTOS ligger tanken om et altruistisk og åpent nettverk for alle som er faglig interessert. Nettverket har blant annet bidratt til å utdanne nye forskere gjennom en aktiv forskerskole for PhD-studenter. Eva Leu, som i dag er seniorforsker ved Akvaplan-niva og sitter i sekretariatet til ARCTOS, har vært med i nettverket siden det startet. Hun var en av de første doktorgradsstudentene som deltok på forskerskolen til ARCTOS, som så langt har utdannet til sammen 55 PhD-kandidater. Leu forteller at nettverket har hatt stor betydning for henne som forsker.

Det har vært helt avgjørende for meg i mitt vitenskapelige virke at jeg har blitt kjent med andre forskere gjennom ARCTOS. Å delta på forskerskolen og komme inn i nettverket tidlig i forskerkarrieren var en god startkapital for meg, fordi jeg hadde noen å ta kontakt med senere, sier Leu.

Hun mener ARCTOS er spesielt viktig for unge forskere, som ofte har en vanskelig periode mellom en postdoc og en fast stilling som forsker. 

Eva Leu (t.v.) og Janne Søreide på en av deres mange turer i forbindelse med feltarbeid.
Eva Leu (t.v.) og Janne Søreide på en av deres mange turer i forbindelse med feltarbeid. Foto: Ulrike Grote

– ARCTOS er et møtepunkt der nye doktorgradsstudenter får utvidet horisonten og får oversikt over det som skjer innen arktisk forskning. Å bli invitert til møter og aktiviteter gjennom ARCTOS var det som holdt meg i live. Et slikt nettverk bidrar til å hjelpe en gjennom det beste og det verste i et vitenskapelig liv, sier Leu.

Ifølge Leu er noe av det unike ved ARCTOS den åpne og tillitsfulle atmosfæren.

– Den er slik takket være personlighetene til de som etablerte ARCTOS. De er gode på å dele nettverk og bringe folk sammen. Jeg har prøvd å vedlikeholde den tradisjonen og spørre nye, unge forskere hva jeg kan hjelpe dem med, sier Leu.

Paul Wassmann forteller at han, Falk-Petersen og Dahle brukte egne nettverk og sørget for utveksling av kandidater, noe som ble en suksess.

– Det er betydelige politiske og personlige differanser mellom oss, men vi ønsket å få noe til. Egen identitet og særinteresser skulle ikke stå i veien for samarbeid. Vi utdannet alle studenter og doktorander som etter hvert ble innlemmet i forskerskolen til ARCTOS. Vi fant mange praktiske løsninger, sier Wassmann.

– Da vi slo sammen våre personlige kontakter, hadde vi et nettverk med 30 internasjonale institusjoner, supplerer Falk-Petersen.

Mye aktivitet

Leu mener også at ARCTOS har gitt arktisk forskning i Norge nettopp den synligheten som var nødvendig. Nettverket kan også ta mye av æren for at den årlige, internasjonale forskningskonferansen Arctic Frontiers kom i stand i Tromsø. Konferansen ble i år (2020) arrangert for 14. gang og er blitt en viktig møteplass for forskning, næringsliv og politikk. I tilknytning til Arctic Frontiers har ARCTOS hatt ansvaret for Young Scientist Forum, med aktiviteter målrettet mot unge forskere.

Posterstand og mennesker
Fra Arctic Frontiers 2020. Foto: Alberto Grohovaz/Arctic Frontiers

– PhD-skolen og Young Scientific Forum er i dag trolig de viktigste drivkreftene for utviklingen av samarbeidet mellom marinøkologene i institusjonene som er involvert, sier Falk-Petersen.

ARCTOS dro også i gang kursprogrammet High North Academy for  PhD-studenter, som er overtatt av UiT og i dag drives av Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi. Nettverket har siden oppstarten jobbet aktivt med formidling, blant annet ved å tilrettelegge for at media og kunstnere fikk være med på tokt.

– Vi har arrangert PolArt i samarbeid med Tromsø kunstforening sju ganger. Fire kunstnere fikk være med på tokt hvert år i løpet av de sju årene. Vi har også hatt med egne musikere fra Barcelona, forteller Falk-Petersen.

Både Jørgen Berge og Paul Wassmann trekker fram at det hadde vært vanskelig å lede store forskningsprosjekter som Arven etter Nansen uten ARCTOS, og at slike prosjekter kanskje ikke var kommet i gang i det hele tatt. 

Nettverket er den «gode ånd» som jobber i kulissene uten å kreve mye oppmerksomhet. Spiriten bak ARCTOS var den samme som har særpreget Arven etter Nansen, sier Wassmann.

Berge mener ARCTOS har vokst seg til å bli et robust og livskraftig nettverk, som han kaller en unik og særegen gruppe.

– ARCTOS er med på å hjelpe alle på lang sikt. Vi jobber i skyggen og holder folk sammen. Det er etter hvert blitt en stor gruppe forskere som ser verdien av å holde sammen og samarbeide uavhengig av institusjoner, sier Berge.

Postdocs og studenter fra ARCTOS nyter feltarbeid i Rijpfjorden på Svalbard i 2007.
Postdocs og studenter fra ARCTOS nyter feltarbeid i Rijpfjorden på Svalbard i 2007. Foto: Leif-Arild Håhjem

Står sterkere sammen

Salve Dahle legger til at nettverket også har fått en viktig rolle som kunnskapsbase for forskerne. Gjennom ARCTOS vet de hva som til enhver tid finnes av kompetanse og forskerressurser når de skal diskutere mulige internasjonale samarbeid.

– At forskerne vet hva de kan tilby og kan markedsføre hverandre er noe av det viktigste med ARCTOS. I sum får man til mer sammen enn man gjør én og én, sier Dahle.

Dette kan Leu bekrefte. Hun forteller at hun fortsatt har stor nytte av nettverket fordi hun i dag jobber i Oslo og ikke har kollegene i Tromsø rundt seg til daglig.

– ARCTOS har gjort det mulig for meg å gå i dialog med internasjonale partnere fordi jeg har en større plattform enn hvis jeg opererte alene, sier Leu.

Denne artikkelen er produsert for Fram Forum 2020 og er publisert i engelsk utgave som du kan lese her

På Twitter   #norgesarktiske