Om frykten for kvenene i historien

16.12.19 Magne Kveseth

Professor emeritus ved UiT, Einar Niemi, fylte puben Barila i Alta til randen sist uke. Gjennom to timer trollbandt han sitt publikum med kvenenes historie. 

Kvenene ble tidligere sett på som minst like farlige som russerne. Professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet, Einar Niemi, slår fast at årsaken var freden i Mariehamn i 1809, der Sverige mistet Finland til Russland og Finland ble innlemmet i tsarens rike.

– Siden Russland var farlig, ble Finland koplet til samme kategori farlige naboer, sier Niemi som holdt et to timers langt pubforedrag i Alta i forrige uke.

Se hele foredraget her!  

Fra birkarlene til revitalisering

Neppe noen gang tidligere har en folkegruppe fått en liknende historisk gjennomgang under et pubforedrag som under Einar Niemis foredrag i Alta. Niemi tok for seg hvilken stilling kvenene har hatt i Finland og nabolandene fra mytologisk tid fra 800- til 1200-tallet, fra birkarlenes tid etter 1300 fram mot 1600-tallet og markedenes tid, som Niemi kaller det, da folk i de grenseløse områdene i nord samlet seg. De skulle selge, kjøpe og bytte varer. Fisk mot kjøtt, kjøtt mot korn, korn mot ull eller skinn, slik de gamle markedsplassene fungerte på den tiden.

Einar Niemi tok for seg Norge etter 1905 med selvstendigheten og stilte spørsmålstegn ved om kvenene var uønskede naboer. Den kalde krigen skapte fiendebilder i det området som Niemi betegnet som et grenseland hvor folkegruppene hadde et skjebnefellesskap og hvordan «den finske fare», som følge av «russofobi» ble en avlegger av «den russiske fare».

Niemi kvenene historie Barila pub i Alta
ENGASJERT: Professor emeritus ved UiT, Einar Niemi, snakket seg i løpet av to timer varm om kvenenes historie, som han selv har forsket på gjennom et langt liv i akademia. Foto: Magne Kveseth

Mer enn én historie

Niemi snakket seg varm allerede fra starten av foredraget, da han forklarte hvordan man kan se på kvenenes historie som mer enn én fortelling. Han tok for seg hvordan framveksten og utviklingen av en folkegruppe kunne ses på innenfra, fra gruppens eget perspektiv.

– Man kan også se på kvenene utenfra og komme frem til at det kan være særegne trekk som definerer folkegruppen, eller hvordan andre har sett på kvenene som gruppe. En tredje måte å tilnærme seg kvenenes historie på er den kulturhistoriske tilnærmingen, sier Niemi.

Hvordan måler man så et folk ut fra kulturhistorien? Det skjer ved at man ser til språk, matskikker, navn, byggeskikk og andre særegne kulturtrekk. Man kan også se på kvenenes bosettinghistorie.

Annerledes i periferien

– Da kan man gå til de kildene som forteller hvor kvenene har slått seg ned, hvor de har flyttet til og om de har etablert egne bygder. Her er det naturlig nok mye flott og lett tilgjengelig kildemateriale, hvor man har håndfaste kilder som eksempelvis folketellingene, sier Niemi.

Ytterligere en måte å se på kvenene, er gjennom relasjonshistorie og hvordan samfunnet rundt ser på kvenene. For kvenene har alltid levd i naboskap med andre, men naboskapet har hele tiden vært preget av både frykt og forventning.

– Slik har det alltid vært avstand mellom kvenene og myndighetene, mellom kvenene og diplomatene. Kvenene har alltid vært definert som en folkegruppe i periferien, men det viktige som har skjedd i samfunnet har foregått i Kristiania, Stockholm, København og Sankt Petersburg, sier Niemi.

Han slår også fast at kontrastene mellom det hjemlige og myndighetenes vurderinger alltid har vært store. 

Niemi Barila pub Kvenenes historie
STINN BRAKKE: Det var ikke en ledig sitteplass inne på Barila pub da Einar Niemi snakket om kvenenes historie. Mange interesserte måtte stå bakerst i lokalet. Foto: Magne Kveseth

Det skjebnebestemte naboskapet

Få, om noen, har forsket mer på kvenenes historie med ulike innfallsvinkler enn Einar Niemi. I sitt fordrag snakket han om hvordan kvenene bodde og ekspanderte, men at dette aldri skjedde i et tomt rom.

Les også: Samereservater og nordnorske ghettoer

I et intervju med NRK i 2014 slo Niemi fast at kvenene spilte en stor rolle knyttet til samfunnsoppbyggingen i nord, særlig i Troms og Finnmark. Historikere vet ikke nøyaktig når de første kvenene kom til Nord-Norge, men skattemanntallet viser at det bodde enkelte kvener i Nord-Norge allerede på 1500-tallet. Likevel startet ikke innvandringen for alvor før første halvdel av 1700-tallet. Særlig mange kvener flyttet til Nord-Troms, Vest-Finnmark og Indre Finnmark, mens innvandringen til Øst-Finnmark startet for alvor først på 1800-tallet.

Hva mener så Niemi med at naboskapet er nærmest skjebnebestemt? Hans tese er at forholdet mellom kvenene og de som bodde i Nord-Norge fra før av, bar preg av at de var både gode naboer og uønskede naboer.

– Kvenene har alltid vært i et grenseland og på den måten fremstått som en grenseminoritet, alltid med en dragning mot sitt opprinnelige hjemland. Samtidig måtte kvenene etter hvert spørre seg hva som var hjemme og om de måtte regne med evig oppbrudd og tilpassing? Et annet aspekt har hele tiden vært myndighetenes trusseloppfatninger om folkegruppen av finske innvandrere hele historien igjennom, sier Niemi. 

Hvem var de?

– Etter år med hungersnød og barkebrødstid var det etter hvert et press i de mange lokalsamfunnene i Tornedalen. Gjennom 1700-tallet hadde befolkningen firedoblet seg, slår Niemi fast.

I det øvrige Europa hadde folketallet vokst med en halv prosent årlig før 1814, mens det etter Napoelonskrigene skjedde en befolkningsvekst på 1,3 til 1,5 prosent årlig. Og med det presset på bosettingene i Lappmarkene i Sverige og Finland gikk veien for kvenene videre mot ishavet. 

– Det var likevel ikke de fattigste etterkommerne av torperne som dro mot nord, mot havet. Nei, det var sønner og døtre av bønder som reiste fordi de ville finne noe annet enn nød som igjen kunne oppstå. Med den folkevandringen som dermed startet var det faktisk slik at Vardø var den største byen. Husk at landsdelen utviklet seg fra bondesamfunn til et samfunn med et arbeidsmarked. Dermed var det faktorer som presset folk vekk fra Lappmarkene hvor bønder hadde slått seg til, samtidig som de følte press på seg for ikke å havne i fattigdom igjen, sier Niemi. 

De faktorene som trakk kvenene mot nord, var jorda, fiskeriene, fangstlivet og industriarbeidsplassene, gruvedrift. Altså alt det som gav dem arbeid og sikkerhet mot armoden, forklarer Niemi. 

Det skal noe til å holde publikum i ånde i drøyt to timer under en pubforelesning, men Niemis forskning er så mangefasettert at folk knapt skrapte med stolbeina for å hente seg forfriskninger. Etter en kort pause for påfyll i vannhullet fortsatte Niemi presentasjonen av kvenenes historie, på godt og ondt. Publikum fikk det de kom for, ingen tvil om det. 

På Twitter   #norgesarktiske