Storpolitikken bestemte skjebnene

28.10.19 Magne Kveseth

Norske myndigheter hadde bare ei hånd på rattet da Øst-Finnmark ble frigjort høsten 1944. Vestmaktene og Sovjetunionen bestemte det meste da russerne kom de allierte til unnsetning. Russerne kunne ha blitt stående i Finnmark hadde det ikke vært for avtalene som var inngått om å knekke nazi-Tyskland.

 

Holstmark Nabokonferansen, Vestmaktene og Sovjetunionen
HVEM BESTEMTE: Sven G. Holstmark snakket om krigen på Nordkalotten og hvordan vestmaktene inngikk avtaler om frigjøringen av Øst-Finnmark. Foto: Magne Kveseth

Historieprofessor Sven G. Holstmark Fra Institutt for forsvarsstudier (IFS) stilte på kort varsel som en av innlederne på Nabokonferansen i Kirkenes sist uke, der han forøkte å trekke de store linjene for krigen på Nordkalotten. Holstmark erstattet UiT-professor Tom Kristiansen som ble forhindret fra å stille opp.

Samarbeidets bærebjelke

- Ingen ville ha vært bedre enn Tom til å snakke om det store bildet, men jeg sa ja til å få lov til å bidra til dette jubileet og feiringen av frigjøringsjubileet. Det som skjedde i dette området er bærebjelken i det norsk-russiske samarbeidet – og de store prosjektene i regi av UiT, om krigen er svært viktige, fastslo Holstmark. 

 

De mest intense kampene på norsk jord skjedde i Øst-Finnmark.

 Holstmark tok for seg hvordan vestmaktene så mulighetene for en løsning på krigen. Det sto 375.000 tyske soldater på norsk jord i mai 1945 i Norge. Frigjøringen av Øst-Finnmark var over i oktober 1944. Deretter var det den brente jords taktikk som gjaldt.

- Ødeleggelsene av hele Finnmark hadde mer en politisk enn en militær begrunnelse. Fra vinteren 1944 innså den norske regjeringen at det ville stå sovjetiske tropper på norsk jord og man fryktet at styrkene ville bli værende. Regjeringen fulgte derfor to spor, innsats fra de vestallierte for å hindre sovjetiske styrker i Finnmark og en plan for å holde norsk kontroll dersom sovjetiske styrker ble stående i Norge, sa historieprofessoren. 

Han viste til regjeringsdokumenter som slo fast at Norge var lite imponerte over de vestallierte, som viste liten interesse for frigjøringen av Norge.

- Eller de lot være å prioritere Norge, fordi andre innsatser var sett på som viktigere og at Nord-Norge neppe ville ha avgjørende betydning for utfallet av krigen. Norge blir dermed ikke en arena for det avsluttende krigsteater, fastslo han.

Allerede i 1943 forhandlet den norske regjeringen med britene om hvem som skulle ha jurisdiksjon i det øyeblikket krigen var over.

- Men de åpenbare mangler i den militære innsatsen i 1944 og 1945 skyldtes at de allierte ikke var villige til å satse på Norge med særlige ressurser, sa Sven G. Holstmark.

Forlangte internering av tyskerne

Hva var Sovjetutnionens rolle under krigens sluttfase? Det tema ble belyst av den russiske professor Aleksej Komarov, fra Det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie i Moskva.

Han slo fast at Finland var det store problemet, fordi de ikke kuttet kontakten til Hitler-Tyskland, slik Sovjetunionen krevde. 

- De viktigste kravene Moskva hadde til den finske regjeringen, var å kutte kontakten til Tyskerne og internere alle tyske soldater. Dette var et absolutt krav til finlenderne. Samtidig tenkte den norske regjeringen, den som satt i London at de ville hindre en situasjon der sovjetiske styrker ble stående i Norge. Norske soldater som kom til Sovjetunionen kunne bygges opp som styrker på samme måte som de gjorde i Skottland, men kravet var at de skulle stå under sovjetisk kontroll, sa Komarov. Han slo fast at fredsslutningen med Finland ble komplisert, fordi finnene ikke var den enkleste partner å forhandle med. Før dette hadde de allierte satt i verk den såkalte operasjon Overlord, som hadde som måsetning å befri hele Nordvest-Europa. 

 

- Norge var land nummer 8 som ble befridd fra nazistiske styrker av den røde arme. Ledelsen i sovjetarmeen hadde aldri planer om å bli stående i Finnmark. Og etter krigen var det Norges statsminister Einar Gerhardsen som takket ledelsen for Den røde arme for frigjøringen av deler av Norge, sa Komarov. 

Nabokonferansen, Ydstebø, Birke og Nordlicht

Oberstløytnant og historiker fra Krigsskolen, Palle Ydstebø, tok for seg Tysklands strategiske uttrekning fra Nordkalotten, med operasjoner kalt for Birke og Nordlicht. Ydstebø slo fast at tyskerne og finlenderne ble enige om å holde sine strategier hemmelig og skjult for russerne.

- Finnene og tyskerne ble enige om hvordan de skulle holde avtalene skjult for russerne. Dette ble på finsk side kalt for en skyggekrig og det var krigsslitne finlendere med en styrke på 60.000 mann som sto overfor en overmakt aV 160.000 tyske soldater, sa historikeren. 

Finland hadde i realiteten ikke noe valg, selv om Finland ville jage tyskerne ut, for Sovjetunionen krevde finsk demobilisering og finnene mistet på den måten kampkraft, forklarte Ydstebø. 

 

Krigsmedaljer
EN EGEN KAMP: Striden om hvem som var verdige til å dekoreres med krigsmedaljer pågår stadig for fullt mellom ulike historikere. Foto: Magne Kveseth
Traumene og innsatsen

Stipendiat Joakim Aalmen Markussen, fra UiT, Norges arktiske universitet snakket om frigjøringen og tvangsevakueringen og hvordan livet i Finnmark er tolket etter den siste krigsvinteren. 

- Den nasjonale grunnfortellingen er slik at man stort sett bare har befattet seg med den norske innsatsen, at den var viktigst, med norske soldater i rampelyset. Den nordnorske erindringen er derimot en traumefortelling, der nordmenn er medansvarlige for lidelsene i Finnmark. Frem til 1980-tallet var historieskrivingen bare en kollektiv erindring, sa Aalmen Markussen, som ikke la fingrene i mellom når han omtalte det han kalte for russofober i norsk historie.

Han trakk fram Frigjøringsmonumentet i Kirkenes som et eksempel på den kollektive nasjonale tenkningen. Der man i dag ser en russisk soldat som har ene foten på en stein, var originalen en soldat som sto med foten på den tyske riks-ørna, men dette ble krevd pyntet på før monumentet kom opp, ørna måtte fjernes og gjøres om til en stein. Dermed tramper ikke sovjetsoldaten på ørna, men steinen. 

- Norge hadde raskt klart å gjenreise fylket, mens det man hadde lagt vekt på, var at russerne var fienden, norske soldaters arrogante holdning kom ikke til uttrykk på kollektivt nivå. Etter krigen var gjenoppbygginga det viktigste og de som hadde opplevd tvangsevakueringa snakket ikke om dette før på slutten av livet sitt. Men dette var helt klart traumatisk for folk. På 1980-tallet skjedde det noe. Ved inngangen til 80-tallet ble det satt et mer kritisk lys på det som hadde skjedd. Forfatter Kjell Fjørtoft ga ut boka "Vi fikk vår frihet" i 1984, hans fortellinger tok utgangspunkt i huleboerne og de tvangsevakuertes historie, ikke generalenes eller heltenes, sa Aalmen Markussen. 

Han slo fast at det var den såkalte Eitinger-saken om mangel på lidelser som førte til at så få fikk krigspensjon. Helt til slutt snakket han også om hvem som burde ha vært krigsdekorert. Aalmen Markussen mente norsk offisiell historiefortelling ikke helt samsvarte med den virkeligheten som finnmarkingene opplevde. Verken tvangsevakuering eller en vinter i som huleboere ble tatt hensyn til da krigen sluttet. Aalmen Markussen sa den holdningen finnmarkingene hadde og har kasn forklares med at offisiell historiefortelling ikke helt er overensstemmende med det innbyggerne selv opplevde.

 

Kirkenes mørketid turister

 - Ingen uløste problemer

Nabokonferansen i Kirkenes hadde også en egen del om næringssamarbeidet mellom Norge og Russland i dag. 

Russlands ambassadør til Norge, Teimuraz Ramishvili, slo fast at det egentlig ikke finnes problemer mellom landene i dag som ikke er løst.

- Vi har og har hatt en fredelig grense og Russlands utenriksminister Sergeij Lavrov  beskriver grensen mellom Norge og Russland som den mest fredelige grensen i hele Europa. Dette beskriver også karakteren i samarbeidet mellom Norge og Russland, sa ambassadøren. 

Han uttrykte takknemlighet for at Norge tar vare på minnesmerkene over de sovjetiske krigsfangene som døde i tysk fangenskap.

- Nå må vi komme videre. Tiden for sanksjoner bør være over og vi må ikke tillate provokasjoner. Den norske posisjonen snakker om dialog. Samarbeid i Arktis er viktig og det er ingen grunn for konflikter her hvor Norge og Russland er de to viktigste partnere.

- Det er ingen områder våre to land ikke kan samarbeide på, sa ambassadørene som spurte om Krim-spørsmålet stadig er den fortsatte årsaken til at norske selskaper ikke tør satse i Russland. 

Barentsregionen Thorvald Stoltenberg Kirkenes
SAMARBEIDETS FAR: Thorvald Stoltenberg var den norske utenriksministeren som i praksis gjenopplivet samarbeidet mellom Norge og Russland, da Barentsregionen ble etablert. Foto: Magne Kveseth 11.01.93

 Utfordringer står i kø

Gjennom ulike sesjoner ble samarbeidet mellom Norge og Russland belyst. Politikere, forskere og representanter for næringslivet diskuterte ulike initiativ og satsingsområder. Nestlederen i SV, finnmarkingen Kirsti Bergstø nevnte blant annet de utfordringene folk med russiske navn opplever, at de rett og slett har vanskeligheter med å få seg jobb. Bergstø var også klar på at sivilsamfunnet ikke henger med. 

- Vi er for et sterkt forsvar, men det pågår en uforholdsmessig militær opprustning, mens den sivile opprustningen ikke står i stil. Norge har endret kurs ved nye grenser for hvor man har militære øvelser og at man tar med utenlandske soldater i øvelsene. NATO trekker seg også lenger nord og øst, sa Bergstø. 

Representant for dumaen i Murmansk, Maksim Belov, diskuterte fremtidens utfordringer med Julie Wilhelmsen fra Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI og nevnte Bergstø i en debatt som ble ledet av Anja Salo fra Barentssekretariatet. Sikkerhetspolitikk kan skape spenninger, likevel var det Belovs oppfatning at svekkelsen av rubelkursen etter 2014 var mer bekymringsfullt for folk flest enn om Norge og USA har militære fellesøvelser.

- Norge bestemmer selv hvem man skal øve sammen med på norsk territorium. I Russland er det nordflåten som avgjør hvem Russland skal øve sammen med, sa Belov.  

- SV vil ha et sterkt forsvar, men vil ha norske uniformer og ikke amerikanske, sa Bergstø. 

 Julie Wilhelsen sa kravet om sterkere norsk forsvar kom først etter Russlands annektering av Krim.

- De voldsomme fiendebildene som nå er i spill er det man ser på andre siden av grensen, sa hun.

Maksim Belov fikk spørsmål om hvordan det har seg at alle de militære basene langs den nordlige sjørute kom i stand, til tross for at både Norge og Russland har vært enige om ikke å bygge opp eller oppruste forsvaret i Arktis. Og Belov parerte spørmålet med at Russland har ansvaret for sikkerheten til de skipene som skal seile gjennom Nordøstpassasjen. 

Debattleder Anja Salo nevnte alle de områdene man samarbeider innenfor og ville vite om alt dette arbeidet har vært forgjeves.

Julie Wilhelmsen spør tilbake hvordan man kan gjenopprette tilliten. Og svarte selv at den sikkerhetspolitiske delen må man tørre å ta fatt i.

- Det grepet Norge tok om ikke å være del av det europeiske rakettskjoldet, det tror jeg lurt å bilegge, slike typer skritt kunne man ønske seg også fra Russisk side, sa Wilhemsen

Finnes det så en løsning for Øst-Ukraina?

- Jeg tror man må finne et felles spor og forsøke å løse det offisielle med varme klemmer i stedet for kalde skuldre. Norge har vennskap, kjennskap og Norge kan være en selvstendig stemme på egne bein og som nabo, sa Kirsti Bergstø.

Evner finnes på begge sider

Norges tidligere ambassadør til Russland, Øyvind Nordsletten oppsummerte hele Nabokonferansen som en innholdsrik og meningsfylt konferanse.  Han refererte til avisa Krasnaja Svesda – Den røde armes avis – som på første side skrev den 26.oktober 1944 at nå er Kirkenes frigjort og den røde arme har kommet de norske styrkene til hjelp. 

- Det er begravet flere russiske soldater i norsk jord enn det var norske falne under krigen, sa Nordsletten som mente man nå kan se framover, styrker dialogen, fordype samarbeidet og ha den nødvendige tillit. La morgendagen bli en ny giv i det norsk –russiske forholdet. Evnen til å løse selv de mest kompliserte forholdene finnes på begge sider av grensen. Vi må være nøkterne både hva angår sikkerhetspolitikk og folkeretten og man må respektere hverandre. Respekt er et nøkkelord  i så måte, så må vi spørre oss hvordan vi kan nyansere dette med skremmebilde og trusselbilde. Jeg husker godt fra 2003 da Vladimir Putin besøkte Oslo og der han og Hans Majestet Kongen utvekslet taler. Putin sa, ja herre Konge, vi russere og dere nordmenn, vi har en felles ledestjerne, stella polaris, nordstjernen. Nordområdene er derfor viktig, vi bør satse på samarbeidet i dette området, sa Nordsletten. Da han oppsummerte helt til slutt hadde han en del kjepphester han mente man bør ri. Satsing på forskning og næringsliv med handel, forenkling av visumreglene og åpne grenser. Han minnet om at Danmark større samhandel med Russland enn Norge. 

- Da jeg var i militæret på grensen til Russland i 1966 var hovedoppgaven å sprenge broer, om det ble nødvendig. I dag vil jeg si vi har en hovedoppgave i å sprenge grenser og bygge broer, avsluttet Øyvind Nordsletten. 

På Twitter   #norgesarktiske