Mange fasetter i naboenes historier

Norske partisaner og reindriftssamer på Kola bidro på hver sin måte til seier over nazistene for 75 år siden. Da ble Øst-Finnmark frigjort av Sovjetunionens røde arme.

Kveseth, Magne
Publisert: 25.10.19 09:30 Oppdatert: 12.11.19 09:59
Tromsø

Kola-samene, Norge og Russland, Nabokonferansen
Kola-samene drev transport med rein og sleder til fronten med både våpen og matforsyninger. Tilbake hadde de gjerne med seg sårede til sykehus, eller døde soldater. Foto: Magne Kveseth

Mer enn 200 påmeldte fikk høre historier om krigen da UiT, Norges arktiske universitet sammen med Finnmark fylkeskommune og Barentssekretariatet arrangerte jubileumsseminar i Kirkenes denne uka. En rekke foredragsholdere snakket om de militærstrategiske forholdene mellom vestmaktene og Sovjetunionen, mens andre tok for seg forholdene for sivilbefolkningen. 

– Kunnskap om frigjøringen og forholdet mellom Norge og Russland gjør at man i dag tar klokere valg.

Det sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da han åpnet Nabokonferansen om frigjøring og krig i Kirkenes onsdag.

Den ukjente historien

Bakke-Jensen viste til historien der naboen i 1944 rykket inn i Norge og kastet ut nazistene. Og der forbindelsene mellom vestmaktene og russerne i Murmansk hadde stor betydning. Bakke Jensen slo fast at kunnskapen om det som skjedde fører til at man tar klokere valg.

– Og det at fagfolk fra UiT Norges arktiske universitet står bak programmet på denne historiekonferansen, skulle borge for kvalitet, sa han. Bakke-Jensen nevnte de mange forholdene som til og med under den kalde krigen ble gjennomført i fellesskap, som bygging av kraftverk, idrettsutveksling og en rekke andre aktiviteter på folk-til-folk-nivå.

– Husk at for mange i resten av Norge er frigjøringen av Øst-Finnmark en ukjent hendelse, sa forsvarsministeren. Onsdag kveld beklaget han på vegne av regjeringen den behandlingen partisanene hadde fått etter krigen. 

Den utbombede byen

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik uttrykte takk til de russiske styrkene som 18. oktober 1944 passerte grensa, da befolkningen i Kirkenes kom ut av tunnelen i Bjørnevatn og til en av mest utbombede byene i hele Europa:

– Vi står i gjeld til de sovjetiske soldatene som ofret så mye for å frigjøre Øst-Finnmark, og vi er evig takknemlig for den innsatsen de ytte.

– Dette er en felleskonferanse for å hedre dem som satte livet til og som gir oss ny forskning om krigens avslutning. Tapet for Den røde armé var stort: 611 soldater og offiserer mistet livet på norsk jord. 1501 ble såret og nærmere 16 000 sovjetiske offiserer og soldater ble drept i våre nærområder. De fleste på sovjetisk side av grensen. Denne konferansen er med på å styrke Finnmarks plass i historien om frigjøringen av Norge. Jeg ser fram til en god konferanse om vår felles historie, sa fylkesordføreren i sin hilsen til de 200 historieinteresserte tilhørerne. 

Fra Murmansk fylke var det økonomiansvarlige Jelena Tikhonova som hilste deltakerne. Det var en særdeles rørt russisk representant som fokuserte både på den innsatsen de norske partisanene hadde gjort som bidrag til å slå nazistene under siste krig og til minne om alle dem som satte livet til under kampene på Litza-fronten. 

Viktig med dialog

Sør-Varangers ordfører, Rune Rafaelsen, ønsket velkommen på vegne av kommunen til det han karakteriserte som Norges geopolitiske sentrum. Han sa Kirkenes er en russisk by i Norge.

– Bakteppet for denne konferansen er at man ser tilbake i historien men også at man ser framover, sa Rafelsen. Han trakk linjene fra hans første besøk til Russland i 1965, da han sammen med foreldrene besøkte Boris Gleb som var visumfri sone en kort periode dette året, til et besøk i Murmansk med det norske skilandslaget noen år seinere, og frem til det som i dag er Barentssamarbeidet. 

– Hver dag holder vi dialogen mellom Norge og Russland i gang. Det er viktig at den hjelpen partisanene ga til Den røde armé blir gjort kjent. Og den beste modellen vi har for samarbeidet i denne regionen er Barentssamarbeidet, der vanlige kvinner og menn og forretningsfolk holder i gang dialogen mellom Norge og Russland, sa Rafaelsen. 

Partisanene levde farlig

Professor Stian Bones fra UiT Norges arktiske universitet, tok for seg partisanenes virke under andre verdenskrig i Finnmark og jakten på partisanene fra ulikt hold etter krigen. Bones nevnte mange bøker og artikler som allerede er kjente, om de dramatiske operasjonene som partisanene var involverte i og hans eget tema, jakten på dem.

– Jeg vil ha som tema den jakten på partisanene som blant annet tyskerne holdt på med og forsøkene på å tilintetgjøre gruppene av partisaner. Hvem var partisanene, og hva betydde det for tyskerne at det fantes små grupper som arbeidet i det skjulte?

Bones snakket om den politiske overvåkingen som folk fra venstresida ble utsatt for. Og at folk drøftet organisert motstand selv om de visste at tyskerne satt med lister over de mange kommunistene som ble overvåket. Mer enn 70 kom fra Kiberg, mer enn 30 kom fra Sør-Varanger.

– Mange partisaner drev en livsfarlig virksomhet, som lytteposter for nordflåten. De små lagene av etterretningsfolk opererte bak fiendens linjer, blant annet på oppdrag for NKVD (forløperen til KGB). Hvor mange de var er vi ikke sikre på, men vi kan slå fast at denne delen av krigshistorien ikke handler om en liten veldig liten gruppe som bare kan knyttes til kommunistbevegelsen, for mange av partisanene sto også utenfor kommunistenes rekker. Totalt var det antakelig 80 aktive, mens 140 var hjelpere på ulike måter. Mange var nyttige fordi de hadde et arbeid der de klarte å hente inn informasjon. Partisanene truet den tyske forsyningsvirksomheten langs kysten og mange store foprsyningsskip ble senket som følge av partisanenes agentvirksomhet, sa Bones. 

Han la til at tyskerne var klar over at mange i Norge hadde kontakter i Russland helt tilbake til vinterkrigen.

– Avhør etter tilfangetakinger viste at mange sivile støttet opp under sovjetisk etterretning i Norge, uavhengig av politisk tilhørighet. Det er bevist at 62 personer ble drept av tyskerne da de drev sin «opprenskingskampanje» og jakt på partisanene. Frykt, avskrekking og tvangsmidler ble benyttet under jakten. En hel del mennesker i nord støttet opp under partisanvirksomheten og trusselbildet blir bekreftet av det aktive militære motstandsarbeidet, fastslo professoren. 

Mange samer ble dekorerte

Konservator Irina V. Kolodka fra Murmansk regionale museum holdt et innlegg om hva Kola-samene gjorde under krigen, der mange dro frivillig til tjeneste ved fronten. 

– Ettter at man opprettet en egen transportavdeling med rein i den 14. arme, ble Kola-samene overført dit. Denne avdelingen ble benyttet der transporten med reinsdyr var eneste mulighet, noe som ble gjort første gang under vinterkrigen fra 1939 til 1940. I 1941 ble det opprettet tre transportkompanier med 1015 rein med tilhørende seletøy og sleder.

Kolodka forklarte at kompaniene ble delt i tre, der en avdeling blant annet arbeidet med veterinærtransport. Hele avdelingen besto av 154 menn. Av disse var 77 reineiere med til sammen 15 gjeterhunder, 237 fraktesleder og 76 passasjersleder. De som bekledde stillinger i reintransporten var folk som kjenten tundraen, kjente dyrene og kunne ta seg fram i områder uten veier og under alle typer værforhold, fortalte Irina V. Kolodka. 

– Mange sårede ble reddet som følge av reinsdyrkompaniene og mange hardt skadde reddet livet takket være disse transportkompaniene, sa hun. 

Hun slo fast at den innsatsen som Kola-samene ytte både i våpentransport til fronten og som forsyningskompani til de stridende ble belønnet med både medaljer og avisomtale. 

– Samiske helter ble beskrevet i avisa i Lovozero og de mottok medaljer for sin innsats på tundraen, seieren over de tyske fascistene vil gå raskere som følge av deres innsats. Den er beskrevet i militærbøker som uvurderlig med tanke på tømmerfrakt, vei-og flyplassbygging. Men det var ikke bare mennene som bidro, kvinnene jaktet, fisket og sydde, mens mennene var i transportoppdrag ved fronten med reinsdyrene. Den 15.desember 1941 fikk armeen 750 par fottøy og 1500 reinskinn. Fra 1942 ble det dyrket både grønnsaker og poteter og innbyggerne i Lovozero ga dette til aldershjem blant annet. Det faktum at samene på Kola gjorde så mye for landet sitt, førte til at mange fikk ordener, som den røde stjerne og en rekke andre medaljer for godt arbeid, avsluttet museumskonservatoren.

 Livet for barna under krigen

Barn under krigen i Sovjet evakuering
BLE EVAKUERT: Barna fra Murmansk ble evakuert til andre byer på Kola hvor de måtte delta i arbeidet med å skaffe matforsyninger, blant annet. Foto: Magne Kveseth

Konservator Ekaterina Orekhova fra Murmansk regionale museum fortalte om hvordan barna gjorde nytte for seg under krigen. Hvordan skolene ble gjort om til sykehus, hvor barn ble satt i arbeid, mens lærerne meldte seg til fronten. Det ble foretatt masseevakuering av barn som ble satt til ulike arbeidsoppgaver som å skaffe ved, sy sko og skaffe til veie nødvendige varer. Evakuerte barn fra Murmansk ble plassert på barnehjem, institusjoner og internatskoler i Kandalaksja, Kirovsk og Montsjegorsk. I Umba ble barn fra Kandalaksja plassert i pionerleire, og dette skjedde fordi hjembyen ble massivt bombet. Her ble alle elevene sørget for av staten der de bodde i kaserner. Ungdom mellom 14 og 16 ble utdannet til fagarbeidere og i 1945 var i følge Orekhova hele 10 prosent av alle industriarbeidere ungdom som fikk utdanning mens krigshandlingene raste. Seinere kom det krav til militær verneplikt, der man blant annet i marinen etablerte dekksguttskoler, hvor mer enn 4000 elever fikk ulike typer fagutdanning.

– Krigen endret hverdagen for barn og ungdom, de kjempet sammen med voksne, både i hemmelige grupper og i alminnelige militæravdelinger, sa Orekhova.

Petikova om barna i Murmansk under krigen Nabokonferansen
KOLLEKTIVISERINGEN: Maten ble rasjonert ved kollektivbrukene under krigen fordi 80 prosent av produksjonen gikk til soldatenes forsyninger ved fronten. Foto: Magne Kveseth

Dr. Petia Mankova som er ansatt ved UiT, Norges arktiske universitet som førsteamanuensis, fortalte om arbeidsinnsats og hvedagsliv på Kola. 

 Hun startet sin fortelling med å sammenlikne Murmansk og Kirkenes som de mest utbombede byene i Europa.

– Murmansk hadde 792 bombeangrep i løpet av krigen, dobbelt så mange som Kirkenes. 

– Murmansk var en ung by med 16.000 innbyggere – 13 år seinere var det flyttet 250.000 innbyggere til på grunn av den enorme industrialiseringen. De fleste var unge menn. Den opprinnelige befolkningen i Murmansk fylke var samer og komier, som på 30-tallet ble kollektivisert. Disse hadde tidligere vært selvforsynte med kjøtt og fisk, men nå var det et press på modernisering av landbruk og reindrift. Da krigen brøt ut ble alle menn i en viss alder innkalt til krigstjeneste, så mange av de som arbeidet i kollektivbrukene ble soldater. Samtidig hadde den statlige forsvarskomiteen opprettet politistyrker, heimevern og sabotasjegrupper, alt avhengig av hvor de bodde. I landsbyene øst på Kola-halvøya oppsto det en forsyningskrise, både på mat og klær. I 1941 allerede skulle Lovozero levere drøyt 700 skinnsko med skinnsokker og videre skulle de 70 som ble satt til dette arbeidet levere 1500 reinskinn som liggeunderlag. Ingen spurte om de hadde råstoff til å lage dette, men de leverte til alt overmål 750 par sko, altså mer enn de hadde fått bestilling på, fortalte Mankova. Hun la til at sivilbefolkningen fikk merke at armeen ble prioritert.

– I 1942 måtte maten rasjoneres. Dette førte i sin tid til at staten opprettet kantiner hvor folk fikk mat, i tillegg til det de produserte selv av poteter og grønnsaker. Men den lokale matproduksjonen ble forbeholdt soldatene på fronten så kollektivene fikk selv bare beholde maks 20 prosent. Sult ble omtalt som et resultat av nazi-Tysklands herjinger.

Neerland Soleim Russiske krigsfanger
Marianne Neerland Soleim forsker på sovjetiske krigsfanger og deres skjebne under andre verdenskrig. Foto: Magne Kveseth

Krigsfangene ble sultet til døde 

Grusomhetene som Sovjetiske krigsfanger i Norge og på Murmansk-fronten ble utsatt for er ikke et ubeskrevet tema, men var likevel ett av de sentrale foredragene under Nabokonferansen i Kirkenes. Forholdene for fangene i tida mellom 1941-1945 ble belyst av førsteamanuensis Marianne Neerland Soleim, fra UiT Norges arktiske universitet.

Hun beskrev i sitt innlegg de ulike fangeleire for sovjetiske krigsfanger, både hvordan de ble straffet, hvor lite klær de fikk, utsulting og generelt hvordan de ble behandlet, ikke etter regler for hvordan krigsfanger skal behandles.

Soleim forklarte at de tyske styrkene gjennom de tilfangetakne kunne sikre seg betydelig informasjon om hvilke bevegelser de sovjetiske styrkene hadde planlagt og det var av betydning for okkupantene.

– De sovjetiske krigsfangene blir betraktet som arbeidskraft de er avhengige av, mens Hitler hadde bestemt seg for ikke å gjøre seg avhengig av fienden, sa Neerland Soleim. Hun viste kart over hvor de fleste leirene med russiske krigsfanger befant seg. I tillegg fantes det leire administrert av Todt, den halvmilitære organisasjonen som sto for en rekke større byggeprosjekter i Finnmark blant annet.

I Finnmark var det 10.000 fanger i til sammen 80 leire. Totalt i Norge var det 13.400 russiske krigsfanger som døde. Nordmenn som ble tatt for å hjelpe sovjetiske krigsfanger ble send til konsentrasjonsleire i Tyskland.

Da norske myndigheter etter krigen besluttet å flytte alle levninger etter russiske krigsfanger til fellesgraver på Tjøtta ble samtidig en rekke minnesmerker ødelagt.

Dette stilte Soleim seg kritisk til og hun sa det fortsatt gjenstår mye for å synliggjøre sovjetiske krigsfangers innsats på norsk jord, under krigen. 

– Flyttingen av levningene etter krigsfangene bidro til å fjerne krigsfangenes synlighet, da minnesmerker ble sprengt eller flyttet. Etter tvangsevakueringen i 1944 flyttes krigsfangene sørover, blant annet blir drøyt 2000 krigsfanger sendt ut med skip fra Alta, sa Marianne Neerland Soleim.

 

Kveseth, Magne
Publisert: 25.10.19 09:30 Oppdatert: 12.11.19 09:59
Tromsø
Vi anbefaler