Helten som "forsvant"


Han har på sett og vis kommet i skyggen av generalmajor Carl Gustav Fleischer når krigen i nord diskuteres. Men general Otto Ruge var mannen som i april 1940 ristet det verste krigssjokket av norske ledere og mobiliserte forsvaret til kamp over hele landet. I dag, onsdag 4. september, lanseres biografien «Otto Ruge. Hærføreren», skrevet av historieprofessor Tom Kristiansen ved UiT.

Sannsynligvis det mest kjente bildet av general Otto Ruge. Tatt på Nordmo i Øverbygd i Troms og datert 7. juni 1940.

Fra den 11. april skjebnevåren 1940 til kapitulasjonen 10. juni var general Otto Ruge forsvarssjef og øverstkommanderende for de norske styrkene. Perioden ble også på mange måter hans øyeblikk i offentligheten. For det har sjelden vært satt nærmere fokus på mannen som fikk oppdraget med å stable et vaklende norsk forsvar på bena mot den tyske invasjonshæren. Et oppdrag han ifølge Kristiansen løste godt:

 Forsvaret klarte under Ruges ledelse å mobilisere 55 000 mann under de 62 dagene felttoget varte. Med tanke på utgangspunktet; den manglende beredskapen og det tyske sjokkoverfallet, er dette beundringsverdig.

Hvem var Otto Ruge?

Han ble født i Kristiania i januar 1882, utdannet ved Oslo katedralskole før han i 1899, bare 17 år gammel, kom inn i Forsvaret som kadett. Som 20-åring ble han offiser – og i 1905 tok han den militære høgskolen. I årene som kom tjenestegjorde han i generalstaben, der opprykk førte ham helt til topps i 1933. Med seg i sin militære bagasje hadde han da unionsoppløsningen i 1905, første verdenskrig og deretter stormaktenes maktspill i de urolige 1930-årene.

Og Ruge så hvor det bar hen.

Ville styrke forsvaret i nord

 Han prøvde tidlig å reformere forsvaret for å kunne ivareta nasjonale sikkerhetsbehov. Ruge ivret på 1930-tallet for å styrke forsvaret i Nord-Norge, ikke minst grenseområdene, Øst-Finnmark og Ofoten-området, påpeker Kristiansen.

"Otto Ruge - hærføreren". Foredrag ved Tom Kristiansen i UiOs gamle festsal april 2018

Ruges forslag til prioriteringer gjorde ham omstridt. Han ville styrke sjø- og luftstridskreftene, noe som ikke falt i god jord i hærkretser. Og han ville som sagt endre de militære prioriteringene mellom landsdelene. Samtidig så han at en fremtidig krig ville arte seg helt forskjellig fra første verdenskrig, ikke minst grunnet våpenutviklingen og teknologiske nyvinninger. Ruge ville motorisere, satse på fly og kjøretøy. Og han tok til orde for en bedre samordning mellom militær og sivil beredskap.

Han skulle få mye rett i sin tankegang.

Ringte kongen

Om kvelden 9. april, samme dag som det tyske overfallet på Norge, var Ruge på telefon til forsvarsminister Birger Ljungberg med en klar beskjed om at «nå må dere ikke finne på å forhandle med de svina». Deretter ringte han kong Haakon og formidlet en like klar oppfordring: «Nu gjelder det å holde sine statsråder i ørene». Der kommanderende general Kristian Laake tok til orde for å forhandle med tyskerne, var Ruge kompromissløs. Og han ble hørt.

"Nå må dere ikke finne på å forhandle med de svina"

– Ruge hadde en del menneskelige kvaliteter som gjorde at han innga tillit. Han hadde integritet og utstrålte sikkerhet. Samtidig hadde han pedagogiske evner. Han var en glitrende foreleser og instruktør, påpeker Kristiansen. Ruge hadde ikke minst diplomatiske evner og også en klar forståelse av at de militære var underlagt norske politiske myndigheter.

Tom Kristiansen, professor i historie ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, har skrevet den første biografien over general Otto Ruge. Biografien inngår i forskningsprosjektet "I en verden av total krig: Norge 193945". 

I Nord-Norge satt vårmånedene 1940 en general som ikke nødvendigvis delte den oppfatningen; Carl Gustav Fleischer. Han hadde store problemer med å godta Ruge som sin overordnede – som han beskrev som «en eller annen slags byråkrat fra Forsvarsdepartementet». Og der Ruge vant tillit hos både konge og regjering, trampet Fleischer billedlig talt inn i det ene minefeltet etter det andre. Over Tromsø kringkaster – på selveste nasjonaldagen 1940 – rettet han sterk kritikk mot regjeringen for å ha forsømt oppbyggingen av det militære i årene forut. Samme dag forfattet han et skriv til Forsvarsdepartementet der han protesterte mot opprettelsen av en ny kommandoordning der en forsvarssjef fikk det overordnede militære ansvaret.
Dagen etter ble Ruge formelt utnevnt til Norges første forsvarssjef.

Helten som "forsvant"

Kristiansen påpeker at Fleischer var beundret som militær leder. Også av Ruge. Det var den politiske innblandingen som ble et alvorlig problem for Fleischer. Likevel fungerte samarbeidet mellom de to bra etter hvert. Ifølge Kristiansen fikk konflikten dem imellom ingen konsekvenser for hvordan krigen i nord ble ført.

I 62 dager våren 1940 holdt det norske forsvaret en på alle måter overlegen fiende unna. Da kongen og regjeringen forlot Norge 7. juni, valgte Ruge å bli igjen. Han nektet å gi sitt æresord på at han ikke ville bære våpen mot invasjonshæren og ble satt i tysk krigsfangenskap. Der satt han frem til krigens slutt.  
Han hadde stått fram med synlig lederskap da krigen rammet Norge, men forsvant nærmest inn i glemselen i ettertiden.

 Han hadde en selvskreven rolle i krigslitteraturen i årene umiddelbart etter krigen. Så skiftet fokus etter hvert over på andre tema på området; tyskerbarna, frontkjemperne og så videre. Ruges rolle var veldig knyttet til felttoget i 1940. Det er den enkle forklaringen på hvorfor han senere «forsvant», sier Tom Kristiansen.

Fakta

Tom Kristiansen 

  • Professor i historie ved UiT Norges arktiske universitet, hvor han leder prosjektet «In a world of total war: Norway 19391945».
  • Har tidligere vært knyttet til Forsvarsmuseet, Sjøkrigsskolen og Institutt for forsvarsstudier. Han har også vært gjesteforsker i Freiburg og Oxford.
  • Nå aktuell med den første biografien skrevet om forsvarssjef Otto Ruge: "Otto Ruge. Hærføreren". Lanseres i dag, onsdag 4. september, ved Oslo Militære Samfund.



På Twitter   #norgesarktiske