40 år ved UiT

27.06.19 Torgunn Wærås

Første arbeidsdag pakket hun ut instrumenter i nye lokaler, og der Universitetssykehuset ligger i dag, var det bare multemyr. Møt Thrina Loennechen, en av stadig flere som kan markere 40 år med UiT Norges arktiske universitet som arbeidsgiver.

Faksimile fra oppslag i Nordlys i 1996, da Thrina Loennechen var fersk professor i farmakologi og nylig tilsatt ved Institutt for farmasi. Oppslaget handlet om en studie med fokus på genetiske forskjeller mellom samer og nordmenn.
Eller Universitetet i Tromsø, som det het den gang. 4. september 1979, var det flott vær og sol, husker Thrina Loennechen. Inne på laboratoriet hvor hun skulle jobbe, var det bare kasser, fylt med utstyr og store og små instrumenter. Første jobboppdrag var å pakke ut og gjøre laboratoriet klart til bruk.

– Vil du bli med til Tromsø?

Hun var 27 år, hadde tatt mastergrad i farmasi ved Universitetet i Oslo, og var nettopp tatt opp som doktorgradsstudent i Oslo. Så fikk hun og en medstudent spørsmålet: Om de ikke ville bli med nordover og gjøre doktorgradsarbeidet i Tromsø? Det var hennes tidligere veileder som spurte, for han skulle flytte fra hovedstaden for å bygge opp fagmiljøet i organisk kjemi ved det fortsatt ferske universitetet i Tromsø, ved det som den gang het Institutt for matematikk og realfag.

De unge, lovende lot det stå til og sa ja. Slik havnet Thrina Loennechen i Nordens Paris. Sommeren før, hadde Thrina jobbet på et apotek på Fauske. Da hadde hun også benyttet anledningen til å reise litt i alle de tre nordligste fylkene, inkludert en svipptur innom Tromsø. Dermed visste hun litt om Nord-Norge på forhånd. Hun angret ikke på valget om å dra til UiT.


Alle var på fornavn

– Det var så positiv stemning og så mange interessante folk! Og det var også veldig spennende å følge med på hva som skjedde innenfor andre fag. Jeg husker jeg gikk på en del forelesninger med kvinnelige forskere og forfattere innen språk og litteratur, sier Thrina, og legger til:

– Ved Universitetet i Tromsø var alle på fornavn, i motsetning til ved Universitetet i Oslo. Studenter her kunne stå nederst i ei trapp og rope bare fornavnet til en professor i etasjen over. Det ville ikke kunnet ha skjedd ved UiO på den tida.

– Ved Universitetet i Tromsø var alle på fornavn, i motsetning til ved Universitetet i Oslo. Studenter her kunne stå nederst i ei trapp og rope bare fornavnet til en professor i etasjen over. Det ville ikke kunnet ha skjedd ved UiO på den tida.

Thrina Loennechen Foto: Stig Brøndbo

Hennes egen master i farmasi handlet om syntese og testing av peptider med tanke på biologisk aktivitet, og befant seg i skjæringspunktet mellom farmasi og kjemi. Dermed var ikke veien så lang til organisk kjemi.

– Vi kjørte alle analysene selv, og jobbet mye med synteser. Etterpå vasket vi også glassene selv, med kost og såpevann. Det ble mye tid på laboratoriet, forteller Loennechen.

23. juni 1983, på selveste sankthansaften, kunne Thrina forsvare sin doktorgrad ved UiO, der hun var tatt opp. Men alt arbeidet tilknyttet doktorgraden, ble gjort ved UiT. Den første store, akademiske milepælen var tilbakelagt.


Kom nærmere farmasifaget

Hun tok doktorgrad, men hadde stipendmidler bare det siste og fjerde året. De tre første årene, hadde hun bare litt prosjektmidler til rådighet. For å livnære seg, jobbet hun med å undervise studenter ved siden av doktorgradsstudiene. I starten var det bare realfagsstudenter, men etter hvert ble det laboratorieundervisning for medisinstudenter og undervisning i farmakologi for biologi-, medisin-, psykologi- og sykepleiestudenter. Hun underviste til og med litt i fiskefarmakologi ved Fiskerihøgskolen.

– Jeg trivdes godt med kjemi, men det å undervise de som studerte medisin og helsefag, de som skulle bli klinikere, var spennende. Jeg følte at jeg kom nærmere farmasifaget gjennom det, sier Thrina, som etter hvert skiftet arbeidssted til Institutt for medisinsk biologi.

– Det er så flott! Å se unge folk utvikle seg, være interessert i fag og gå ut herfra, sugne på å gå videre og lære enda mer, er veldig inspirerende!

 

Dette bildet er fra 2012, da Thrina Loennechen og hennes kolleger ved Institutt for farmasi hadde besøk fra Northern State Medical University, North Arctic Federal University og Umeå universitet i forbindelse med samarbeid på tvers av landegrensene. Foto: Elisabeth Øvreberg

Hun var også med i arbeidsgruppa som jobbet fram det endelige forslaget om å etablere Institutt for farmasi ved UiT, og fikk selv gleden av å være med å bygge opp det nye fagmiljøet fra 1996, som avdelingsleder for farmakologi. Hun ble seinere leder for instituttet, først som valgt og deretter som ansatt instituttleder, helt til hun ble dekan for Det helsevitenskapelige fakultet fra januar 2018.

Å ha fått være med og bygge opp farmasi, er noe hun er veldig stolt av. Noe av det aller fineste hun vet fra UiT-livet, er å kunne følge studenter fra de blir tatt opp, til de blir uteksaminert.

– Det er så flott! Å se unge folk utvikle seg, være interessert i fag og gå ut herfra, sugne på å gå videre og lære enda mer, er veldig inspirerende!

UiT – mulighetenes universitet

– Du er «søring». Hva gjorde at du fortsatte å bo og jobbe i Tromsø?

– Jeg har fått stadig nye og interessante utfordringer på jobben, samtidig som Tromsø var et veldig ålreit sted for barn å vokse opp. UiT er en spennende arbeidsplass, med mange muligheter for de som har øye for å se dem. Her er stor frihet under ansvar og alltid noe nytt å lære.

– Hva syns du er det aller beste med UiT?

– Det er det tette og nære, og at det er kort vei mellom folk. Også tror jeg det er lettere å få gjennomført nye ting ved et ungt universitet. Det sier jeg, tross at vi er inne i lange prosesser med omstillinger og flere fusjoner bak oss. Men jeg opplever at det ikke sitter så mye gammelt i veggene her, og det er mange muligheter – hvis man bare vil.

Hva hun vil gjøre etter at dekanperioden er over om to år, vet hun ikke. Hun har foreløpig ikke tenkt på om det er aktuelt å bli professor emeritus når den tid kommer, heller.

– Det som er sikkert, er at den dagen jeg slutter ved UiT, vil jeg ta med meg alle de gode minnene herfra, og så vil jeg holde på med andre interessante ting. Det er en tid for alt.

 Les også:

Første farmasøyt ved roret

Femkløver markerer 40 år ved UiT  

Stadig flere 40-årsjubilanter

UiT Norges arktiske universitet feiret sine 50 første år i 2018. Så langt er det ingen som har kunnet markere 50 år som ansatt, men gjengen av ansatte med 40 år bak seg ved UiT, blir stadig større. Noen av disse er gått over i pensjonistenes rekker, mens andre tar med seg enda noen flere arbeidsår ved UiT før de kommer så langt. 40 år ved UiT markeres ved den enheten som den ansatte tilhører, og bringer med seg både blomster og gavekort fra arbeidsgiver. Ved Det helsevitenskapelige fakultet, markeres både 25-årsjubilanter og 40-årsjubilanter ved den årlige sommerfesten i juni.

Presentasjon av jubilanter ved Helsefak 2019

Det deles også ut priser under sommerfesten, se Fikk pris for simulering som pedagogisk metode

40-årsjubilant Thrina Loennechen sammen med en rekke 25-årsjubilanter ved Det helsevitenskapelige fakultet 2019, fotografert under fakultetets sommerfest 17. juni. Fra venstre Rita Jentoft, Ingrid Christiansen, Kristin Hegstad, Ørjan Olsvik, Ragnar Martin Joakimsen, Bjørn Helge Handegård, Anne Elise Eggen, Svein Arne Pettersen, Thrina Loennechen, Mona Ingebrigtsen og Hanne Kildalsen. Helsefak har flere jubilanter enn dette, også 40-årsjubilanter, men ikke alle kunne være til stede på sommerfesten. Foto: David Jensen

 

 

 

 

På Twitter   #norgesarktiske