Seler slippes fri etter forskningsprosjekt


I to og et halvt år var tre seler i et basseng på UiTs campus. I høst fikk de dra hjem til Barentshavet, etter å ha bidratt med verdifull kunnskap om sjøpattedyr.

Selene Skinny og Notag kikker ut av båten som er klar til å slippe dem fri i Barentshavet. Foto: Roger Larsen
Selene Skinny og Notag ble fanget i isen utenfor Grønland da de var bare 2 uker gamle. Den voksne selen Yellow var omtrent 6 år da hun ble hentet inn til prosjektet. Dyrene ble hentet inn for at målinger skulle gjennomføres i forskningsprosjektet COEXIST.

Ved å bruke levende seler så kan man se hvordan de fanger fisk, hvordan de beveger seg i vannet, hvor mye energi de bruker på å fange fisk, og hvor mye energi de lagrer i fettet sitt, 

forteller forsker Marie-Anne Blanchet ved Norges fiskerihøgskole. 

Se innslag om prosjektet i NRKs Schrodingers katt (se del 5: Sel(v)kamera)

Tidskrevende trening

- Sel-trening tar mye tid, forteller hun. Det var Blanchet som hadde hovedansvaret for sel-treningen gjennom hele forskningsprosjektet, selv om hun fikk god hjelp av de andre forskerne i prosjektet spesielt Mario Acquarone og Martin Biuw, studenter og teknikere på Arktisk biologi. Blanchet er marinøkolog, men hun er også utdannet sjøpattedyrtrener med lang erfaring fra blant annet akvarier i Frankrike, Portugal og Danmark.  

Marie-Anne Blanchet trente selene i bassenget på Arktisk biologi blant annet for å kunne plassere en "skritt-teller" på ryggen til selen. Her får hun god hjelp av Mario Aquarone. Foto: privat

Forskerne ville jobbe frem metoder som kan brukes i felt for å finne ut hvor mye fisk selene må spise for å klare seg, og hvor mye energi de bruker og lagrer. Før prosjektet startet, så visste man mer om hva de har i magen når de ligger på isen, altså hva de spiser når de er på isen, men man visste mindre om hva de gjør når de er på vandring i åpent hav.

Selene tilbragte mye av tiden i basseng på UiT. Forskerne var opptatt av å berike livet til selene. Foto: Torbein Kvil Gamst

- Hvis man skal studere mageinnholdet på sel, så er det mest vanlig å skyte selene, forteller Martin Biuw, prosjektleder for COEXIST. Slik kan dette prosjektet med levende sel, gi oss ny informasjon. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd.

- Disse selene måtte trenes opp slik at man kunne håndtere de uten å bedøve dem. For eksempel for å bytte batteri på kamera eller feste instrumenter som f. eks. et akselerometer som kunne festes på en borrelås på ryggen for å måle aktiviteten til dyrene, forteller sel-trener Marie-Anne. I tillegg ville vi feste 4 neoprenlommer på ryggen som man kunne putte vekter eller flyte-elementer i for å simulere ulik kroppskondisjon, sier hun. Hun forteller at det er lettere å trene yngre seler enn voksne dyr, så Skinny og Notag var litt enklere å ha med å gjøre.

Vi trente selene for å gjøre ting enklere i forskningen, men også for å stimulere dem mentalt. Deres psykiske helse er like viktig som dere fysiske helse, forteller Blanchet.

Marie-Anne syns det var gøy å trene dyr igjen. - Man blir glad i dyrene, og man blir veldig opptatt av at de skal ha det bra, forteller hun.

- Dyrevelferden i fangenskap består dels i å ta vare på dyrenes basale behov, sier professor Lars Folkow fra Institutt for arktisk og marin biologi der forskningen fant sted. - For seler betyr dette et basseng med sjøvann med passe temperatur å svømme i, at de har tilgang på god og næringsrik kost (sild) med spesialtilpasset vitamintilskudd, og at de gjennomgår de samme sesongsykluser som i det fri.

Folkow forteller at de regulerte lysrytmen i bassengrommet, med mørketid om vinteren og midnattssol, lys hele døgnet, om sommeren. Folkow har ansvaret for at dyreforskningen er i tråd med etiske retningslinjer for forskning med dyr. 

Beriker miljøet for selene

- Utover dette må en kunne tilby et miljøberikelsesprogram, forteller Folkow. - En bærende bjelke i dette var trenings-/temmingsprogrammet som Marie-Anne designet for dyrene – både for at disse skulle få brukt sine evner og ferdigheter og for at dyrene skulle lære å gjennomføre bestemte ting/handlinger, for å kunne utføre de dyrehåndteringer som var nødvendige for forskningen.

- For eksempel måtte dyrene kunne legge seg opp på plattformen på kommando, for å tillate at en blodprøve ble tatt. Slik trening ble gjennomført ved hjelp av belønninger, så kalt positive reinforcement, sier Folkow.

Vi hadde også dyrenes velvære i fokus. Disse selene er flokkdyr og ble derfor holdt i gruppe. De fant også glede i å dusje seg i vannspruten fra en slange som hang over bassengkanten, forteller professor Lars Folkow.

Grønlandsselen i sitt naturlige element. Foto: Jo Jorem Aarseth

Grønlandsselen er glad i is og likte å knaske is, sier Folkow. Enkelte ganger fikk de isbiter med en frossen sild eller annen godbit i midten, noe som de kunne knaske på lenge. For øvrig betyr det latinske navnet for grønlandssel, Pagophilus, iselsker.

Dyrene hadde også tilgang til forskjellige leketøy som for eksempel garnring og blåser, som de i varierende grad lekte med, forteller professoren.

Vi lærte dem også opp til å hoppe opp til en ball. Dette var noe som særlig Skinny likte å gjøre. Noen ganger brukte vi det til og med som en belønning, siden hun likte det så godt, forteller Blanchet.

Fikk svømme i havet

I perioder ble dyrene holdt i en merde i sjøen i Kaldfjord i flere uker av gangen, for gjennomføring av hovedprosjektets målinger. Dette gav selene en fin avveksling fra hverdagen i bassenget i Breivika. 

For å frakte selene til Kaldfjord, så måtte de trenes til å gå inn i en transportkasse. Denne ble så løftet opp i en bil, kjørt ut til Kaldfjord, lastet på en båt, og kjørt ut til laksemerden. 

Forskerne satt kamera på selene i merda, slik at de kunne se når de fanget fisk.  - Dette er noe man aldri har sett med disse selene, sier Martin Biuw, leder for COEXIST prosjektet. Disse dyrene svømmer så langt ut til havs at de er vanskelig å observere i det fri. 

- Vi satt akselerometer på selene, som måler aktivitet og stort sett fungerer som en skritt-teller, forteller prosjektlederen. Dette gir forskere en innsikt i hvor mye energi de bruker når de jakter på mat, samt også en indikasjon på hvor mye fett de kan lagre i spekket sitt. Denne informasjonen skal senere brukes til å gi informasjon om hvilken rolle disse selene spiller i økosystemet, slik at deres behov tas med når fiskekvoter blir satt, slik at selene får nok mat. Grønlandsselen er nemlig en av de viktigste predatorene i økosystemet i Arktis, og det er viktig å ta hensyn til hele økosystemet når man bestemmer fiskekvoter.

- Det var et vanskelig prosjekt, men det var veldig spennende å jobbe med disse dyrene, sier Marie-Anne Blanchet. 

Frihet i naturen 

Skinny ser ut på Barentshavet der hun snart skal slippes fri, etter 2.5 år i fangeskap. Foto: Roger Larsen

- Når man er ferdig med et eksperiment, så skal man aller helst slippe dyrene fri, sier Blanchet. - Eller finne dem et nytt hjem. Dette kalles for re-homing, sier hun. Hun forteller at så lenge dyrene er i god form, at de har en stor sjanse for å klare seg på egenhånd og det ikke er fare for andre ville dyr, så er det beste å slippe fri. - Vi var veldig glad da vi endelig fikk tillatelsen fra Mattilsynet til å slippe dem fri, sier Blanchet.

- For å få lov til å slippe dyrene fri står dyrevelferden i fokus og man må kunne sannsynliggjøre at dyrene vil ha forutsetning for å klare seg godt i det fri, på tross av flere år i fangenskap, forteller Lars Folkow. Han forteller at det er høstet mye positiv erfaring på dette området fra håndtering av andre selarter i England og slik erfaring bidro nok til at søknaden ble godkjent. - Ellers måtte vi selvfølgelig ved veterinærundersøkelse kunne vise til at dyrene var friske og ved god helse før frislipp kunne skje, forteller han.

Marie-Anne Blanchet følte seg trygg på at selene kunne fange fisk på egenhånd da de slapp dem fri i Barentshavet. Foto: privat

- Grønlandsselen blir naturlig forlatt av moren ganske tidlig og må lære alt selv. Skinny og Notag, selene vi fanget da de var bare to uker gamle har aldri hatt erfaring fra naturen, men akkurat denne arten får altså ingen opplæring av moren, så det talte til vår fordel i dette prosjektet. Den eldre selen, Yellow hadde erfaring fra naturen, forteller Marie-Anne Blanchet.

- Vi gav dem levende fisk hele tiden mens de var ute i merden i Kaldfjorden. De klarte selv å fange fisk og vi var helt sikre på at de klarte å fange fisk da vi slapp dem fri, sier Blanchet.

Kunne følge selene via satellitt

En bekymring forskerne hadde var at selene kunne komme til å møte mennesker etter at de ble sluppet fri, og forvente å få mat. Derfor prøvde de å trekke seg tilbake i tiden før de skulle slippe dem fri. De slapp dem fri midt i Barentshavet der sjansen for å treffe mennesker var minimal. Før selene ble sluppet fri ble de utstyrt med ARGOS-sendere som sendte data via satellitt, som etter en stund vil falle av av seg selv når selene røyter om våren.

Forskerne kunne følge selene via satellitt etter at de slapp dem fri. Selene Skinny og Notag svømte mot Svalbard. Yellow svømte helt til Grønland! Kart: COEXIST

- Vi kunne følge med selene hver morgen med kaffekoppen, ved å se på skjermene våre som mottok signaler fra selene via satellitt. Vi kunne se at de klarte å fange fisk ved å se på svømmehastigheten og at de klarte å dykke ved å se på dybde-data, forteller Blanchet.

Hun forteller at de slapp alle selene på samme sted. Skinny og Notag svømte nordover mot Svalbard. De mottok signal fra de i 45 dager, før signalet ble borte.

- I verste fall kan de ha blitt tatt av en spekkhogger, sier Blanchet. Signalet forsvant midt på havet. Instrumentene kan også bare ha sluttet å virke, sier hun. 

- Yellow dro sørover mot Tromsø. Hun kom nærmere og nærmere... helt til 100km fra Tromsø, forteller Blanchet. - Vi fikk høre om en grønlandssel i Skulsfjord, vi dro dit for å sjekke, men det var ikke henne. Signalet fra Yellow ble borte. Etter en uke eller to så dukket plutselig et signal opp i nærheten av Grønland! Forskerne tror at Yellow har svømt på rygg og dermed forstyrret satellitt-signalet. 

Selen Yellow brukte altså bare 13 dager på å svømme fra Tromsø til Grønland! Hun dukket opp i området like ved der hun ble fanget et par år før. Det er som å sitte på en sofa i 2 og et halvt år, også løpe et maraton, ler Blanchet. 

- Personlig er jeg veldig fornøyd med å re-home selene, slippe dem fri, forteller Marie-Anne. Det er veldig fint å kunne jobbe med dyr og så slippe dem fri, mener hun. - Sel-arten vi jobbet med spilte på lag, slik at det var mulig. Det går altså ikke med alle dyr. 

 

 

 

På Twitter   #norgesarktiske