Siver det gass ut frå Snøkvitfeltet?
Ved gassutvinningsfeltet Snøhvit og prosessanlegget på Melkøya utanfor Hammerfest vert det drive karbonfangst. CO2–gassen som følgjer med i utvinninga av naturgass, vert skilt ut og ført tilbake til havbunnen. Dette er eit tiltak som vert gjort for å redusere utsleppet av klimagassen.
Forskar Alexandros Tasianas har i doktorgradsarbeidet sitt undersøkt om gassen held seg «på plass» inne i lagringsdeponiet sitt under havbunnen.
– Ein viktig føresetnad for ei sikker og effektiv lagring av CO2 er at gassen ikkje lekk ut i massane som ligg over lagringsdeponiet og vidare ut i havet og atmosfæren, fortel geologen.
På fagspråket vert slik forflytning av væske og gass frå eit deponi kalla for «væskemigrasjon
Lekk ikkje no
Det er dei geologiske strukturane rundt og over lagringsstaden som er avgjerande for om det oppstår lekkasjar.
Forskaren ser spesielt etter strukturar som vert kalla «gasspiper» og «foldar» når han vurderer risikoen for lekkasje. Desse er meir gjennomtrengelege strukturar, som dermed kan føre til at gass og væske kan sive ut frå lagringsstedet.
– Fann de nokon lekkasjar av gass frå lagringsdeponiet?
– Nei, vi fann ingen indikasjonar på at det har gått føre seg CO2-lekkasjar etter at det vart etablert eit gassutvinningsfelt. Vi fann likevel geologiske strukturar i området rundt deponiet, som viser at det har vore lekkasjar av hydrokarbon frå havbunnen for mange tusen år sidan.
Sjølv om strukturane forskarane fann oppstod ved lekkasjar langt tilbake i tid, er dei likevel ikkje uproblematiske med tanke på dagens lagring av CO2 ved Snøkvitfeltet.
– Nokon av dei gjennomtrengelege strukturane vi fann er overlappande med lagringsdeponiet til CO2 -gassen. Det betyr at sjølv om det ikkje er lekkasjar derfrå no, kan det bli det i framtida.
Tasianas fortel at det difor er viktig å overvåke lagringsdeponiet. Noko av det han har arbeidd med i prosjektperioden er utarbeiding av tilrådingar for overvåkingsstrategiar for lagring av CO2.
Lagar kart over havbunnen
For å undersøkje området har forskaren samla inn «geologiske bilde», eller seismisk data som det vert kalla på fagspråket. Datainnsamlinga skjer ved at ein trekker kablar etter eit skip, som sender ut trykkbølger.
Trykkbølgene treffer havbunnen og vert reflektert tilbake til sensorar på kablane. Tida det tek før trykkbølga vert reflektert tilbake seier noko om dei geologiske strukturane han har treft. På denne måten kan geologane laga kart over korleis havbunnen ser ut.
I dette arbeidet vart det nytta to typar seismisk data, konvensjonell 3D-data som Tasianas fikk frå Statoil og høyoppløseleg P-Cable data, som han samla inn sjølv.
P-Cable er ein ny teknologi som gjev meir detaljert informasjon om dei øvste laga av havbunnen. Teknologien vert særleg brukt til å studere gassutslepp og gasshydrat.
– Vi treng høyoppløseleg P-Cable data for å sjå korleis havbunnen ser ut i dei øvste laga og konvensjonell 3D data for å sjå i dei djupare lagane, seier Tasianas.
Dei seismiske måleresultata har vorte «mata» inn i eit dataprogram, og basert på dette har Tasianas laga modellar av ulike senario. Med dette verktøyet kan forskaren undersøkje risiko for lekkasje og konsekvensane ved ein eventuell lekkasje.
– Seismikkmålingane kan seie noko om korleis situasjonen er no, medan dataprogramma kan brukast til å sjå kva som kan skje i framtida, seier geologen.
Kunnskap om væskemigrasjon viktig for sikker lagring
Gjennom doktorgradsarbeidet har Tasianas skaffa kunnskap om kva for mekanismar og tidsrammer som er involvert i væskemigrasjon. Dette er kunnskap som ikkje berre er viktig for lagring av CO2 ved Snøkvitfeltet, men for all framtidig CO2 – lagring.
Doktorgraden har tittelen; «Fluid flow at the Snøhvit field, SW Barents Sea: processes, driving mechanisms and multi-phase modelling». Arbeidet vart finansiert av prosjektet ECO2, under rettleiing av professor Stefan Buenz og professor Juergen Mienert ved CAGE / Institutt for geovitskap ved UiT Norges arktiske universitet.