Mobbast meir og har dårlegare psykisk helse
Rapporten er basert på ein levekårsundersøking og leggast fram på ein konferanse i Alta i dag, torsdag 9. november. Eit forskarteam ved avdeling vernepleie ved UiT i Harstad har kartlagt levekåra til personar med utviklingshemming i samiske område, med hovudvekt på Nord-Norge. Undersøkinga omfattar fleire sentrale område som innvirkar på levekår- og livskvaliteten.
Viktige funn
Undersøkinga avdekker at personar med utviklingshemming har dårlegare levekår enn folkesetnaden elles på fleire område: Buforhold, økonomi, helse og sjølvbestemming. Elles kan det spesielt nemnast at:
- Personar med utviklingshemming har dårlegare psykisk helse og er meir utsett for mobbing enn befolkninga elles.
- Personar med utviklingshemming som har samisk bakgrunn er meir utsett for mobbing enn andre med utviklingshemming.
- Blant personar med utviklingshemming har dei med samisk bakgrunn dårlegare psykiske helse enn personar med ikke-samisk bakgrunn.
- Kvinner med utviklingshemming er meir utsett for mobbing enn menn med utviklingshemming.
- På fleire andre område avdekkast store kjønnsskilnadar: Kvinnene har generelt dårlegare levekår.
På området sjølvbestemming påpeiker rapporten at ytre rammevilkår sett opp grensar, og refererer spesielt til forhold knyttet til bolig. Få opplever å sjølv bestemme kvar dei skal bo. Kommunane legg opp til at personar med utviklingshemming skal bu i bufellesskap. Desse byggast stadig større, der ulike tenester organiserast i tilknyting til boligen.
Pionérarbeid
– Dette er første gong det er gjennomført ei levekårsundersøking der personar med utviklingshemming sjølv har fått høve til å svare på spørsmåla. Ved tidlegare undersøkingar av denne typen er det nærpersonar som har svart på vegne av personar med utviklingshemming, seier førsteamanuensane Line Melbøe og Hege Gjertsen, som legg fram rapporten i Alta.
Eit pionerarbeid. Slik vert undersøkinga omtalt av Velferdssenteret til Norden, som er oppdragsgjevar for undersøkinga, saman med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Men undersøkinga skil seg òg ut på andre måtar. Det er den første kartleggingsundersøkinga av levekår blant personar med utviklingshemming, der beydinga samisk bakgrunn har for levekår og opplevd levevilkår, er undersøkt.
– I tillegg har vi inkludert personar med utviklingshemming og representantar frå samiske miljø i sjølve forskingsprosessen, seier Melbøe og Gjertsen.
– I alt fem personar med samisk bakgrunn og/eller utviklingshemming har vore med som medforskarar. Det vil seie at dei både har vore involvert i utforming av spørsmåla, i diskusjonen og presentasjonen av funna vi har avdekt, føyer dei til.
Tilrådingar
På bakgrunn av funna i levekårsundersøkinga tilrår rapporten at personar med utviklingshemming må få større høve til å bestemme sjølv på viktige område i livet - som til dømes der dei skal bu, kva dei skal bruke pengane sine på og kva dei skal gjere på dagtid.
– Fokuset må flyttast frå å vektleggje sjølvavgjerd primært over kvardagslege tilhøve – som eksempelvis kva ein skal ete til middag – til sjølvavgjerd òg når dei store avgjerdene i livet skal takast, understreker Melbøe og Gjertsen.
– Enkelte tilhøve er meir presserende å gjere noko med enn andre. I rapporten konkluderer vi at vi ser på følgjande tiltak som særleg viktig å prioritere, føyer dei til:
- Mobbing, trugslar og vold mot personar med utviklingshemming generelt, og mot dei med samisk bakgrunn spesielt, må i mykje større grad takast på alvor og følgast opp, både i kvardagen på ulike livsarenaer og juridisk innanfor rettsapparatet.
- Det er naudsynt med eit auka fokus på førebygging og behandling av psykiske helseplagar hos personar med utviklingshemming, og hos dei med samisk bakgrunn spesielt. Kva for type hjelp som vert tilbydt og av kven må vurderast, inkludert om tilstrekkeleg kulturell kompetanse og kompetanse om psykiske helseutfordringar blant utviklingshemma er til stades.
- Dagens organisering av butilbod, og øvrige tenester til personar med utviklingshemming, medfører ein standardisering av levesett som grensar opp gruppas valgmoglegheit til å delta i samfunnet på linje med befolkninga elles, særleg på områda bustad, fritid, arbeid, psykisk helse og evne til å bestemme sjølv. Å leggje til rette for alternative måtar å organisere tenestene på er heilt naudsynt for å forhindre fortsatt avvikande levekår på desse områda.
