Karbonlagring i Arktiske havområder
 |
| Irene Pathirana har undersøkt produksjonen av organisk materiale i vannsøylen og akkumulering av organisk karbon i sedimenter fra Barentshavet de siste 6000 år. Bilde: Privat |
Sollyset som trenger gjennom de øverste meterne i sjøen fører til at karbon fra atmosfæren bindes opp som organisk materiale i alger, også spesifisert som planktonalger eller planteplankton. Det er den velkjente fotosyntesen som resulterer i denne omdannelsen av gass til fast stoff.
Karbon i luft, havmasser og bunnsedimenter
-Denne sammenhengen mellom karbon fra luft, opptak i havmassene og til slutt lagring på bunnen er relativt ukjent. Klimaendringene vil påvirke denne likevekten og det er derfor å viktig å få mer kunnskap om dette, sier Pathirana.
 |
| Kartet illustrerer mengde marine organismer (marin karbonproduksjon) i Barentshavet, gule og grønne områder har høy algeproduksjon, mens blå områder har lite. Prikkene indikerer områder der sedimentprøver er innhentet og #piggtrådgjerdet» viser maksnivå på iskant siste 250 år. Illustrasjon: Irene Pathirana |
Overraskende funn
Noe overraskende fant Pathirana ut at produksjon av planktonalger er høyest ved iskanten i Barentshavet. Forskerne rekonstruerte algeproduksjonen de siste 6000 årene og fant ut at karbonlagringen på havbunnen er mer variabel og generelt høyest der iskappen varierer med årstidene.
Oppblomstring i primærproduksjon gir økt karbonlagring på havbunnen.
-Våre resultater tyder på at forekomsten av førsteårsis er en nødvendig forutsetning for en potensiell karbonlagring i Arktis. Det kan se ut som om de områder som dekkes av havis om vinteren og som smelter igjen om våren får en oppblomstring i primærproduksjon, altså algeproduksjon, og at dette gjenspeiles i mengde karbon som ligger lagret på havets bunn. Totalt sett gjør det disse områdene mer produktive enn havområder som ikke har isdekke eller som er dekket av is hele året, konkluderer Pathirana.
Kombinerte vann- og sedimentprøver med datasimuleringer
Sedimentprøvene som Pathirana brukte i sine studier stammer fra ulike tokt i Barentshavet i perioden 2001 – 2010. Sedimentprøver og prøver øverst i vannmassene er kombinert med matematiske modeller utviklet av SINTEF Petroleum Research.
Tyskfødte Irene Pathirana har en Bachelor i geosciences fra Tyskland og en Master i physical oceanografi fra Kanada før hun forsvarte sin doktrogradsavhandling 30. Oktober 2015. Tittel på oppgaven er: “Holocene primary productivity variability in the western Barents Sea – A multi-proxy geochemical approach coupled with organic-facies modelling”.
Arbeidet ble utført ved NGU i Trondheim i samarbeid med UiT, Jochen Knies ved NGU og Morten Hald ved Institutt for geologi, UiT veiledet henne. Prosjektet var finansiert gjennom EU’s 7 ende rammeverk som en del av et Marie Curie stipend; CASE (The Changing Arctic and Subarctic Environment). Pathirana var tilknyttet den nasjonale forskerskolen i klimadynamikk, ResClim.
