– Havbunnen er et arkiv over fortiden
 |
|
Matthias Forwick er instituttleder ved Institutt for geologi ved UiT. Han deltok på årets Outreach-tokt på Svalbard. Foto/ video/ redigering: Karine Nigar Aarskog |
Han står på Gravodden i Magdalenefjorden, nordvest på Spitsbergen. Fjorden ligger badet i sol, og er omkranset av ville og vakre fjelltopper som rager metervis mot himmelen. Men det er ikke fjellene Forwick er opptatt av. Han forsker på det som er under havoverflaten. På havbunnen i fjordene.
For her ligger det mange svar, på hvordan verden har sett ut og hvordan den har utviklet seg. Og hva man kan forvente i framtiden.
Fjorder er opprinnelig daler som er skrapt ut og blitt dannet av breer som har ligget på jorda under en eller flere istider. Hav dannes når landmasser drifter fra hverandre, og den eldste havbunnen som finnes på jorda er 175 millioner år gammel. Matthias Forwick forsker på hvordan dagens landskap og breer har blitt til og utviklet seg gjennom historien, noe som nærmest kan leses av på havbunnen. Med UiTs forskningsfartøy «Helmer Hanssen» har han i årevis samlet inn mengder av data fra havbunnen, fra siste istid og fram til i dag.
– Vi bruker såkalte akustiske og sedimentologiske metoder. Vi har et multistråleekkolodd som er installert i skroget. Det er ikke et vanlig ekkolodd med en enkel stråle, men det har 135 stråler. Med det kan vi lage landskapskart over havbunnen, som har blant annet fjell, daler og rasgroper, sier Forwick.
For å se inn i havbunnen, bruker forskerne seismikk. Det er de 100 øverste meterne de er interessert i å få kunnskap om.
– Vi ønsker også å få vite hva som faktisk er der, og tar prøver av havbunnen med lange rør, som vi analyserer. Hvilke avleiringer vi finner kan fortelle oss en historie om fortida, sier Forwick.
Små morenerygger
Havbunnen viser blant annet at det i de fleste fjordene på Svalbard har vært isstrømmer som førte mye av isen fra den siste store innlandsisen ut mot Eggakanten rundt Svalbard. Mot slutten av den siste istiden, for rundt 11 000 år siden, ble det varmere, og breene begynte å trekke seg tilbake. Flere ganger stoppet de opp, noen hadde framrykk og stod lenge stille. Breene avsatte små morenerygger som man finner igjen på havbunnen.
– Avstanden mellom disse moreneryggene kan fortelle oss noe om hvor fort isen har trukket seg tilbake på slutten av siste istid, forklarer Forwick.
Les alt om årets Outreach-tokt her!
Mister fotfestet
I enkelte fjorder gikk tilbaketrekkingen med en hastighet på opptil 200 meter i året. Men for rundt 9 000 år siden begynte noen av breene å vokse, og under den lille istid, som varte fra midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet, hadde breene på Svalbard sin største utbredelse etter siste istid. Deretter har de blitt mindre igjen.
– De siste 120 årene har mange av breene trukket seg tilbake. Det har vært en markant oppvarming av klima generelt på Svalbard, med økt temperatur og større tilførsel av varmt vann. Og breer som har sin kalvingsfront i fjorden kan ha vanskelig for å holde fotfestet, fordi de trekker seg bakover innover i et basseng, forklarer Forwick.
Men ikke alle breer trekker seg tilbake, ifølge geologen:
