På de yngstes parti

Willy-Tore Mørch har brukt karrieren på å hjelpe barn og unge som sliter. Nå er det slutt. I alle fall nesten.
Øvreberg, Elisabeth
Publisert: 01.07.15 00:00 Oppdatert: 29.06.15 13:31

Willy-Tore Mørch brenner for de minste av oss, og selv om han nå går av med
pensjon, gir han seg ikke. – Jeg skal hjelpe til nå og da, så helt ute blir jeg ikke.
Jeg blir å være professor emeritus. Spalten i Nordlys skal jeg fortsette å skrive på,
og jeg stiller opp til debatt om noen spør, forsikrer han.

Tekst og foto: Robert Greiner

– Det er litt rart å tenke på.

Professoren i psykisk helse for barn og unge ser ut i luften. Om litt går flyet hans til Tallin. Der skal han bistå barne- og ungdomsarbeidere som jobber med hjertebarnet hans, ”De utrolige årene” – en verktøykasse for å endre utagerende adferd blant de yngste.

Når han kommer hjem, starter ryddingen av kontoret. Det er teppefall.

– Om jeg skulle trekke frem én ting jeg er fornøyd med, så er det hva vi har fått til i Estland, de nordiske landene og Russland.  Men også i over 100 norske kommuner og på 30 polikliniske institusjoner. Det er en stor glede å kunne se at barn lykkes senere i livet og at foreldrene er fornøyde på grunn av det vi gjør med ”De utrolige årene”, sier Willy-Tore ettertenksomt.

Stjerneblokkbarn

Han ble født i 1948 i Oslo. Oppveksten var i de såkalte stjerneblokkene på Grorud – et rent arbeiderklassestrøk.

– Vi var mange med foreldre som jobbet i NSB, legger han til.

– Du var blant Norges første som vokste opp i blokk?

– He, he, ja. Jeg og Finn Kalvik, blant annet. Han var en av naboene. Det var lite utskiftninger blant beboerne. Da jeg kom tilbake som voksen, traff man fremdeles mye av de samme folka.

Professorspiren som ble

Willy-Tore Mørch arbeidet ved Habiliteringstjenesten i Akershus da han ble tipset om en professorstilling ved Universitetet i Tromsø.

– Jeg startet i mars i 1994 på et professorstipendiat ved avdelingen for ungdomspsykiatri. Det skulle ta tre år, hadde jeg beregnet. Og jeg klarte det innen tidsfristen. I denne tiden var jeg mye ute i felt. Det ga mersmak.

Grorud-gutten ble dermed sentral i å bygge opp det barne- og ungdomspsykiatriske tilbudet ved Universitetet i Tromsø. I 1998 fikk han finansiert et prosjekt som gikk ut på å importere og implentere et forebyggingsprogram for barn og unge med adferdsproblemer.

”De utrolige årene” var født.

– Det var både spennende og utfordrende. Spennende fordi dette representerte noe nytt. Sånn sett var jeg heldig med at universitetet var ungt og at det ikke satt for mye historie mellom veggene, forteller han og legger til:

– Men klart det kunne være utfordrende. Vi skulle innføre behandlings- og utredningsmetoder som er nye. I dette faget har det vært tradisjon for at terapeutene velger behandlingsmetode. Faget, i alle fall historisk, har i stor grad vært ideologistyrt. Klart det til tider har kollidert med tradisjonell tenking og utløst debatt.

– Var du usikker noen gang?

– Nei, egentlig ikke. Vi støttet oss på forskning fra utlandet, og sørget underveis for at det ble forsket på det vi gjorde. Sånn forankret vi det vi gjorde. Vi har lykkes med seks av ti barn og unge med adferd som blant annet ADHD, aggressiv oppførsel og kanskje også voldelig tendenser. De fire, som vi av forskjellige grunner ikke lykkes like godt med, må vi fortsatt forske på og finne svaret på hvordan vi kan gjøre dette enda bedre.

BIOGRAFI:
Navn: Willy-Tore Mørch
Født: 1948, Oslo
Sivil status: Gift, en sønn
Utdannelse: Magister i psykologi med støttefagene fysiologi og
sosialmedisin ved Institutt for utviklingspsykologi på Universitetet i Oslo
Tidligere yrkeskarriere: Psykolog i Forsvaret i Brigade Nord,
psykolog ved Emma Hjorts skole, stipendiatstilling ved
Statens spesiallærerhøgskole, høgskolelektor ved
Oslo Vernepleierhøgskole, psykolog ved
Vestre Hougen behandlingssenter i Oslo kommune,
sjefpsykolog og fagsjef ved Vestre Hougen behandlingsenter.

Havnet på avisforsidene

At det blåste i fagdebatten var derimot bare småtterier for hva Willy-Tore Mørch hadde vært med på forut.

I 1974 var han tilknyttet en behandlingsinstitusjon i Klæbu. Der hadde de ei ekstremt utagerende jente som var en trussel både for seg selv og sine omgivelser. Resultatet ble at jenta måtte bindes fast i reimer.

Den unge studenten fra Oslo mente at det burde finnes en måte å befri jenta fra livet i reimene.

– Vi innførte et opplegg der vi ga henne masse positiv oppmerksomhet da hun var utenfor reimene, mens vi var nøytrale og tilgjengelig når hun var fastspent. Vi så at dette fungerte og at hun hadde framgang. Oppholdene utenfor reimene ble lengre.

Institusjonen hadde den gang ingen kultur for å journalføre jentas liv, og Willy-Tore var bare tidvis til stede. Derfor ba han pleierne skrive journal slik at han kunne holde seg oppdatert.

Resultatet ble at hver gang det gikk galt og pleierne måtte bruke tvang, så ble dette skrevet i journalen. Denne fikk Dagbladet tak i. En dag slo de opp overskriften ”Tortur i norsk vitenskap”.

Den såkalte Gro-saken var et faktum og et halvannet års mareritt ventet den unge studenten.

– Jeg hadde navnet mitt på uttallige avisforsider i riksavisene. Det ble en lang og grundig debatt sammen med rettssak. Det var svært ubehagelig, men vi gikk alle fri til slutt. Studiene måtte derimot forskyves.

I lagmannsretten ble Mørch frikjent for umenneskelig behandling av «Gro», etter først å ha blitt dømt.

En plikt å dele

Willy-Tore Mørch har figurert i tusener artikler i norske aviser og fagtidsskrifter.

– Det ringer journalister nesten daglig, konstaterer han.

– Hvordan startet det?

– I Oslo ble jeg venn med avdøde advokat Olav Hestenes. Han tok meg med der journalistene vanket. Jeg ble kjent med de fleste, og de visste hva jeg holdt på med. Så når de kom på jobb og fikk spørsmål innen unge og psykiatri, ringte de meg.

Han fikk også spalte i A-magasinet. Temaene var vide: Fra «Skuffet over julegavene», «Vil ikke være hos pappa», «Kan barna være alene?» til «Barn som banner» og «Godt av å gråte».

 – En professor har plikt å formidle sitt fag til offentligheten og folk flest, slår han fast.

På veggen henger bevisene både i form av Åse Gruda Skards Pris for popularisering av psykologisk kunnskap og Formidlingsprisen 2010 ved Universitetet i Tromsø.

Hva nå?

Flyavgangen til Tallin nærmer seg og Willy-Tore Mørch ser på klokka. Snart er den der. Det er også siste arbeidsdag 19. mai.

– Hva skjer da?

– Jeg skal hjelpe til nå og da, så helt ute blir jeg ikke. Jeg blir å være professor emeritus. Spalten i Nordlys skal jeg fortsette å skrive på, og jeg stiller opp til debatt om noen spør.

Han håper å få bruke leiligheten i idylliske gamlebyen i Terracina, sør i Italia. Der har han og kona funnet sitt paradis.

– Så da blir det roligere dager?

– Vi får se. Jeg har jo WiFi der også, sier han med et smil.

FAKTA: De utrolige årene (DUÅ):

* De utrolige årene (DUÅ) er et behandlings- og forebyggingsprogram for barn med atferdsvansker eller som er i risiko for å utvikle dette.

* Programmet er gruppebasert og retter seg inn for foreldrene (foreldreprogrammet) barna (barneprogrammet Dinosaurskolen) og skole- og barnehager.

* Alle programmene starter med å bygge opp positive relasjoner mellom de voksne og barna gjennom barnestyrt lek fordi relasjonen ofte er blitt konfliktfylt. Behandlingen fortsetter så med å styrke barnets sosiale og følelsesmessige evner, gi barnet positiv oppmerksomhet og ros og etter hvert hvordan de voksne kan forebygge og møte barnas trass og utagering.

* Behandlingen bygger på moderne utviklingspsykologi, objekt-relasjonsteori, kognitiv psykologi, nevropsykologi og læringsteori.

Øvreberg, Elisabeth
Publisert: 01.07.15 00:00 Oppdatert: 29.06.15 13:31
Vi anbefaler