Den magiske isen
(Alle foto: Karine Nigar Aarskog / UiT)
Klokka er to på natta, da noen banker på døren til lugaren om bord på F/F Helmer Hanssen. Ett ord er nok til at det blir liv i begge køyene på brøkdelen av et sekund.
– Bjørn!
Kongen av Arktis. Den alle vil se når de er på Svalbard. Og nå er den her. På isflakene utenfor båtripa. Det blir raskt samling på dekk. Tettheten av kameraer og kikkerter er det man kan kalle stor. Bjørnen tusler rolig fra isflak til isflak. Den lar seg ikke affisere av forskningsfartøyet som glir forbi i isen. Et stykke unna dukker det opp en bjørn til. Og enda en. Maten er heller ikke langt unna. En og annen storkobbe ligger henslengt på isen, tilsynelatende lykkelig uvitende om at bamsen er så nær. En liten selunge kaver alene rundt på isen. Trolig det neste offeret for en av de store isbjørnene.
– Politisk vrangforestilling
Der det er is, er det liv. Vi er på 80 grader nord, på nordvestsiden av Spitsbergen, i den marginale issonen, der isen vokser og minker. I nærheten av den så mye omtalte iskanten.
– Iskanten er egentlig en slags politisk vrangforestilling, det er ingenting som heter det i virkeligheten. Vi snakker om en iskantsone eller den marginale issonen. Den er ofte mange mil bred, og spesielt når det blåser kraftig. Da vil isen spres utover. Vi kunne sikkert gått opp til 81 grader nord uten at vi hadde kommet inn i is som virkelig er tett. Så dette med iskanten er en tenkt strek. I virkeligheten snakker vi om en veldig stor sone med mer eller mindre is, sier professor i arktisk marin biologi ved UiT, Jørgen Berge.
Rundt oss stuper sjøfugl ned mellom isflakene og fanger polartorsk med en forbløffende treffsikkerhet.
– Denne pakkisen er matfatet til blant annet alkekonger og isbjørn. Her får vi den såkalte iskanteffekten, som Nansen var den første til å beskrive, sier Berge.
Eksplosjon av liv
Iskanteffekten gir en eksplosjon av liv. Et hav som har vært stengt inne av snø, is og mørke, blir plutselig badet av lys 24 timer i døgnet, når midnattssola kommer. Isen smelter, og det dannes et øvre lag med relativt ferskt vann.
– Næringsstoffer og planteplankton som tidligere har vært låst i de øvre vannlagene frigjøres, forklarer Berge.
Dermed ligger matfatet klart, servert for alt fra det minste planteplankton til det største individet – kongen av Arktis. Problemet er bare at det blir stadig mindre is i disse områdene. Fra 1979 til 2006 ble isdekket i Polhavet halvert. Det er dramatisk for isbjørnen.
Isbjørnen jakter sel på isen, og er derfor avhengig av is for å skaffe seg mat
– Isbjørnen jakter sel på isen, og er derfor avhengig av is for å skaffe seg mat, sier leder for forskningsgruppe sjøpattedyr ved Havforskningsinstituttet, Tore Haug .
 |
| Kongen av Arktis. |
Men er det noe som er sikkert med evolusjonen, så er det at arter til alle tider har måttet tilpasse seg. Forskerne mener isbjørnen er en relativt ung art, som har eksistert i bare rundt 300 000 år og har utviklet seg veldig fort. Den viser allerede tegn til å finne andre løsninger, når isen forsvinner.
– Den går en del mer i fuglefjell og tar egg nå enn tidligere. Og nylig var det en isbjørn på Svalbard som tok en springer, en liten delfinart. Den må gjøre det fordi det er mindre tilgjengelig sel, sier Haug.
Isen smelter når det kommer varmt atlantisk vann inn i Polhavet.
– Isen her driver sørover, mens vannet under isen beveger seg nordover. Det er atlantisk vann under oss som er varmt, og som langsomt smelter isen. De mørke flekkene vi ser på isen her, er de tynne delene, der havet har smeltet den fra undersiden og opp, og man får små basseng. Når isen kommer langt nok sør, går den i oppløsning og faller av i små flak, forklarer toktleder og biologiprofessor ved UiT, Paul Wassmann.
Kan få bybjørner
Tore Haug mener man også må være forberedt på å få flere isbjørner inn i bosettingene på Svalbard, som følge av mindre is.
– Der er det mat. I Alaska ser man også stadig flere søppelbjørner som finner mat der menneskene er, forteller Haug.
En knølhval dukker opp i vannskorpa denne juninatta, til stor begeistring for de som har stått opp. Ifølge Haug er det også observert både vågehval, finnhval, blåhval og grønlandshval her på Svalbard. Noen av dem er sommergjester, andre er fastboende.
– Grønlandshvalen bor her året rundt, men den fikk røff behandling mens hvalfangsten pågikk. I løpet av 300 år ble det fangstet rundt 120 000 hval, sier Haug.
Grønlandshvalen ble så hardt beskattet fordi den svømmer sakte og er enkel å fange. Samtidig synker den ikke når den dør, og derfor fikk man buksert den på land selv før man fikk harpun med line.
Hvalfangsten holdt på til 1911.
Spiste mer hval
Jørgen Berge forteller at det finnes teorier om at isbjørnen kan ha livnært seg mer på hvalkadaver i tida før hvalfangsten satte inn, fordi tilgangen på kadavre da var større. Samtidig har isbjørnen en særegen jaktteknikk på sel, som tyder på at sel uansett må ha vært en stor del av bjørnens næringsgrunnlag.
– Det trenger ikke være enten/eller, eller sort/hvitt. Det kan ha vært en opprinnelig næringsvei for isbjørnen å spise hvalkadaver, samtidig som den har lært seg å jakte på sel, sier Berge.
Beltet med is tar slutt, og Helmer Hanssen stimer videre mot Mushamna, en fangststasjon nord på Spitsbergen, hvor både polarrev, isbjørn og reinsdyr har falt for kulene og fellene til fangstmenn og -kvinner.
De tre isbjørnene er igjen i isen. Sammen med selene, fuglene, fiskene, all planktonet. En av bjørnene snur seg et øyeblikk, som for å gi et kort farvel. Men den bryr seg neppe om at forskningsfartøyet forsvinner. For enn så lenge har den alt den trenger. Den er midt i matfatet. Midt i det yrende livet den trenger for å overleve. På isen.
