Norge har ikke urfolkspolitikk i bistanden
For øyeblikket har ikke Norge en politikk på hvordan man sikrer urfolksinteresser i utviklingspolitikken, sier Aili Keskitalo som er leder i Norske samers riksforbund (NSR). Norads retningslinjer for urfolksbistand fra 2004 er ikke gyldige lenger, noe som er vel og bra siden NUPI i 2006 slaktet den norske urfolksbistanden for manglende treffsikkerhet.
Om resultatet av denne denne knusende kritikken har vært at urfolk i bistandsarbeidet blir helt forsømt i stedet for å gå gjennom innsatsen og forbedre den, er det svært alvorlig. Dette må utviklingsminister Heikki Holmås ordne opp i, og det burde vært verdig et kapittel i den nye bistandsmeldingen som nettopp er lagt fram. I stortingsmeldingen med tittelen Dele for å skape. Demokrati, rettferdig fordeling og vekst
i utviklingspolitikken, er det fint lite å hente hvis man er interessert i urfolksdimensjonen i bistandspolitikken.
Hvordan kan man overse at urfolk i mange deler av verden tilhører de fattigste av de fattigste, både når det gjelder materiell velstand, men også når det gjelder politisk innflytelse. Er ikke det av interesse når man fokuserer på sammenhenger mellom demokratiutvikling og økonomisk utvikling?
Utviklingsminister Heikki Holmås har startet valgkampen. I det siste har han reist rundt i de store byene i Norge for å diskutere utviklingspolitikk med folket og forklare SVs visjoner på området. Onsdag 3. april møtte jeg ministeren til debatt på biblioteket i Tromsø. Et av Holmås’ budskap er at utviklingspolitikken er politisk og ikke bare skal handle om bistand.
Jeg er helt enig med ham i dette, og mitt innlegg handlet om utviklingspolitikk for urfolksgrupper, som ofte er blant de fattigste i de fleste samfunn, og spesielt i utviklingsland. Det handler blant annet om århundrer med marginalisering og assimileringspolitikk. Det handler om at tradisjonelle primærnæringer ikke har en sjanse mot storstilt industrialisering, og det handler om språklige og kulturelle rettigheter.
Mitt hovedargument er at om man ønsker å løfte marginaliserte folkegrupper ut av fattigdom, så må man ha kollektive rettigheter og gjennomføre strukturelle endringer. Derfor burde det være et klart utviklingspolitisk mål at flere land underskriver og implementerer urfolkskonvensjonen, ILO 169, som sikrer urfolk og stammegruppers kulturelle og materielle levegrunnlag. Det bør også være en helt sentral målsetning å sikre oppslutning om de prinsippene som ligger til grunn for FNs deklarasjon for urfolks rettigheter, og at flere stater offisielt anerkjenner urfolk som lever innenfor deres statsgrenser. Dette bør være særlig viktig for de statene Norge samarbeider nært med, for eksempel i bistandspolitikken.
Når UD og ambassadene møter land med urfolk til bilaterale samtaler, burde dette være et sentralt poeng. Norge burde også gi direkte støtte til implementeringen av ILO 169, og her kunne embetsverket bruke den store kompetansen vi har i det samiske samfunnet.
Sametinget og samiske organisasjoner og institusjoner sitter inne med mye kompetanse på urfolksrettigheter, og det burde være en automatikk i at når Norge fremmer urfolksspørsmål internasjonalt, så er noen av disse med på laget. Om departementet hadde villet det, kunne gjerne Sametinget ha huset en internasjonal rådgivningsavdeling for slike spørsmål.
Jeg forventer nå at ministeren gjør hjemmeleksen som jeg ga ham og som han aksepterte. Få orden i retningslinjene for urfolk i bistanden, og sørg for at Forum for urfolksspørsmål i bistanden får fortsatt støtte. Til gjengjeld tilbyr jeg dialog om hvordan vi kan få bygget opp internasjonal kompetanse som Norge kan bruke i sitt arbeid for å fremme urfolksrettigheter ute i verden.
