Henrik Mohn

Henrik Mohn (1835 - 1916) var grunnleggeren av norsk meteorologisk forskning. Han var professor og bestyrer av Det norske meteorologiske institutt fra opprettelsen i 1866 til 1913.


Denne teksten er hentet fra en artikkel i Norsk biografisk leksikon forfattet av Øyvind Grøn. Vår takk til forfatteren for tillatelse til å gjengi teksten her! 


Henrik Mohn vokste opp Bergen, og etter å ha tatt sin examen artium ved Bergen katedralskole i 1852, begynte han å studere teologi ved universitetet i Christiania. Der fulgte han også forelesninger i fysikk som fanget hans interesse, og han fortsatte med å studere fysikk, astronomi og mineralogi. I studietiden laget han seg sin egen kikkert og observerte solflekker, Jupitermåner og Månen. Han ble bergkandidat 1858. 1859–62 var han redaktør av Polyteknisk Tidsskrift.

1860 fikk Mohn Kongens gullmedalje for avhandlingen Om Kometbanernes innbyrdes Beliggenhed. Samme år ble han ansatt som universitetsstipendiat i astronomi, og i 1861 ble han observatør ved Universitetets astronomiske observatorium. Her fikk han i oppdrag å fortsette de meteorologiske observasjoner som Christopher Hansteen hadde begynt 1837. Dermed kom han i berøring med meteorologien, som skulle bli hans hovedinteresse resten av livet.

1863 publiserte Mohn en artikkel i Polyteknisk Tidsskrift, Stormene i Christiania fra 1837 til 1863. Året etter kom avhandlingen Skydækket i Christiania og dets periodiske Forandringer. Høsten 1865 holdt han en rekke foredrag i Polyteknisk Forening om Den moderne Meteorologi og Veirspaadomme som vakte stor oppsikt og bidrog til å fremme forslaget om å opprette et meteorologisk institutt i Norge med eget professorat i meteorologi. 28. juli 1866 ble instituttet opprettet og Henrik Mohn utnevnt til professor i meteorologi og bestyrer av Det meteorologiske institutt.

I 1870 utkom Det Norske Meteorologiske Instituts Stormatlas og 1872 Om Vind og Veir. Meteorologiens Hovedresultater, som i løpet av få år ble oversatt til en lang rekke språk. Boken gav den første fremstilling av meteorologi basert på værkart med observasjoner inntegnet.

Mohns neste prosjekt var å prøve å forklare meteorologiske fenomener ut fra fysikkens lover. Sammen med matematikeren Cato M. Guldberg utarbeidet han 1876–80 sitt viktigste arbeid, Études sur les mouvements de l'atmosphère. Her ble meteorologien behandlet kvantitativt på grunnlag av hydrodynamikkens og termodynamikkens ligninger.

Med utgangspunkt i observasjoner gjort under Nordhavsekspedisjonen utgav Mohn 1887 Nordhavets Dybder, Temperatur og Strømninger. Også her behandlet han problemene ved hjelp av hydrodynamikkens lover og kom til viktige resultater som har dannet grunnlag for senere arbeider.

En meget viktig side ved Mohns innsats var hans deltakelse i Den internasjonale meteorologiske organisasjon. Han representerte alltid de vitenskapelige synspunkter og hadde en meget stor innflytelse. Han var medlem av flere av organisasjonens kommisjoner, og 1873–1910 var han uavbrutt medlem av dens sentrale råd.

Mohn var æresdoktor ved flere universiteter og æresmedlem av 18 selskaper. Hans navn ble knyttet til 70 steder i de arktiske områder. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1870 og av Videnskabsselskabet i Kristiania fra 1861, 1876–93 som formann i den naturvitenskapelige klasse og som preses eller visepreses fra 1896 til 1914. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1890, til kommandør av 2. klasse 1895 og 1. klasse 1915, og han var innehaver av en rekke utenlandske ordener.




Ansvarlig for siden: Tommy Hansen
Sist endret: 23.06.2017

Henrik Mohn (1835 - 1916)

Foto: Frederik Klem, Wikipedia Public Domain


  • Mohnprisen
  • c/o UiT Norges arktiske universitet
  • Pb. 6050 Langnes
  • 9037 Tromsø
  • info@mohnprisen.no