Hva skal inn her?
I 2004 får Ann Karina Sogge et tilbud helt ut av det blå. Hun blir tilbudt jobben som daglig leder i Kirkens Bymisjon i Tromsø.
– Jeg tenkte; «jeg som leder der, det går ikke», sier Sogge og ler.
Men styrelederen i bymisjonen trodde fullt og helt at politikvinnen kunne gjøre en god jobb i den kristent funderte organisasjonen.
– Derfor tenkte jeg at jeg også måtte ha litt tro på meg selv. Å bli møtt av en så grenseløs tillit, at de turte å satse på meg og det jeg sto for, klarte jeg ikke å stå imot. Jobben virket veldig spennende.
Etter flere samtaler med styret i Kirkens bymisjon svarer Ann Karina til slutt ja til jobben.
– En dør åpnet seg rett og slett, og den var jeg moden for å gå gjennom, sier hun.
I løpet av det første tiåret av 2000-tallet får vi en mer idealistisk og moderne verdiorientering, viser målingene i Norsk Monitor. Penger og konsum betyr ikke lenger like mye. Det på tross av at kjøpepresset trolig bare har blitt større i denne perioden.
«Viktige bidrag i denne perioden er økende antimaterialisme og altruisme, toleranse og vekt på helse. Nordmenn vektlegger i stadig større grad den politiske verdien «offentlig»», skriver Hellevik i boka «Det norske samfunn».
Hellevik mener det er vanskelig å fastslå hva nordmenns endringer i verdier de siste tiårene skyldes. Men det har vært vanlig å anta at økonomiske forhold har spilt en viktig rolle. Også historiske hendelser har hatt betydning.
– Den såkalte postmaterialismeteorien av sosiologen Ronald Inglehart tilsier at en oppvekst der behovet for fysisk og materiell trygghet er tilfredsstilt, vil føre til at individet senere i livet blir opptatt av andre verdier, sier Hellevik.
De største forskjellene i verdisyn er likevel knyttet til alder.
– Dette er i mange tilfeller eksempler på generasjonsforskjeller. Slike forskjeller oppstår når livssituasjonen til store befolkningsgrupper endres, eller det inntreffer dramatiske begivenheter, som klimatrusselen eller flyktningkrisen i vår tid.
Teorien om postmaterialisme tilsier at et sett politiske, såkalt postmaterialistiske verdier gradvis vil avløse materielle verdier i velstående land. Teorien tar utgangspunkt i at mennesker i slike land har frigjort seg fra materielle forhold fordi deres grunnleggende behov har blitt tilfredsstilt. Dermed kan mennesket i stedet tenke på å realisere seg selv og konsentrere seg om postmaterielle verdier som selvstendighet, likestilling mellom kjønnene og bedre miljø.
Scott Flanagan står bak en annen markant teori om hvordan verdioppfatningen til befolkningen i rike land vil endre seg over tid. Også han legger vekt på følgene velstandsveksten får i disse landene. Teorien fokuserer på samfunnsmessige behov, og sier at det er viktig å ikke sløse med ressursene i svært fattige land der det meste dreier seg om å overleve.
«I slike samfunn utvikler det seg mekanismer, for eksempel av moralsk art, som skal hindre at innbyggernes ønsker om utfoldelse får dem til å forfølge egne interessert på bekostning av samfunnets. Når økonomien bedres, øker mulighetene for at individene kan utfolde seg friere ved at føringene svekkes», skriver Hellevik.
Det er Ingleharts teori om postmaterialisme som har vært mest toneangivende. Den har inspirert mye forskning, ikke minst i Norge.
Som politi lærte Ann Karina å kontrollere frykt og beholde roen. Det mener hun har hjulpet henne i bymisjonen.
– Det første jeg gjorde da jeg kom hit var å ta ned en magnetlist med kniver som var veldig synlig med en gang man kom inn i huset. Det var en refleks – polititreninga mi tilsa at kniver aldri kunne ligge framme på et sted med så mange mennesker. Jeg har aldri vært redd på jobb i bymisjonen, men jeg har vært veldig sint – også på gjester, innrømmer hun.
Men da Ann Karina skulle fortelle politikollegaene om jobbskiftet fikk hun en oppvekker.
– Jeg sa jeg skulle begynne i Kirkens bymisjon fordi jeg ville bidra til å skape en bedre verden. En av mine voksne kollegaer sa; ”fy fader, hvordan kan du bli så jævla høy på pæra. Hvorfor tror du jeg og dine kollegaer kommer på jobb hver dag? Er det ikke fordi vi vil det samme, gjøre verden bedre?”. Det var en enormt viktig, direkte og flott tilbakemelding som jeg aldri kommer til å glemme. Det var ubetenksomt sagt av meg, men en stor påminnelse om hvorfor vi alle faktisk gjør det vi gjør, sier Ann Karina.
– Når man jobber i Kirkens bymisjon eller andre ideelle organisasjoner er det lett å få et romantisert bilde av at man går i front for å bekjempe fattigdom eller få en rettferdig verden. Men jeg tror alle norske borgere egentlig vil bidra til dette. Vi er bare litt uenige om hvordan vi skal få det til, legger hun til.
Verdisynet til dagens norske ungdom skiller seg imidlertid ut fra synet til voksne og eldre, og stemmer ikke overens med postmaterialisme-teorien. Unge er mer opptatt av forbruk og eiendeler enn eldre, selv om mange av dagens ungdom har vokst opp i familier med trygg økonomi og har opplevd økende velstand.
Ingleharts teori:
* Teorien tar utgangspunkt i at hvor trygt et individ føler seg under oppveksten, vil prege dets verdisyn hele livet.
* Generasjonene som var unge under de økonomiske kriseårene på trettitallet eller under andre verdenskrig, fikk formet verdiene sine ut fra det de opplevde da. De utviklet en materialistisk verdiorientering som de beholdt resten av livet.
* Verdisynet til denne generasjonen ble ikke påvirket av at de eventuelt ble rikere i de påfølgende tiårene. Postmaterialismens kritikere påpeker blant annet at de postmaterielle verdiene hovedsakelig knytter seg til de velutdannede.
* Etterkrigsgenerasjonene, som vokste opp med mindre krigsfrykt og en stadig bedre økonomi, utviklet imidlertid andre verdisyn.
Kilde: «Det norske samfunn, bind 3« (Hellevik, 2016).
Hellevik mener det kan være flere grunner til at dagens unge er mer opptatt av forbruk og konsum enn dagens eldre.
– I en oppvekst der det ikke lenger er spørsmål om trygghet for å få dekket grunnleggende behov, men oppveksten er preget av velstand, materiell overflod og øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, utvikler det seg kanskje et verdisyn der eiendeler og forbruk står sentralt. Da kan dette bli viktig også senere i livet. I tillegg kan en tenke seg at markedsføringen rettet mot barn skaper ønsker og behov som påvirker dannelsen av verdier, sier han.
Han peker også på at ungdom i mange rike, vestlige land de siste årene i større og større grad har opplevd arbeidsløshet og økonomisk utrygghet.
«Når vi likevel har hatt en idealistisk utviklingstendens for befolkningen som helhet de siste ti årene, skyldes det at en del individer i alle aldersgrupper har endret verdisyn som følge av hendelser i dette tidsrommet. Denne periodeeffekten i idealistisk retning har altså vært sterkere enn generasjonseffekten i materialistisk retning», skriver Hellevik.
At nordmenn generelt har blitt mindre materialistiske siden 2000-tallet tror Hellevik skyldes velstanden i Norge.
– Kanskje har også bevisstheten om det økende gapet mellom egen velstand og fattigdom ellers i verden spilt en rolle. Eller at flere har erfart at anskaffelser av stadig nye ting ikke gir den lykkefølelsen reklamen hadde forespeilet.
I «Det norske samfunn» spekulerer Hellevik i en annen årsak:
«Kanskje skyldes det at folk per i dag allerede har det meste som kan friste av materielle goder?»
Men hva forbinder egentlig folk flest med verdier? Vi har spurt noen tilfeldig utvalgte i Tromsø:
Professor Joar Vittersø sier at en sosial gruppe utvikler kulturelle verdier for å kunne fungere som et fellesskap. Slike verdier sier noe om hva som er viktig for oss. Når vi vet hva som er viktig for oss som gruppe kan vi også samarbeide for å nå felles mål. Han understreker at det er evnen til samarbeid som gjør oss til mennesker og som skiller oss fra andre arter.
– I vår evolusjonshistorie var kulturelle verdier viktige for å skape tilhørighet til en gruppe. Vi kunne kjenne hverandre igjen på måten vi snakket på, hvordan vi kledde oss eller hvordan vi gjorde ting. På mange måter er dette primitive deler av vår natur vi – som moderne mennesker – må forsøke å tøyle. Blant annet gjennom menneskerettighetene. Det at vi har utviklet ideen om at alle mennesker er født like og med de samme rettigheter er etter min mening det største framskrittet i vår historie, sier han.
Han mener at hvis vi skal ha et håp om å skape siviliserte samfunn må vi ikke fokusere for mye på «oss» versus «dem».
– Derfor er politisk populisme en trussel mot gode samfunn. Populisme handler om at enkelte skaffer seg makt ved å forsøke å innbille noen av sine medmennesker at «vi» er bedre enn «dem», og at det er «vi» som skal ha privilegiene i dette samfunnet. I stedet for å utvikle menneskets unike evne til samarbeid og rasjonalitet, spiller poplistene på verdisystemer som fungerte i vår forhistorie. Problemet er at dette ikke fungerer i en moderne sivilisasjon. Et samfunn kan bare bli godt hvis vi innser at alle i bunn og grunn er en del av «vi»-gruppa, sier professoren.
Ann Karina har alltid hatt en åndelig side. En side som kanskje ikke fikk så mye næring da hun jobbet som politi. 55-åringen sier hun får brukt seg selv mer i jobben i bymisjonen enn i politijobben. Den treffer flere strenger i henne.
– Min nåværende jobb er i større grad åndelig. Jeg føler at jobben i bymisjonen er mer total, den fyller meg med følelser, kultur og samtaler om de store ting i livet. Jeg føler meg veldig privilegert som får jobbe med dette, sier hun.
Hun synes det er vanskelig å svare på om hun selv er personlig kristen og mener åndelighet kan være så mangt.
– For meg kan en åndelig opplevelse være et vakkert musikkstykke, en dans eller en tekst – når du kjenner at det treffer noe i meg som virkelig gir klangbunn. Å gi sånne opplevelser til andre er også en viktig måte å bringe rettferdighet på, men i politiet kunne vi aldri samlet en gjeng gjester eller kunder og spilt et vakkert musikkstykke. Det hadde blitt helt klin kokos.
Musikk-, teater- og kunstopplevelser er som regel vanlige opplevelser for et menneske. Men de svakeste i samfunnet er ofte ekskludert fra disse arenaene.
– De får ikke de opplevelsene som faktisk kan gi dem noe som menneske – annet enn mat og arbeid. I Kirkens Bymisjon er det å gi slike kulturopplevelser en veldig viktig måte å bringe rettferdighet på. På dette området synes jeg bymisjonen er utrolig flink til å gi folk kanskje ikke det de spør om – med det de trenger. En av våre viktige oppgaver er å se hva folk faktisk trenger.
Og i kraft av at hun jobber et sted som er fundert på kristne verdier, er hun veldig lojal mot kirkens verdier og grunnsyn.
– Men jeg har mye å gå på når det kommer til en religiøs oppvåkning. Kanskje har jeg ikke åpnet opp for denne typen erfaring – fordi jeg ikke har trengt det. Det å jobbe i Kirkens Bymisjon skaper uansett nysgjerrighet for religion. Her har jeg også sett hvor endeløst viktig religion er for mennesker som har det både vanskelig og godt. Når det gjelder å legge håpet et sted er religion veldig viktig. Jeg ser at håp knyttet til tro kan være veldig sterkt og kraftfullt.
Ann Karina har lenge vært glad i ikoner, og har en egen samling hjemme:
Professor Rudi Kirkhaug beskriver religion som en sammensetning av verdier. Han mener likevel at Norges Grunnlov er mer styrende for verdisynet her i landet enn verdier fra kristendommen. Det er likevel ikke sikkert at vi aktivt forholder oss til denne loven. Kirkhaug mener vi gjør det ubevisst, noe som særlig blir tydelig i krisesituasjoner.
– Likhet, rettferdighet, frihet og åndsfrihet er sterke verdier i Norge. Ensidige religiøse verdier kan ha negative konsekvenser når noen forsøker å få full mental kontroll over de som bekjenner seg til religionen. Da mister man ideen om at åndsfrihet er viktig for oss, mener han.
Verdisettet til innbyggere i en nasjon er ikke bare kollektivt drevet, det former og preger også individet. Forskning innen samfunnsvitenskap viser at nordmenn er sterkt homogene når det kommer til verdisyn. Kirkhaug nevner grunnskolen som en sterk verdiformidler.
Verdiene i Norsk Monitor som befolkningen var mest enige om i perioden 2009–2013, var likestilling, antimaterialisme, teknologi, ikke-religiøs, lovrespekt, antistatus, rural og trygghet.
– Stadig flere ønsker full likestilling. Det er grunnlag for å si at likestilling er en sentral verdi i Norge i dag, sier Hellevik.
Når det gjelder hvorvidt vi er moderne eller tradisjonelle, skiller menn og kvinner seg lite fra hverandre, mens den gjennomsnittlige norske kvinnen er langt mer idealistisk enn den gjennomsnittlige mannen.
I Norsk Monitor-resultatene fra 2009 til 2013 ligger yngre aldersgrupper generelt lengst i moderne og materialistisk retning, og eldre aldersgrupper i tradisjonell og idealistisk retning. Sørlandet ligger lenger i idealistisk retning enn de andre landsdelene, ellers er forskjellene små. Innbyggerne i større byer faller lenger i moderne retning enn andre.
«Et kanskje overraskende resultat er at inntekt betyr så lite for plassering på materialisme-idealisme-dimensjonen. En kunne tenkt seg at ønskemål når det gjelder eiendeler og forbruk ville være sterkere påvirket av individets faktiske økonomi enn det som ser ut til å være tilfellet. Verdidimensjonen reflekterer altså hvordan individene ønsker å ha det, ikke hvordan de faktisk har det», skriver Hellevik.
Ordlyden i § 2 i Norges Grunnlov er tydelig rettet mot verdier:
«Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.»
I lov om grunnskolen og den videregående opplæringa står det i § 1-1:
«Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane».
Ann Karina synes nordmenns verdiutvikling de siste tiårene er interessant, særlig at vi siden starten av 2000-tallet har blitt mindre materialistiske.
– Det er jeg gledelig overrasket over, for det forteller om en modenhet i befolkningen. Stadig flere oppsøker Kirkens Bymisjon med ønske om å jobbe frivillig for oss. Samtidig merker jeg at vi som samfunn aksepterer forskjell mellom folk og at folk har det vanskelig. Det er bekymringsfullt at forskjellene faktisk øker.
Hun mener det er på tide å ta nye tak for å bekjempe fattigdom i landet vårt.
– Alle de politiske partiene snakker om å bekjempe dette, men de går lite kraftfullt til verks. Store endringer i landet krever store grep. Da Norge tok på alvor at kvinner og menn faktisk skulle gis like muligheter i samfunnet, særlig drevet fram av kvinnebevegelsen i 70-årene, dannet det seg gradvis en kollektiv politisk vilje til kjønnskvotering på skoler, arbeidsplasser og til styrer, og det ble blant annet bygget barnehager. Vi hadde et mål om å skape likhet. Sånn kan vi tenke om fattigdomsbekjempelse også. Vi kan rigge lovverk og ordninger på en slik måte at fattigdom reduseres – hvis vi bare vil. Og så kan riksrevisjonen kontrollere og undersøke om vi lykkes i arbeidet, og de kan gi pepper til rette instans hvis det ikke skjer noe.
Ann Karina mener vi kan lære av historien:
– Det er ikke lenge siden Norge var et ordentlig fattig land. De takene vi siden gjorde i fellesskap for å bekjempe fattigdom, er det på tide å ta på nytt nå. For det finnes i aller høyeste grad fortsatt fattigdom i Norge.
