Hva skal inn her?
Fengslingen av en misjonær i Trankebar i India i 1708 startet en sammenhengende kjede av hendelser som til slutt sørget for startfinansiering av det som i dag er UiT Norges arktiske universitet, sier UiT-forskerne Liv Helene Willumsen og Randi Skjelmo.
Mellom gullforgylte søyler og omgitt av bøker på alle vegger, sitter de to i Rigsarkivet i København og går gjennom boks etter boks med 300 år gamle håndskrevne dokumenter.
I flere år har de saumfart Riksarkivet i Oslo, Statsarkivet i Tromsø og Trondheim, Stortingsarkivet og Det kongelige bibliotek i København – hele tiden på jakt etter dokumenter og brev som kan fortelle noe nytt om tidlig, norsk utdanningshistorie.
I dag har de to UiT-forskerne bestilt både kjent og ukjent materiale fra fjernarkivet i Rigsarkivet i København, materiale som ikke er digitalisert, dokumenter som trolig ikke har vært lest verken i dette eller i det forrige århundre.
– Det er utrolig spennende. Disse håndskrevne dokumentene er det nærmeste vi kan komme det som faktisk skjedde for flere hundre år siden. Vi kan bokstavelig talt se i hvilke partier av brevene forfatteren har lagt ekstra vekt på fjærpennen, sier Liv Helene Willumsen, professor i historie ved UiT. Willumsen er ekspert på trolldomsprosessene i Finnmark og Skottland på 1600-tallet.
Hun har doktorgrad i både historie og nordisk litteratur, og flere tiår med gransking av gamle, håndskrevne kilder, har gjort henne til en av Norges fremste på gotisk håndskrift.
Egentlig skulle de to forskerne åpne boksene med kildemateriale sammen. Men når arkivboksene blir tilgjengelig, klarer de ikke vente lenger – og hver for seg åpner de boks etter boks.
– Se her, Randi! sier Liv Helene Willumsen, mens pekefingeren følger linjene i et dokument hun ikke har sett før. Randi Skjelmo er fokusert, men står bøyd over en annen arkivboks, plassert på bordet flere meter bak Willumsen. Allerede da Skjelmo skrev sin doktoravhandling om norsk allmennlærerutdanning, ble hun nysgjerrig på hva som var før den allerede kjente norske utdanningshistorien. Sammen med Willumsen har pedagogen allerede publisert mye nytt om både utdannings- og misjonshistorie i Nord-Norge. Og det var i arbeidet med boken om Thomas von Westens liv og virke de kom over den oppsiktsvekkende UiT-historien.
Historien starter da Frederik IV blir konge av Danmark og Norge, etter at hans alkoholiserte far kong Christian V døde av skadene han pådro seg i møtet med en skadeskutt hjort. Den nye kongen var glad i damer og giftet seg både på høyre og venstre hånd. Den første han inngikk ekteskap med, var tyske Louise av Meckleburg-Güstrow, i litteraturen beskrevet som en hissig og strengt religiøs kvinne. Kong Frederik ble overbevist om at pietismen var veien til frelse.
– Kongen var opptatt av at alle hans undersåtter skulle få tilgang til Herrens ord. I 1705 sendte han derfor ut to misjonærer til den danske kolonien Trankebar i India. Begge var utdannet fra Halle, pietismens høyborg i Tyskland. Formidlingen skulle skje på de lokale språk, det malabariske og det tamilske, sier Randi Skjelmo.
Inspirert av oppløftende tilbakemeldinger fra misjonsmarkene i øst, sendte kongen ut to nye misjonærer til India i 1708. Misjonærene dro krydderveien til Trankebar med et av skipene til Det danske ostindiske kompani, og alt var vel til skipet la til kai på sørøstkysten av India. Da smalt det.
– Først ble det bråk innad blant misjonærene fordi den ene nykommeren ble oppfattet som direkte vantro. Hans teologiske skolering var ortodoks, ikke pietistisk. Deretter la misjonærene seg ut med kommandanten fra handelskompaniet, sier Randi Skjelmo. Som kongens utsendte mente misjonærene at de ikke skulle underlegge seg kommandantens ordre. Kommandanten på sin side mente han var kongens mann og sjefen over alle sjefer i India.
– Krangelen eskalerte, og resultatet ble at den ene misjonæren havnet i fengsel i fire måneder, sier Liv Helene Willumsen.
Da kongen fikk høre om bråket i India, føyde det seg bare inn i rekken av hans ulike religiøse utfordringer. I København var ikke kirkens menn begeistret for kongens pietistiske misjonsfokus. En fengslet misjonær var det siste han trengte.
Samtidig som kongen møter motstand for sitt religiøse syn, strever den unge trønderen Thomas von Westen med å bestemme seg for hva han skal gjøre med livet sitt. Allerede som 17-åring avla han sine første eksamener i teologi ved universitetet i København, men både medisin og språk var fristende. Trønderen studerer og lærer seg mange språk og får tilbud om jobb som språkprofessor i Russland. Han ender likevel opp med prestekrage, og prekenprøven i teologi er så enestående at kong Frederik blir tipset om det unge talentet og befaler en ønskereprise.
De innholdsrike studieårene i Kongens by gir ikke bare trønderen høy status på slottet og i akademiske kretser. De gjør ham også til gjeldsslave.
– Løsningen på hans finansielle problemer kommer som en åpenbaring mens han sover, sier Willumsen. I boken om Thomas von Westen siterer Willumsen og Skjelmo von Westens egen beretning om en svært detaljert drøm, nærmest en befaling:
«Gaa til den Kone udi No. 4 ved Holmens Kirke, der skal du blive reddet!».
Han gjorde som fortalt, og i No. 4 ved Holmens Kirke fant han et vertshus drevet av den dobbelt så gamle enkefru Anna Pedersdatter. Kvinnen var svært velstående med arv etter to ekteskap med to forskjellige vintappere. Gift ble de, og sammen dro de til Veøy på Møre-kysten, hvor von Westen ble sogneprest.
Motstanden kongen opplever fra kirkens menn bare fortsetter. Selv har han stor tro på egne valg og han ønsker å utvide misjoneringen til også å gjelde samene i Finnmark og eskimoene på Grønland. Derfor oppretter Frederik IV et eget misjonskollegium, en samling av religiøse rådgivere som skulle få misjoneringen på rett spor igjen. I et rundskriv til alle øvrighetspersoner i Danmark-Norge går det ut en oppfordring om å komme med forslag til hvordan misjonsarbeidet kan innrettes.
Rundskrivet når Thomas von Westen på Møre-kysten i 1715, og det engasjerer veldig, viser brev som Willumsen og Skjelmo har funnet. Von Westen melder seg til kongens misjonstjeneste, som frilanser.
– I København hadde de ikke glemt von Westen, og selv om han ikke søkte på jobben, var det han som fikk ansvaret med å lede det nye Missionscollegiet sin avdeling i Norge, sier Randi Skjelmo.
Allerede i 1716 drar von Westen på sin første misjonsreise til Finnmark. Finansiert av sin velstående kones vinarv og med gaver fra kongen, oppretter han året etter to utdanningsinstitusjoner i Trondheim for å lære opp samiske misjonærer og deres hjelpere.
– Den gang gikk skole og tro hånd i hånd, og von Westen forstod at han måtte utdanne den samiske befolkningen for å kunne omvende dem, sier Randi Skjelmo. Skolene blir kjent for sitt arbeide helt ned til teologiutdanningen i København, og von Westen kommer i kontakt med den språkmektige og talentfulle teologen Knud Leem, som fikk opplæring i det samiske språk i Trondheim. De to deler tanken om at Guds ord må formidles på morsmålet, og i 1725 sender von Westen en samisktalende Leem til Finnmark som misjonsprest. To år senere dør von Westen, etter kort tids sykeleie.
Knud Leem fortsetter sitt misjonsarbeid i nord, og rapporterer tilbake til København om sitt arbeide. I 1752, lenge før Norge får sitt første universitet, blir Leem utnevnt til Norges første professor ved Missionscollegiets nysatsing for utdanning av lærere og misjonærer, Seminarium Lapponicum Fridericianum, en videreføring av utdanningsinstitusjonene til von Westen.
– Årene sammen med von Westen gir Leem en klar forståelse for at finansene må være på plass for å kunne drive både utdanning og misjonering i nord, sier Randi Skjelmo. Velsignet av kongen og Misjonscollegiet blir det derfor opprettet et fond målrettet for misjonering og utdanning av lærere i nord.
– Da Leem dør 77 år gammel i 1774, dør også Seminarium Lapponicum. Men fondet lever videre, sier Willumsen.
Årene går, Norge får ny grunnlov og en pågående europeisk diskusjon omkring utdanningssystemene i Europa når også Norge. Den danske prosten Peter Deinboll jobber som sogneprest i Vadsø, blir valgt inn på Stortinget og engasjerer seg i spørsmålet om utdanning. Erfaringene som sogneprest i Finnmark gjør at han argumenterer for å løsrive utdanningen av lærere fra prestene.
– Han mente prestegjeldene var alt for store til at sognepresten kunne skjøtte jobben både som prest og lærer, sier Randi Skjelmo. Deinboll argumenterte derfor for å opprette et eget seminarium i Nord-Norge, en lærerskole, og han hadde et ess i ermet: I et fattig Norge fantes det allerede penger i et sovende utdanningsfond, beregnet på utdanning av lærere i nord. Fondet fra Seminarium Lapponicum.
Deinboll vant fram med sine argumenter. I august 1821 vedtok Stortinget å bruke fondet og arven etter Thomas von Westen, Knud Leem og Missionscollegiet til et offentlig «Skolelærer Seminar for Nordland og Finnmarken». Seminaret ble lagt til Trondenes utenfor Harstad, og tok imot sine første studenter i 1826.
– At startfinansieringen nærmest kom kryddervegen fra India, gjør at tidlig norsk skolehistorie og forhistorien til UiT Norges arktiske universitet må suppleres med ny kunnskap, mener Randi Skjelmo.
Resten av historien, fra Trondenes Seminar til dagens UiT Norges arktiske universitet er kjent.
Her finner du en tidslinje for lærerutdanningen i Nord-Norge, fra 1705–2018.