Foto: MostPhotos

Klarer vi å endre oss når krisene er lenger unna?

Koronakrisen viser at vi har potensial for kraftfull kollektiv samhandling. Vi klarer å slutte å reise og gå i flokk på tur. Men er vi villige til å endre adferd når krisene er like truende, men lenger unna?

Klarer vi å endre oss når krisene er lenger unna?

Koronakrisen viser at vi har potensial for kraftfull kollektiv samhandling. Vi klarer å slutte å reise og gå i flokk på tur. Men er vi villige til å endre adferd når krisene er like truende, men lenger unna?


Tekst:
Mali A. Arnstad
Innholdsrådgiver, ALO uten like
    Mali A. Arnstad
Innholdsrådgiver, ALO uten like

Det er professor emeritus i sosiologi Willy Guneriussen ved UiT Norges arktiske universitet (UiT) som spør. Han står i den spede vårsola og kjenner strålene varme mot ansiktet. Professoren har lenge vært opptatt av naturbegrepene i sosiologien, av risiko og sårbarhet i det moderne samfunnet. Og nå er det ekstra sårbart.

Guneriussen mener koronapandemien viser at visjonen om at vi gjennom kunnskap og teknologisk kraft skal kunne beherske naturen fullstendig, er tvilsom. Naturen tar alltid igjen.

– Naturkreftene truer med å sette hele det moderne systemet ut av spill for en kortere eller lengre periode. Dessuten kan vi være sikre på at det vil dukke opp nye virus og mutasjoner, som truer helsen vår og funksjonene i samfunnet. Kanskje fører koronapandemien til varige endringer i økonomi, forvaltning og politisk styring. Noen håper og tror at det vil føre til styrking av fellesskap og evnen til kollektivt ansvar. Andre frykter dystopiske konsekvenser, som at noen land innfører diktatur, påpeker han. 

Endrer oss for en stund

Selv mener han at pandemien og reaksjonene på den viser at det moderne samfunnet har potensial for kraftfull kollektiv samhandling. I alle for en stund.

– Enkeltpersoner, grupper og institusjoner i forskjellige land er mobilisert i en felles kamp der vi underlegges nye begrensninger. De aller fleste aksepterer at vi må slutte å reise og gå i flokk på tur. Spørsmålet er om vi klarer det når krisen er lenger unna, sier han.

Like dødelige på lang sikt

De fleste alvorlige økologiske krisene vi står overfor har nemlig en helt annen tidshorisont enn dagens koronapandemi. Klimagassutslipp, forurensning av hav, luft og jord og utrydding av dyrearter er store kriser, men er ikke akutte på samme måte som pandemien. Men de er like dødelige på lengre sikt.

– Det virker ikke som om disse krisene krever øyeblikkelige og kraftfulle grep. Dermed er det ikke opplagt at de politiske og økonomiske systemene vil være i stand til å agere kraftfullt, for å forhindre høy risiko og alvorlige konsekvenser langt inn i framtiden, sier professoren.

Det politiske systemet retter seg i hovedsak mot utfordringer innenfor en valgperiode, mener han.

DSC07213.jpg
Professor emeritus, Institutt for samfunnsvitenskap, UiT Norges arktiske universitet
Naturkreftene truer med å sette hele det moderne systemet ut av spill for en kortere eller lengre periode
– Willy Guneriussen

Akutt pandemi

For å skåne naturen kreves store endringer fra hver og en av oss. Vi må kanskje slutte å reise på venninnetur til Lisboa og venne oss til å tjene mindre. Eller kommer de økologiske, potensielt dødelige krisene for langt fram i tid, til at vi klarer å endre noe som helst? Det spesielle med pandemien er at den framstår som en akutt og potensielt dødelig fare som krever umiddelbare reaksjoner.

– De fleste alvorlige økologiske krisene vi står overfor har en helt annen tidshorisont. Er det derfor vi ikke klarer å endre adferd, selv om de potensielt er like dødelige, spør han.  

Tilbake til det gamle

Guneriussen er usikker på hvor mye politikerne vil lære av koronakrisen og møte de kommende krisene på en ny måte. I den vanlige handteringen av klimaproblemene, er det mye som sies og lite som gjøres, mener han.

– Det er så mange økonomiske interesser som står på spill at det kan være nærmest umulig for ansvarlige politikere å begrense oljeutvinning og annen problematisk utnyttelse av naturen. Jeg er ikke veldig optimistisk når det gjelder læringseffekten av pandemien. Det gjenstår å se om vi vil oppleve en mer kraftfull miljøinnsats i etterkant. Mye tyder på at mange forventer at samfunnet skal tilbakestilles og at de økologiske perspektivene blir de samme som før koronakrisen, sier Guneriussen.

Les også: På vei mot stupet?

Oljeplattform i Nordsjøen
– Det er så mange økonomiske interesser som står på spill at det kan være nærmest umulig for ansvarlige politikere å begrense oljeutvinning og annen problematisk utnyttelse av naturen, sier Willy Guneriussen. Foto: MostPhotos

Naturen tar igjen

I dag dreier diskursen seg rundt naturens sårbarhet. Men slik har det ikke alltid vært. Utviklingen av industrisamfunnet førte med seg drømmer og visjoner om at mennesket kunne kontrollere naturen. Vi kunne skape velstand og samtidig utnytte naturens ressurser til fulle.

– Lenge rådet ideen om naturen som en uuttømmelig kilde, som noe vi kan bruke av – så mye vi vil uten alvorlige negative konsekvenser. I dag ser vi at det skaper problemer. Naturen tar igjen med uventede trusler og begrensninger, for eksempel på klimafronten. Og nå er det jo en hel pandemi over oss. Mye av det som skjer skyldes vår egen aktivitet, understreker professoren.

Vi må redusere forurensende transport

Det finnes ingen enkel løsning, verken teknologisk eller politisk, hevder professoren. Han mener det kan være mulig i noen tilfeller å frikoble økonomisk vekst fra økende naturskade og skumle konsekvenser på sikt. Det kan skje gjennom effektivisering som reduserer energi- og materialbruken. Men hvis effektiviseringsgevinsten brukes til å radikalt øke produksjonen, vil det økologiske fotavtrykket bare øke og forsterke problemene.

For å forhindre de destruktive prosessene kreves dyptgripende endringer i det økonomiske systemet, og det vil kreve et offer for folk flest: Vi må senke den levestandarden vi har lagt oss til. Det materielle forbruket må ned i de rike landene. Folk har vent seg til et forbruk som ikke er bærekraftig på lang sikt, for eksempel flyreiser. Nordmenn reiste før koronakrisen gjerne på to-tre utenlandsturer i året.

– Folk i min alder bor jo i Spania fire måneder av gangen, og tenker at det skal være sånn. Flytrafikken er en viktig kilde til forurensing, og de store flyene vil aldri kunne drives av elektrisk energi. All flytrafikk er skadelig og bør begrenses. Flyplassene krever masse areal og bidrar til utslipp i anleggsperioden og ved bruk, fastslår professoren.

Går vi med på å tjene mindre?

For de fleste sitter det langt inne å droppe storbyturen. Vi sier at vi vil jobbe mindre i stedet for å få høyere lønn, men glemmer at vi må produsere og konsumere mindre i samme slengen.

– Det er mekanismer i vårt økonomiske system som gjør snuoperasjonen vanskelig. Vi synes å være låst fast i en vekstlogikk vi ikke kommer ut av. Vi må stille spørsmål ved arbeidsbegrepet og etablerte forestillinger om det gode liv. Vi må jo ha mat, hus og veier, men på et lavere nivå som ikke gir uopprettelige skader på naturen og på framtidige generasjoner, mener han.

Labyrint er et kunnskapsmagasin
fra UiT Norges arktiske universitet.

Redaksjon: Seksjon for kommunikasjon – UiT
Kontakt: Karine N. Aarskog
Webutvikling: Lars Nordmo