Hva skal inn her?
Ute i naturen blir vi en del av noe større. Den storslåtte naturen og lyset gjør noe med oss. Det stilner rundt oss. Da kan også roen senke seg innvendig. Vi blir mer til stede med de vi er på tur med.
Livet forenkles.
Alt det uvesentlige faller bort, støyen forsvinner. Rundt oss og i oss selv.
Vi finner ro.
Et «osean av urokkelig ro», som Knud Rasmussen, en dansk-grønlandsk polarforsker sa om innlandsisen på Grønland.
Kanskje er det nettopp dette vi alle lengter etter å finne?
Ulvang er en av deltakerne på UiTs formidlingsekspedisjon over Grønland og leder av FIS, Det internasjonale skiforbundets langrennskomite.
Han sier at hjemme sitter vi ofte og kommuniserer via mobilen med de som er langt unna, mens vi er med de som er nært. Da er man ikke til stede der man er.
En større ekspedisjon som å gå på ski eller kite over Grønland krever mye planlegging, trening, og forberedelser. Og det er nettopp kombinasjonen av et viktig mål og en vellykket planlegging som kan gi mening og glede, ifølge Joar Vittersø, professor i samfunnspsykologi ved UiT.
Vittersø har forsket på lykke i en årrekke.
– Å sette seg mål er viktig. I psykologien betyr et mål noe som er verdifullt, noe vi ønsker oss. Når vi oppnår målet får vi en belønning av hjernen, et kjemisk signal som vi opplever som en følelse av lykke og tilfredshet. Men for å nå målene må vi gjennomføre en plan, og planer har sin egen mentalitet, som er nokså forskjellig fra måloppnåelsens mentalitet, sier Vittersø.
Han forklarer at planer handler om de strategiene, ferdighetene, kunnskapen, og teknologien som gjør det mulig å komme til målet. Når vi gjennomfører en plan er vi aktive, når vi oppnår målet er vi passive. Og det er den aktive fasen som gir muligheter for mestring. Men målet er likevel viktig, for det gir aktivitetene mening og gjør dem verdifulle.
Dette er viktig for å forstå de som jobber mot et mål.
– Langvarige eller komplekse planer kan gi mye mestringsfølelse og særegne opplevelser. Etter å ha gått lenge på innlandsisen på Grønland, kommer man inn i en rytme, og denne rytmen gir andre gleder enn de følelsene man får fra selve måloppnåelsen, sier han.
Å gjennomføre, utsette seg for ganske mye slit, det blir meningsfylt fordi du ser det i sammenheng med noe du vil oppnå. Det som er interessant, er at mål som er anstrengende og vanskelige å nå blir viktigere for oss enn de målene som lett lar seg fullføre.
– Måloppnåelse i hverdagen vekker som regel ikke intense følelser. De er ofte rutinepregete, og vi hopper fra det ene målet til det andre. Derfor søker mange etter sterkere opplevelser—slike vi må strekke oss etter og som gir mulighet for å mestre noe vanskelig, mener Vittersø.
– Jeg synes det er fascinerende å tenke på at alt som lever har et slags mål, noe de vil og som gir livet en retning.
Han forklarer at for oss mennesker er tanker og følelser viktige for å utvikle både mål og planer for å nå dem.
– Tenkningen gir oss en forståelse av hva målet er og gjør det mulig å lage komplekse planer. Følelser motiverer oss til å gjennomføre planer. Engasjement gjør det for eksempel mulig å nå vanskelige mål, siden den følelsen gjør at vi ikke gir oss så lett. Veien kan være tung å gå, vi kan være slitne og sultne, men engasjementet dytter oss videre, sier professoren.
Les også: Den harmoniske lidenskapen
– Jeg gleder meg særlig til et område vi kommer til i øst. Der har jeg ikke vært før. Der er det brefall, fjord og fjell. Også gleder jeg meg veldig til å møte våren på Grønland, det har jeg drømt om lenge, og nå får jeg realisert dette, sier Ulvang.
Vi finner glede i å se fremover mot ekspedisjonen, og gjennomføre alle små oppgaver som leder oss mot målet. Vi gleder oss. Å glede seg … kanskje er det er der gleden virkelig ligger?
– Når du er i planleggingsfasen, da innstiller du deg og rydder rom til dette. Det er også en del av turen. I lang tid, blir du mer og mer fokusert på det som skal komme, sier Vittersø.
Omtrent som ved en graviditet.
– Forberedelsen har mye å si i forhold til opplevelseskvaliteten som kommer. Forventningene gir også mye glede.
Han forklarer at når du forbereder deg mentalt så er du klar til å løse problemer. For kontrasten til at du plutselig er der er stor.
– Det er en erfaren gjeng som er ute på tur, der de fleste tidligere har vært på lange ekspedisjoner. Men denne gangen har vi med en spesiell gjest, nemlig Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon, sier Vegard Ulvang.
Han forklarer at de har vært på to spesifikke testturer, på Finse og i Finnmark, også for å teste kjemien. Det kan oppstå uenighet og veivalg, da er det viktig at man er sammensveiset. Det er nyttig å teste hvordan det er når man skal sove i telt sammen.
– Det er svært viktig at vi fungerer sammen, sånn at det blir en hyggelig tur. At man takler stress, vær, og det å være sulten og sliten, sier Ulvang.
Han forteller at store distanser skal tilbakelegges, 1200km, men vinden brukes som hjelpemiddel.
– Derfor er det mentale viktigere her, enn den fysiske utholdenheten. Det krever større konsentrasjon å kite enn å gå på ski, fordi du vil ikke falle og skade deg, sier Ulvang.
Han sier at man er veldig til stede, fordi man må være så fokusert. Men han understreker at du er til stede også om du går på ski også.
– Det kan være en meditativ opplevelse å gå over isen. Det er en slags rytme du kommer inn i. Å bevege kroppen i bestemte rytmer kan gi gode følelser. Det sendes signaler fra kroppen om en bevegelse som føles godt, sier Vittersø.
Han forklarer at du også kan få en spesiell følelse av noe større når du er ute i naturen. Noe du ikke helt forstår.
– Isen kan være monoton. Men jeg nyter naturen, og spesielt de spennende lysforholdene. Det gir en glede i hverdagen. Du får de opplevelsene innimellom, og det gir påfyll. Det kan være tungt, men plutselig så er det drømmeforhold. Og da er det helt unikt, sier FIS-president Ulvang.
Les også: Folk takler det ekstreme på ulikt vis
– Natur gir ofte dette til oss. Naturen har et roligere tempo. Det er godt for oss. Etter spiring og vekst, kommer avblomstring og død, og nytt liv skal sakte modnes. Det er godt for oss å være nær denne naturlige rytme. Kjenne på at ikke alt er vekst og utvikling, det er også en tid for å gi slipp, for dvale, for vinterens stillhet, før noe nytt kan vokse, sier Ida Solhaug.
Solhaug er førsteamanuensis i psykologi ved UiT og psykolog ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Hun sier at naturen kan gi støtte til å komme inn i et oppmerksomt nærvær. At naturen i seg selv er terapi.
Solhaug forsker på mindfulness, på norsk oppmerksomt nærvær.
– Naturen kan gi en støtte til å finne perspektiv, kanskje gjenfinne en mer naturlig rytme. Merke at vi er en del av et stort hele. Den deilige påminnelsen om at vi er natur, vi også, sier Ida Solhaug.
Hun forteller at Dalai Lama sa en gang da han var i Norge: «Dere mediterer jo, dere går jo i fjellet.»
Når vi er omsluttet av eldgamle fjell, åpen vidde, et uendelig himmelhvelv, kan vi komme i kontakt med at det ikke er så forferdelig viktig om alt på to-do-lista nås innen fristen, eller hvor mange likes jeg får på Facebook, sier Solhaug.
Rammen en slik ekspedisjon gir kan gjøre det lettere å fokusere. Alt som hverdagslivet krever av oppmerksomheten, er skrellet bort. Litt på samme måte som på en meditasjonsretreat.
– Når jeg har deltatt på lengre retreater, opplever jeg etter hvert at tankekjør og distraksjoner avtar. Sansene skjerpes. Øyeblikkene står frem. Og jeg kommer i kontakt med en ubetinget glede over å være til. Jeg tror deltagerne på denne ekspedisjonen vil kunne oppleve noe lignende, sier Solhaug.
Naturen gir noe av det samme som meditasjon eller nærværstrening. Og når vi er i naturen enda flere dager, opplever vi enda mer ro og tilstedeværelse.
– Det handler om å forenkle. Å ta oss ut fra en distrahert måte å være til på. Å bryte med den enorme informasjonsstrømmen fra utsida, men også tankekjøret på innsida. Å klare å være mer til stede. Men som vi alle har oppdaget, det tar litt tid å roe ned.
Hun forklarer at å være helt til stede er en naturlig evne vi alle har – et oppmerksomt nærvær. Man kan øve på den evnen og styrke den. For eksempel ved meditasjon, eller ved langsom, oppmerksom bevegelse. Mange forbinder kanskje også det å være i naturen med denne type nærvær.
Mye av tiden er vi på autopilot, både i hvordan vi tenker og handler. Stress er en tilstand av splittet oppmerksomhet, hvor vi bekymrer oss for fremtid, grubler over fortid, eller bebreider oss selv eller andre. Kun en liten del av oppmerksomheten er til stede.
– Oppmerksomt nærvær innebærer å være til stede i det man erfarer her og nå, med en åpen og aksepterende holdning. Man tar et steg ut av tankekarusellen, sier hun.
Å få den roen gjør at det er lettere å bli påkoblet. Finne ut av hva som egentlig er viktig for oss. Kanskje ser vi at mye mening ligger tettere på enn vi tror.
– Å være til stede med de som betyr noe for oss, å gi en hånd eller et smil til noen, eller nyte den kaffekoppen eller den solnedgangen. Det kan også være at vi oppdager at vi lever med for lite kontakt til våre verdier. Det er lettere å få kontakt med verdiene våre når man finner roen. Derfor er nærværsstrening nyttig, sier Solhaug.
Hun forteller at forskning viser at meditasjon faktisk fører til fysiske endringer i hjernen, og bidrar til både stressregulering og emosjonell regulering. I tillegg til å motvirke tankespinn, rapporterer mange at trening i meditasjon gjør det lettere å romme eller tåle vanskelige følelser, tanker og kroppsfornemmelser.
– Jo, mer vi forsøker å unngå eller overkontrollere ubehagelige følelser og tanker, jo mer forsterkes stress, depresjon og angst. Nærværstrening er motsatsen, og fremmer i beste fall både selvinnsikt og selvaksept, forklarer Solhaug.
Å gjennomføre en ekspedisjon kan være ganske tøft, kanskje spesielt mentalt.
– Vår evne til å tåle ubehag blir satt på prøve. En evne man trenger å ha skal man gjennomføre en slik ekspedisjon. At man kan romme det fra et større sted i seg selv. Holdningen til det vi møter er sentral, sier Solhaug.
– Når man er i en vanlig hverdag hjemme, så stikker man og tar seg en treningsøkt, og så hviler man. Men på en slik ekspedisjon er man i aktivitet over lengre tid, sier Ulvang.
Han forteller at dette er noe som Nansen og hans kamerater var langt bedre forberedt på, enn folk er i dag.
– I dag har vi flere hjelpemidler i hverdagen, så vi er ikke vant til det seige, langdryge fysiske arbeidet.
Les også: Et liv i friluft
Han forklarer at det er viktig å rasjonere krefter på en sånn tur.
– Du må klare å hente deg inn, for å ikke gå på en smell. Det er det jevne siget som gir fremdrift. Det er viktig å ha gode rutiner, hvile, restituere, og få i seg nok mat og drikke, sier den erfarne skiløperen.
Ulvang sier at man bør ta seg god tid i starten. Begynne med 6 timers dager, så kan man øke på etter hvert. Også må man hvile når været ikke er bra.
Det er mye uvisst på Grønland, vær og vind vil påvirke enormt.
Man må passe på at man ikke får forfrysninger, og være nøye med detaljer. Det er også hardt for beina, og spesielt knærne å kite over Grønland.
– Verdien i å delta på ekspedisjonen, gjør ubehaget og den smerten som dette innebærer, lettere å tåle, sier Solhaug.
Verdiene kan være knyttet til personlig mestring, å være i kontakt med natur, fellesskap, eller å bidra til noe større; for eksempel å formidle og spre kunnskap.
– Når man vet hvorfor, så tåler man et hvilket som helst hvordan, som Nietzsche sa.
Solhaug arbeider med pasienter med langvarige smerteplager. Disse smertene er ikke ønsket eller villet.
– Men her arbeider vi også med innstillingen til ubehaget, forteller Solhaug.
Hun forklarer at selv om det kan virke uvant, øver man på å møte smerte med nysgjerrig, vennlig oppmerksomhet gjennom ulike nærværsøvelser. Mange kan da oppleve at smerteopplevelsen endres.
– I tillegg har vi et bevisst fokus på det å handle i tråd med verdier, noe som kan gjøre det lettere å romme smertene som aktiviteter ofte medfører.
Solhaug og kollegaer forsker nå på disse prinsipper på smerteavdelinger ved landets fire største sykehus. Men å arbeide med en slik innstilling til smerte er avansert praksis og krever mye trening og tålmodighet.
– Mennesker med veldig mye (mer enn 10 000 timer) meditasjonserfaring reagerer med markant mindre aktivitet i hjerneområder forbundet med smerte når de utsettes for smertefulle stimuli, sammenlignet med andre, sier Solhaug.
Kanskje kan det sammenlignes med toppidrettsutøvere?
– Ekspedisjoner som denne gir meg en mestringsfølelse parallelt med deg jeg dreiv med da jeg var yngre, sier Ulvang, som tidligere var langrennsløper i verdenstoppen.
Og kanskje er det nettopp dette med å jobbe seg gjennom noe og bli utfordret som kan gi en ekte glede. En følelse av å gjøre noe vanskelig, for så å klare det.
Å komme til toppen av et fjell som var tungt å klatre opp. Men til slutt klarer du det faktisk, selv om du kanskje tvilte underveis.
Joar Vittersø forteller om et fjellklatrereksperiment de gjennomførte på UiT for noen år siden:
– Det viste seg at de som hadde mange utfordringer underveis, de som måtte strekke seg litt ekstra, også opplevde større mestringsfølelse når de først klarte å komme seg opp fjellveggen.
Så er det da slik at jo større utfordring, jo bedre?
– Nei, det er en balanse her. Det må være et visst samsvar mellom utfordringer og ferdigheter.
Vittersø forklarer at man må «velge tur etter evne». For ham ville det for eksempel vært helt meningsløst å forsøke å bli astronaut eller vinne et Olympisk gull.
Begrepet eudaimonia handler om nettopp dette. Å utvikle sitt potensial. Å blomstre som menneske. Begrepet er hentet fra gresk filosofi, men er også svært sentralt i dagens lykkeforskning.
– En rekke opplevelser i livet oppleves rent subjektivt som gode. Men det er likevel en forskjell på å føle glede ved å holde noen i hånden og en glede mange føler ved å plage andre. Selv om det både opplevelsesmessig og fysiologisk er mange likheter mellom de to situasjonene. Derfor er det viktig å utvikle vårt humanistiske potensial. Vi må finne glede i de rette tingene. Det er det eudaimonia handler om, forklarer Vittersø.
Det å vokse som menneske handler om å utvikle sine ferdigheter, om å være aktiv heller enn å «ligge på sofaen».
– Men vi trenger også å utvikle våre moralske ferdigheter. Å være et godt menneske handler mye om moralsk modenhet, mener Vittersø.
Han forklarer at det å utvikle seg kan handle om mange ting, men det som er felles for menneskelig vekst handler om å forbedre seg. Med en slitt frase kan man kalle det at det handler om å bli en bedre versjon av seg selv.
Vittersø tenker derfor at Kronprinsen nok vil ha størst utviklingspotensial på det fysiske og friluftsmessige på denne ekspedisjonen. Her vil han kanskje oppleve mest mestring. Mens Ulvang og de andre, vil videreutvikle seg på litt andre måter. Dermed vil de nok oppleve ekspedisjonen noe ulikt.
– Men selv om turen først og fremst framstår som en fysisk utfordring, vil nok Ulvang og de andre være opptatt av at alle i gruppa, også Kronprinsen, skal klare å gjennomføre. Og det er et viktig poeng som viser at når man kommer litt bak overflaten handler denne turen vel så mye om å ta vare på hverandre. Nettopp det å være opptatt av at andre skal ha det bra er genuint menneskelig. Alt, absolutt alt, vi mennesker gjør et resultat av fellesskap og samarbeid. Derfor er omsorg for hverandre så viktig, sier professoren.
Han forklarer at mennesker har en dyp og genetisk forankret evne til medfølelse. Fordi vi må samarbeide for å overleve blir andres ve og vel helt essensielt. Hvis ikke alle i gruppa har det bra, vil samarbeidet fungere dårlig, og resultatet kan bli katastrofalt. Det er viktig på ekspedisjoner, men det er også viktig i hverdagen.
– Vår evne til genuint å bry oss om hvordan andre har det, skiller vi oss fra alle andre arter. Sjimpanser likner oss på mange måter, men er ikke i nærheten av å ha våre evner til å forstå, vise medfølelse med, og identifisere seg med andre. Derfor klarer de heller ikke å lage siviliserte samfunn eller utvikle ideer om demokrati og likeverd. Og derfor går de heller ikke på ski over Grønland, sier Vittersø.
Det å jobbe intenst mot et mål, det kan gi en tomhetsfølelse etterpå.
– Mål er som sagt verdier og verdier organiseres på en spesiell måte. Litt forenklet så henter vi dem bare fram når vi trenger dem. Så når vi jobber aktivt mot et mål, tar det en stor plass i livene våre. Men når målet er nådd, mister både målet og aktivitetene som trengtes for å nå det noe av sin viktighet. De er ikke lenger relevante, sier Vittersø.
Han forklarer at det derfor kan det oppstå et slags tomrom når et mål blir nådd. Vi har enda ikke organisert måloppnåelsen i «verdilageret» vårt, og samtidig gir det ikke lenger mening å fortsette med de aktivitetene som har gitt oss så mange gode (og ikke fullt så gode) opplevelser.
Men litt tristhet kan bare være bra i en sånn fase i livet. For tristhet setter hjernen i en spesiell og tilbakeskuende modus.
– I den stemningen er vi opptatt av å forstå hva som har skjedd i livene våre, og gi ny mening til verdier som ikke lenger er aktive. Den engasjerte lykkefølelsen derimot, setter oss i en fremtidsorientert modus. Når vi er «lykke- engasjerte» er vi ikke opptatt av å analysere fortida, men å finne muligheter i framtida. Så det å veksle mellom lykke og litt tristhet er egentlig veldig funksjonelt, sier Vittersø.
Det gjør oss til bedre mennesker.
– Etter en lang ekspedisjon eller et annet omfattende prosjekt, kan det være lurt å bruke litt tid til å bearbeide inntrykk. Tristheten hjelper oss med det, forklarer professoren.
Så kan kanskje tristheten gå over i en slags ro og i gode samtaler. En fase der «fortellingen» om det som har skjedd tar form og fester seg i hukommelsen. For kanskje har den lange turen over den mektige, hvite Grønlandsisen gitt deg en ro og et nytt perspektiv på hva som er viktig i livet.
– Men etter en stund kan det være tid for å planlegge en ny tur eller nye prosjekter. Da er forventinger, engasjement og lykkefølelse gode å ha, avslutter Vittersø.
Tittelen er inspirert av sangteksten "Den tyngste turen" av Daniel Kvammen.
