3. september 1928 kommer Alexander Fleming tilbake fra ferie. Han er allerede kjent som en fremragende forsker, men laboratoriet hans kan være både rotete og skittent. Før han reiste på ferie stablet han et sett med petriskåler på et bord i hjørnet av laboratoriet. I skålene er det stafylokokker, en bakterie som finnes i normalfloraen på hud og slimhinner. I den ene skålen legger Fleming merke til at det har vokst frem mugg. Til hans store overraskelse oppdager han at bakteriene rundt muggsoppen er borte. Det ser ut som at soppen dreper bakterier, og han kaller muggen penicillin etter navnet på soppen.
Selv om oppdagelsen er revolusjonerende, får den lite oppmerksomhet i tiden rett etterpå. Det skal gå over ti år før penicillin blir utviklet til medikamentet som senere skal bli omtalt som ”mirakelmedisinen.”
I 1939, mens verden står på randen av en ny verdenskrig, henter dr. Howard Walter Florey fra universitetet i Oxford frem soppekstraktet som Fleming tidligere har gitt ham. I et forsøk på å kultivere soppen, blander han og kollegene hans det med sukker, noe som fører til at soppen vokser og etter hvert utskiller små gylne dråper på overflaten. Disse dråpene blir så tørket til et gult pulver som Florey og teamet hans prøver på mus som på forhånd er infisert av streptokokker. Alle musene som ikke får middelet dør, mens de som får penicillinekstraktet overlever. Penicillinpreparatet er oppfunnet.
Ved begynnelsen av andre verdenskrig ble sulfapreparater brukt til å behandle infeksjoner. Stadig oftere ga preparatene ingen virking, fordi bakteriene ble motstandsdyktige, eller resistente, mot sulfa. Mot krigens siste år ble derimot penicillin mer tilgjengelig, i begynnelsen bare for amerikanske og engelske soldater. Penicillin ga de allierte troppene et fortrinn, fordi de sårede hadde mye større sjanse for å overleve, og mange kunne komme tidlig tilbake i tjeneste. Å bruke penicillin for sivile var fortsatt strengt forbudt.
1. mai 1945 klokken 0930 står 30 mann fra Kompani Tøndevold i Feltbataljon II samlet rundt en stor mine beregnet for tanks. Instruktøren forteller at utløseren trenger 300 kilo trykk for å løse ut. For å vise dette hopper en av soldatene på minen. Smellet er øredøvende, og 18 mann ligger sønderrevne på bakken. Elleve av dem er hardt skadet, noen livstruende. De skadde blir fraktet over elva og lagt inn i kirka, den eneste bygningen som ikke ble brent da tyskerne trakk seg tilbake fra Karasjok. Situasjonen er kaotisk.
I Sundsvall i Sverige blir det umiddelbart planlagt en redningsaksjon for å bistå de skadde. Dagen etter letter det tunge amerikanske Dakota C-47 flyet og setter kursen mot nord. Om bord er kirurg Carl Semb, lege Hjalmar Wergeland og sykesøster Ella Krogh. Det er tåke i Karasjok, så flyet må returnere til Luleå, men dagen etter flyr de tilbake. Isen på elva er for tynn for det tunge flyet, så de tre må hoppe ut i fallskjerm. I sekken har de med seg den nye supermedisinen, penicillin. Døren til sakristiet blir operasjonsbord, og sokkelen til døpefonten blir assistentbord. Teamet på tre opererer i tolv sammenhengende timer. Samtidig får de skadde de første dosene med penicillin i et fritt Norge.
Etter krigen, i juni 1945, kom mikrobiologen og marinelegen Johannes Kvitingen til Tromsø. Med seg hadde han det som den gang ble sett på som enorme mengder penicillin. Overlege Steinar Madsen skriver i Tidsskriftet for Norsk Legeforening at ”sommeren 1945 var indremedisinsk avdeling ved Tromsø sykehus den avdelingen i landet hvor man hadde størst erfaring med penicillin”. Også i dag er Tromsø det stedet i Norge med størst ekspertise på antibiotikaresistens. Utover høsten 1945 ble penicillin tilgjengelig for de andre sykehusene i Norge, og den gjorde ikke skam på sitt rykte.
Professor Ørjan Olsvik omtaler den som mirakelmedisinen:
Anne Miller fra USA var den første i verden som ble reddet av den nye mirakelmedisinen, i mars 1942. I en alder av 33 år fikk hun en streptokokkinfeksjon, noe som var en vanlig dødsårsak før antibiotikaen ble introdusert. Miller hadde vært innlagt på sykehus i en måned med feber opp mot 41,7 grader, og tilstanden hennes forverret seg raskt. Idet hun var på vei inn i koma, fikk de desperate legene tak i en liten dose av det som fremdeles var en eksperimentell medisin, penicillin.
Journalen til Miller, som i dag finnes hos Smithsonian Institution i USA, viser at feberen hennes falt dramatisk i løpet av natten etter injeksjonen. Etter kort tid spiste hun vanlige måltider, og hun kom fort til hektene. Hun giftet seg, stiftet familie, og i 1945 fikk hun møte Alexander Fleming. Den forbløffende historien om hvordan Miller ble frisk inspirerte amerikanske farmasiselskaper til å masseprodusere penicillin.
Interessert i pasienthistorie? Professor i sykepleie ved UiT, Ingunn Elstad, har skrevet boka Sykdom: Nord-Norge før 1940.
Man antar at den første norske pasienten som ble behandlet med penicillin var Hjørdis Evensen, som hadde blodforgiftning med høy feber. 17. april 1945 ble hun innlagt på Kroghstøtten sykehus i Oslo. Hun fikk penicillin i 11 dager av overlege Einar Onsum og overlevde. Oversykepleier Berit Rødberg har beskrevet denne første opplevelsen med «mirakelmedisinen», men det er fortsatt ikke kjent hvordan de fikk tak i penicillinet i et land som var okkupert.
Det kan likevel hende at den første bruken av penicillin på norsk jord var allerede i oktber 1944. Det finnes kilder som hevder at medisinen ble brakt med fra England av soldater som utgjorde deler av motstandsgruppen Bjørn West i Masfjordfjellene og at den ble brukt på stabskokken.
Legene tror nå at de har fått en medisin mot den store folkesykdommen, tuberkulose. Skuffelsen er derfor enorm når de innser at den nye mirakelmedisinen penicillin likevel ikke har noen virkning.
Les intervju med oversykepleier Berit Rødberg i Tidsskriftet.no.
På Kysthospitalet har den lille gutten snart blitt tenåring. Han har ligget stroppet fast i sengen hver dag i ni år, men i det siste har han blitt sykere. Tuberkulosen har spredt seg fra hofta og opp til nyra, og han blir i all hast sendt den lange veien til Rikshospitalet i Oslo. Her blir han lagt på operasjonsbordet, og den infiserte nyren blir fjernet.
– Etter operasjonen fikk jeg beskjed om at jeg måtte opp og gå. ”Men jeg kan jo ikke,” svarte jeg. Jeg hadde jo aldri lært å gå. Jeg la meg på gulvet og akte meg bortover med hendene. Så da fikk jeg krykker, forteller Bjørn Harald.
Han får besøk av en tante som har tatt med et ukeblad hvor det er en reportasje om innspillingen av filmen Ni liv.
– Faren min var en av dem som hjalp Jan Baalsrud å flykte til Sverige, og på et bilde i magasinet så jeg ham for andre gang etter at jeg ble sendt hjemmefra. Historien ble film, og det var stor ståhei på Furuflaten, forteller Bjørn Harald.
Selv har han fremdeles tuberkulose i hofta, og han blir sendt tilbake til Tromsø. Her blir han igjen stroppet fast til sengen. Men han har bladet med seg.
Oppdagelsen av penicillinet setter fart på jakten etter flere antibiotikum, og til slutt skjer det. Endelig oppdager man streptomycin, et stoff som kan kurere tuberkulose. Etter hvert blir også Bjørn Harald behandlet med antibiotika. Og flere andre i familien.
– Her har jeg kommet ut av Rikshospitalet. For å feire, arrangerte vi boksekamp. Med dommer og alt, og jeg fikk juling midt på haka.
Da Bjørn Harald skulle hjem, kom moren og faren og hentet ham:
– Det var en lang kjøretur, og jeg husker vi stoppet i Nordkjosbotn. Jeg fikk en flaske Solo og sjokolade. Det var stort. Og så så jeg blomster. Jeg husker jeg lurte på hvorfor vi ikke stoppet og plukket blomstene. Men da jeg kom hjem, skjønte jeg jo at det var blomster over alt. Det var en helt ny verden utenfor sykehuset, alt var nytt.
I dag er Bjørn Harald Larssen 76 år gammel og bor i Tromsø. Han har skrevet ned historien sin som et bokmanus. Kanskje blir boka aldri noe av, men historien som står der er sann og forteller om en medisinsk revolusjon.
Kombinert med en bedring i levekår, smitteverntiltak og frivillig innsats gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening, Norges Røde Kors og Nasjonalforeningen mot tuberkulose, ga antibiotikaen en fantastisk effekt. I løpet av få år tømtes alle tuberkulosesanatoriene. I Norge har sykdommen vært så godt som utryddet i mange år.
Tidsutviklingen for tuberkulose i fem norske fylker mellom 1881 og 1955:
Nå er tuberkulose igjen blitt en trussel. På grunn av antibiotikaresistens. Og det er ikke lenger bare sykdommen som er et livstruende helseproblem.
1,7 milliarder mennesker er i dag smittet med tuberkulose på verdensbasis. 1,8 millioner mennesker døde av sykdommen i 2015. De som får tuberkulose har gjerne et svekket immunforsvar, og ti prosent av de nye tilfellene på verdensbasis er blant HIV-positive. I Norge er det 3-400 tilfeller av tuberkulose hvert år, og av dem er 90 prosent blant utenlandsfødte. Blant etniske nordmenn er utbrudd som regel en reaktivering hos eldre mennesker som har fått svekket immunforsvar, og da kan tuberkulosen ”våkne”.
Kilde: Verdens helseorganisasjon (WHO)