Foto: Magnus Lund / Norges arktiske universitetsmuseum

Ishavets dronning

Polstjerna er en av to selfangstskuter i Norge som fremdeles er bevart. Skuta og mannskapet håndterte krevende forhold i Ishavet i en tid da selfangst betydde mye for kystbefolkningen i Nord-Norge.

Ishavets dronning

Polstjerna er en av to selfangstskuter i Norge som fremdeles er bevart. Skuta og mannskapet håndterte krevende forhold i Ishavet i en tid da selfangst betydde mye for kystbefolkningen i Nord-Norge.

UiT logo liten

Publisert: 28.06.2023

Tekst :
Kommunikasjonsrådgiver ved UiT

Liten Uit logo
    Bredesen, Kim ( Tekst )
Kommunikasjonsrådgiver ved UiT

I rundt 200 år, frem til midten av 1970-tallet, var selfangst en viktig næringsvei for kystbefolkningen i Nord-Norge. Det var en sesongbasert fangst som foregikk i Grønlandshavet og Barentshavet. Tromsø var en havn som var av avgjørende betydning for å opprettholde denne selfangsten. Det var her mange av selfangstskutene ble utrustet og vedlikeholdt, det var også i denne byen og nærområdene at mannskap ble rekruttert.

Dekket og styrhuset på Polstjerna
Dekket og styrhuset på Polstjerna. Foto: Magnus Lund / Norges arktiske universitetsmuseum

Et kjent landemerke i Tromsø er selfangstskuta Polstjerna, med kallenavnet «Ishavets dronning». Den er plassert i et stort glasshus, ved strandkanten av Tromsøysundet, utformet av arkitekten Per Knutsen. Skuta er bevart intakt slik den var da den var på tokt på 1950-tallet, med både navigasjons- og kommunikasjonsutstyr i styrhuset, køyer og skap i lugarer, utkikkstønne, skytevåpen, tønner for lagring av selkjøtt og livbåter.

Polstjerna er en av to selfangstskuter i Norge som fremdeles er bevart. Den andre er Aarvak, som ble bygget i 1912, og som nå er stilt ut på Ishavsmuseet Aarvak i Brandsdal, i Møre og Romsdal.

Samarbeid mellom nord og sør

Polstjerna ble bygget som et svar på utfordringer knyttet til effektivisering av selfangst. Etter 2. verdenskrig, da de tyske okkupasjonsmyndighetene hadde nedlagt et forbud mot fangst i arktiske områder, hadde selbestanden bygd seg opp i betydelig grad. For kystbefolkningen var det derfor et stort behov i årene etter krigen å kunne komme i gang igjen med selfangsten og utnytte den store selbestanden.

Ishavsskipper Halfdan Jakobsen
Ishavsskipper Halfdan Jakobsen. Hentet fra artikkelen «M/S Polstjerna fra Moen –Norges fineste selfangstskute», av Arnoldus Schytte Blix. Foto: Utgitt i Årbok 2020 for Søndeled og Risør Historielag.

En som ønsket å komme seg ut på tokt igjen var ishavsskipperen Halfdan Jakobsen (1912–2002), fra Balsfjord, og hans to brødre. Jakobsen hadde vært på Ishavet siden han var 16 år og skipper siden han var 21 år. Deres familie hadde over flere generasjoner drevet med selfangst, noe som de også kombinerte med blant annet gårdsdrift og fiskeri. Dette var en levevei som var ganske utbredt blant fiskerbønder i mange bygder i Troms. Gjennom å dra på tokt til Ishavet kunne bønder blant annet skaffe seg ekstra inntekter til å gjøre investeringer i sin egen gård.

For å kunne opprettholde en viktig hovednæringsvei for sin familie bestemte Halfdan Jakobsen seg for å bestille en ny skute som skulle kunne takle forholdene i Ishavet. Dette utgjorde en stor investering og var et avgjørende veivalg i livet til Jakobsen. Han lånte 700 000 kroner av Fiskernes bank til å bygge skuta, som i dagens valuta ville tilsvart rundt 15 millioner kroner.

I en slik sammenheng gjorde han et ganske utradisjonelt valg – han bestilte ei skute fra et båtbyggeri på Sørlandet, som ikke hadde mye erfaring med å bygge selfangstfartøy. Jakobsen oppsøkte da båtbygger Knut Christensen i Risør fordi han mente han var mer lydhør enn andre for de spesielle kravene han hadde. Det må riktignok legges til at sistnevntes firma K. Christensen & Co, som eide verftet Moens båtbyggeri, hadde erfaring med å bygge fartøyer som tålte harde påkjenninger, som fiske-, los- og redningsskøyter Tre fiskeskøyter Christensen hadde bygget tidligere var blitt tatt i bruk i Nord-Norge. Dette var erfaring som skulle komme godt med i samarbeidet mellom han og hans nye oppdragsgiver.

Moens båtbyggeri
Moens båtbyggeri på Hammeråker tidlig på 1950-tallet. Fotoet tilhører Tharald Moen.

Fagfolkene som bidro under bygging av av Polstjerna
Fagfolkene som bidro under bygging av av Polstjerna. Fra venstre: Reidar Moen (konstruktør), Paul Christensen (byggeleder), Tharald Moen (medeier i båtbyggerfirma), Knut Christensen (medeier og båtbygger). Trolig ble foto tatt i perioden da Polstjerna ble bygd. Originalfoto tilhører Tharald Moen.

Jakobsen ønsket å få bygget en skute som levde opp til de utfordringer han tidligere hadde møtt gjennom 20 år med selfangst. Det var spesielt skrogtypen han mente den sørlandske båtbyggeren hadde kompetanse til å konstruere. De tre brødrene tegnet kontrakt på bygging av båten i 1947. Jakobsen var året etter til stede i Risør i ti måneder, under byggeprosessen. Mens han var der bidro han til at båten i stor grad ble utformet i tråd med egne ønsker.

Båten ble bygget i tråd med plantegningene til ingeniør Reidar Moen, som lyttet på innspill fra begge parter. Christensen var 70 år da Polstjerna ble bygget, det var det siste større fartøyet som ble utformet ved hans verft.

Da Polstjerna var ferdigstilt i 1949 var den 95 fot lang, 22,5 fot bred i og veide 129 bruttoregister tonn. Skroget var forsterket med et dobbelt lag plank av malmfuru. Skroget utenfor var i tillegg kledd med eik og den sør-amerikanske tresorten greenhart. Baugen var dessuten forsterket med stålklaver. Polstjerna fikk en skrå kjøl for å håndtere isen, istedenfor rett kjøl, som var vanlig på ishavsskuter på den tiden.

Under kjølen på Polstjerna, i byggets kjeller, finnes utstillingen SnowHow. Klær og utstyr demonstrerer hvordan norske polarfarere hentet inspirasjon til sin utrustning fra inuitter på Grønland og norske samer. Omvisninger på Polstjerna og SnowHow er organisert og drevet av Polarmuseet, som er en underavdeling av Norges arktiske universitetsmuseum.

Nabobygget, Polaria, knytter seg også tett på Polstjernas kulturarv. Det huser et basseng hvor levende seler boltrer seg, samt utstillinger og panoramakino. Der kan du lære mer om dyreliv i Arktis både på land, i havet og i lufta.

Selv om det store glasshuset er et kjent landemerke for både fastboende og turister, har det likevel ikke vært tilgjengelig for publikum de siste to årene. Årsaken til dette er at det har vært gjennomført vedlikeholdsarbeid og at den øvre delen av masten på Polstjerna er byttet ut. Nå er utbedringer gjennomført, og publikum kan igjen besøke Polarstjerna og utstillingen under skuta.

Tegning hentet fra artikkelen «M/S Polstjerna fra Moen –Norges fineste selfangstskute»
Tegning hentet fra artikkelen «M/S Polstjerna fra Moen –Norges fineste selfangstskute», av Arnoldus Schytte Blix. Utgitt i Årbok 2020 for Søndeled og Risør Historielag.

Skuta fikk en hovedmotor som var blant de største, sammenlignet med andre selfangstfartøyer; en ny 300 Hk Crossley-motor fra England. Fartøyet ble også utstyrt med ekkolodd og radiosender. Den hadde storseil, fokk og mesan. Det var også tilrettelagt for et mannskap på 16. Seks offiserer hadde lugarer under dekk akterut mens det øvrige mannskapet holdt til i en 10-manns lugar under dekk fremme.

Like sterkt som skutene til Norges polarhelter

Hva slags fartøy er Polstjerna, skiller den seg ut fra andre fartøyer? En som kan gi et svar er Morten Hesthammer, avdelingsleder ved Hardanger fartøyvernsenter. Han var en av dem som deltok i utforming og montering av den nye masta til Polstjerna. Siden 1985 har han deltatt i bygge- og restaureringsarbeid på en rekke skip og båter. Det inkluderer selfangstskuta Aarvak, som er utstilt på Ishavsmuseet i Hareide og Gjøa som er på Frammuseet i Oslo. Hesthammer mener Polstjerna har fellestrekk med skutene Roald Amundsen og Fridtjof Nansen brukte under ekspedisjoner i Nordvest-passasjen i Canada og i Nordishavet.

– Det er ikke tatt vare på så mange av de gamle selfangstskutene. Det å ha Polstjerna som en representant for dette miljøet og vise hvordan slike skuter var bygd og så ut er viktig. Den har flere av de samme trekkene som både Fram og Gjøa hadde, som var ishavsskuter. De gamle fartøyene var stort sett veldig solid bygd. Du har store spant som ligger relativt tett. Men det er også forskjeller, da Polstjerna ikke var bygd for å kunne fryses inne i isen, påpeker Hesthammer.

Han legger til at Polstjerna var ideelt bygd til å gå i isen, da den var forsterket på flere nivå, både over og under vannlinja, inne som ute.

– Vi ser jo den forsterkningen fremme i baugen, med de svære jernbåndene som er smidd og lagt utenpå på plankene. Det gjør at den tåler å gå i isen. På en del andre båter er det ikke lagt på stålplater i framskipet, som er lagt på utsiden av ishuden, som består av treverk. Med slike plater brøyter en seg gjennom, uttaler Hesthammer.

Professor emeritus Arnoldus Schytte Blix.
Professor emeritus Arnoldus Schytte Blix. Foto: Kim Bredesen / UiT

Professor emeritus og zoofysiolog Arnoldus Schytte Blix ved Institutt for arktisk og marin biologi ved UiT, er tidligere selfanger og har forsket på selbestander i Arktis over flere tiår. Han kjenner skuta Polstjerna som få andre. Over en rekke år har han ledet bevaringsarbeidet av skuta. I tillegg har han stått i front for innsamling av midler til bygging av glasshuset der den nå er bevart. For ham er skuta unik, ikke minst fordi sikkerhetskrav fra sjøfartsmyndigheter ble overoppfylt under byggingen. I likhet med Hesthammer mener han at Polstjerna er i samme liga som skutene til Amundsen og Nansen.

– Polstjerna er i utgangspunktet typisk for selfangstskuter som ble bygget i samme periode. 70-80 år før hadde en bare fiskebåter som ble planket på ekstra, med ishud og jernplater. Men så ble skutene mer spesialisert for Ishavet. Da utviklet det seg i retning av hvordan Polstjerna ble utformet, sier Blix.

Schytte Blix påpeker at Polstjerna var blant de siste av trebåtene som ble bygget spesielt for Ishavet.

– Med den hadde utviklingen gått mot det ultimate av hva du kunne tilføre en slik trebåt. Det som er spesielt med Polstjerna er at den er bygget med utsøkte materialer og forsterket nesten in absurdum. Det er bare Maud og Fram av trebåter som er bygget så solid og sterkt som Polstjerna ble, konkluderer Schytte Blix.

32 år med selfangst

Men hva hendte med Polstjerna etter at den ble bygd? Den første seilasen hadde den fra Risør til Tromsø, og varte fra 27. februar til 7. mars. Etter noen dager i havn hvor den ble utrustet seilte den 15. mars ut på ishavsfangst hvor 16 mann var med på toktet. Dette skjedde ganske raskt, da det var vanlig å bruke rundt 14 dager til å gjøre fartøyet klart. Det var også vanlig at mannskapene deltok på en felles utseilingsfest i forkant av toktet. Ifølge datidens lovverk kunne selfangsten starte 20. mars og måtte ende 5. mai. Fangstsesongen skjedde i perioden da selene fødte sitt avkom. Kvinner fikk ofte ansvar for gården når mannen var borte på selfangst. Men i enkelte tilfeller kunne kvinner være administrativ medeier av selfangstskuter og driften av dem. Det finnes ingen eksempler på at kvinner dro på ishavsjakt, bortsett fra på Svalbard.

Polstjerna var på sitt første tokt til Vesterisen, som i datiden utgjorde havområdet rundt Jan Mayen. På toktet ble det fanget 3500 seler. Samme året seilte 20 andre selfangstskuter, med 300 mann, ut på fangst.

Polstjerna mens den er på tokt i isen.
Polstjerna mens den er på tokt i isen. Foto: Digitaltmuseum.no / Midt-Troms Museum / Peder K. Pedersen

En måned etter fangsttoktet deltok Polstjerna på Sildefiske på Vestlandet. Denne typen sesongpreget virksomhet ble senere typisk for hva Halfdan Jakobsen og brødrene deltok i med båten Polstjerna. Totalt, over 32 år, deltok skuta på 33 fangstsesonger i Vesterisen hvor den førte tilbake til Tromsø 97 000 selskinn og 2000 tonn spekk. I løpet av disse årene forble skroget på skuta uskadet.

Lena Aarkol
Lena Aarkol, direktør Norges arktiske universitetsmuseum Foto: UiT

Lena Aarekol, direktør for Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag understreker at Polstjerna er et viktig kulturminne fra Tromsø som ishavsby.

– Den bidrar til å løfte frem historien om Tromsø som porten til Ishavet. Ishavsskutas biografi forteller også om utvikling langs kysten. Skuta har vært brukt både på fiske, på selfangst, som forskningsfartøy og i turisme utenfor Tromsøya. Polstjerna er Norges arktiske universitetsmuseums største gjenstand, som du også kan gå om bord på og i tillegg til å få kunnskap – kjenne lukt og lyd fra livet om bord. Utstillingen SnowHow kobler også den knowhow mannskap som hadde vært på ishavet til polare ekspedisjoner – der de hadde en viktig rolle, sier Aarekol.

Polstjernas fangstbåt under fangsttur i isen
Polstjernas fangstbåt under fangsttur i isen. Fra Halfdan Jakobsens fotoarkiv ca. 1950

For Schytte Blix er Polstjerna et symbol på utviklingen av Tromsø som by.

– Polstjerna er en representant for et hundretalls liknende fartøy som alle har utgjort selve grunnlaget for Tromsøs næringsutvikling, vekst og eksistens over hundre år. Ishavsskutene skapte mange arbeidsplasser i Tromsø, både direkte og indirekte, og var viktige for distriktene rundt byen, særlig i Balsfjord og Malangen hvor småbønder dro på Ishavet om vinteren, når det ikke var noen virksomhet på gården. En tjente da penger og kom hjem med selkjøtt, som var viktig for ernæringen på den tiden, sier Schytte Blix..

Han påpeker også at store handelshus bygde seg opp i Tromsø på inntekter de fikk fra selfangere, hvalfangere og fiskere som opererte i Ishavet.

– Båtene brakte med seg pelser, men også spekk, som opp til 1960-tallet var en verdifull vare. Ishavet og all virksomheten det brakte med seg, har vært helt utslagsgivende for Tromsø som by, understreker Schytte Blix.

Selfangstsesongen ga derfor de høyeste inntektene og ble regnet som høydepunktet på året for mannskapet på Polstjerna. Om sommeren kunne mannskapet ta en kort pause til vedlikehold og etterforsyninger. Men utover dette deltok Polstjerna og andre fangstskuter resten av året på sildefiske på Vestlandet eller utenfor Troms og Finnmark.  Vårsildfisket foregikk frem til mars, sommersildfiske, fra midten av mai måned. Det krevdes ulik bemanning i de ulike sesongene. På selfangst deltok det 12-16 mann, på snurpenotfiske krevdes rundt 20 mann. Polstjerna deltok i årenes løp på både storsildfiske, feitsildfiske, loddefiske og torskefiske.

Polstjerna tok kun på to turer til Østisen, som er havområdet  Kvitsjøen-munningen og Novaya Zemlja. Det skjedde i 1950 og 1951.

Tap av menneskeliv og farer på havet

Fangst- og fiskerimonumentet på Stortorget i Tromsø
Fangst- og fiskerimonumentet på Stortorget i Tromsø Foto: Ann Kristin Balto / Arktisk forening

Utenom Polarmuseets utstilling av Polstjerna er det få steder i Tromsø hvor det er markert hvilken innvirkning selfangsten hadde på lokalbefolkningen og den lokale økonomien. Men noen få spor etter fortiden er likevel diskret til stede. Et av dem er at Polstjernas kaptein, Halfdan Jakobsen, har fått oppkalt en plass etter seg ved Polarmuseet. På Stortorget er det også ført opp en statue av kunstneren Sivert Donali, til minne om dem som mistet livet under fangsttokt eller under fiske. Farer og risikable situasjoner var noe som konstant preget fangstmenns hverdag.

Under selfangsten var for eksempel drukning og forfrysning en reell risiko når de beveget seg fra isflak til isflak, ofte mens skuta var i fart. De kunne også bli rammet av andre uforutsette hendelser og farer som kunne sette en stopper for fangstvirksomhet. Det skjedde allerede på Polstjernas første tokt i 1949, da den måtte taue selfangstskuta Ægir, etter at den fikk motorproblemer. Men det innebar også at Polstjerna fikk et tap i fangsten på rundt 500 seler, på grunn av tapt arbeidstid på isen. På et av de senere toktene, i 1980 gjentok Jacobsen bedriften fra 1949, med Polstjerna, da de reddet mannskapet på M/S Polarfangst i Vesterisen.

Foto av skuta Ægir i stormvær
Foto av skuta Ægir i stormvær. Den forliste i Vesterisen 24. april 1949. Hele mannskapet ble berget av skuta Polstjerna. Hentet fra Digitaltmuseum.no. Fotorettigheter: Midt-Troms Museum / Odd Bjørklo Foto: Midt-Troms Museum / Odd Bjørklo

Foto av skuta Ægir i stormvær. Den forliste i Vesterisen 24. april 1949. Hele mannskapet ble berget av skuta Polstjerna. Hentet fra Digitaltmuseum.no. Fotorettigheter: Midt-Troms Museum / Odd Bjørklo

En langt mer dramatisk hendelse skjedde i 1952 da Polstjerna og fem skuter måtte bryte av fangstvirksomheten for å søke etter fem andre skuter med 78 menn som hadde forsvunnet under en orkan. Både skutene og mannskapet ble aldri sett igjen. Dette var en fare som var konstant tilstedeværende. Fra 1924 til 1939 gikk 116 skip til grunne, noe som reduserte den arktiske flåten i Tromsø betydelig.

– Selfangstskuter har vært en sentral faktor når det gjelder byens utvikling gjennom en periode på 100 år hvor det var begrenset med andre virkemidler for å få inntekter, bortsett fra fiskeriene. Men det har ført med seg store tap av både skuter og menneskeliv, understreker Schytte Blix.

Han har nylig gjennomført et kartleggingsprosjekt der jeg han har registrert alle personer som har mistet livet på Ishavet. Kartleggingen viser at i de siste 100 årene er det 150 som har mistet livet i forlis, særlig i orkaner, på Ishavet.

Polstjerna der den deltar på redningsaksjon i Vesterisen i 1952
Polstjerna der den deltar på redningsaksjon i Vesterisen i 1952 Foto: Digitaltmuseum.no/ Midt-Troms Museum / Odd Bjørklo

– To ganger har det vært landsdekkende innsamlingsaksjoner til de etterlatte etter mannskap på ishavsskuter. Før i tiden fantes det ikke mange støtteordninger. Det finnes riktignok en minnestøtte på Stortorget over de som er tapt i fiskerier og selfangst, men det er ikke nevnt noen navn på hvem som mistet livet. Det var omtrent like mange som mistet livet på Ishavet som gikk tapt under krigen, påpeker Schytte Blix.

Tilpasning til nye tider

Hvilke oppdrag båten var på endret seg også vesentlig i de siste tiårene båten var i drift. På 1950-tallet nådde selfangsten et høydepunkt, noe som preget virksomheten i denne perioden. Fra 1969 påvirket imidlertid reguleringer i selfangst helårsdriften. En annen faktor som virket inn var dessuten at prisen på fangstprodukter gikk ned fra midten av 1960-tallet, noe som førte til redusert lønnsomhet i denne næringen.

Polstjerna kunne ikke, som andre og større skip, dra på fangsttokt etter grønlandssel ved New Foundland, da den manglet lastekapasitet for å fange denne selarten, som ikke ga like høye priser på markedet.   

Det ble da nødvendig å ta på seg andre typer oppdrag, hvor den forsynte ishavsstasjoner på Bjørnøya og Hopen. Et eksempel på et slikt oppdrag er da Polstjerna i 1968 var leid inn som ekspedisjonsfartøy til Svalbard, av et lag med isbjørnforskere ledet av Thor Larsen. En annen ekspedisjon Polstjerna ble leid inn til var, som følgebåt til Harmoni i 1971, igjen til Svalbard, hvor et lag med 30 geologer gjorde undersøkelser på Bjørnøya.

Den siste toktet i Vesterisen foretok Jakobsen med Polstjerna i 1981, hvor det ble fanget 3258 sel. Samme året bestemte Halfdan Jakobsen at båten skulle bevares, gjennom å selge den til Arktisk forening. På 80-tallet leide foreningen ut skuta til flere formål. På 80-tallet var Polstjerna engasjert av Kystvakten i bruksvakttjeneste langs kysten av Senja. Polstjerna var i disse årene også i tjeneste hos Sjøheimevernet, hvor den deltok på tokt i Finnmark. Da ble det installert en mitraljøse om bord. Også Arbeidsdirektoratet leide skuta for å gi arbeidstrening til ungdommer.

Den mest lønnsomme virksomheten Polstjerna deltok på i denne perioden var charter- og fisketurer for turister.  I 1986 var den på siste tokt, på Svalbard, hvor den var leid inn av firmaet Geoteams, som drev med seismiske undersøkelser.  Etter dette oppdraget ble ikke Polstjerna leid ut til oppdragsgivere. Tilfeldigvis var dette samme året som båtbyggeriet Knut Christensen & Co ble lagt ned.

Skute og båtbyggeri bevart for ettertiden

I 1993 ble eierskapet overført til Stiftelsen M/S Polstjerna. Riksantikvaren vurderte skuta som verneverdig i 1995, og fartøyet havnet til sist i tørrdokk i 2003. I 2005 ble den bygd inn i glasshus. Fra 2009 kunne anlegget besøkes permanent av publikum. Både fartøy og bygg ble deretter fra 2010 overdratt fra Stiftelsen til Universitetet i Tromsø.

Utstillingsanlegget i Tromsø som i dag huser Polstjerna
Utstillingsanlegget i Tromsø som i dag huser Polstjerna. Tomasz A Wacko, Norges arktiske universitetsmuseum

I takt med endringer i oppdragsvirksomhet, ressursgrunnlag og økonomiske rammevilkår skjedde det kontinuerlig ombygginger og oppgraderinger på Polstjerna. På en slik måte gjenspeiler skuta også teknologisk utvikling innen skipsfart. Eksempler på slike endringer er stålbelegg på ishud (1960), vridbar propell og isfinner (1963), radarsystemet Asdic og ny Wickmann-hovedmotor på 400 Hk (1964) og autopilot (1974).  I 1976 ble det montert et overbygg og en utsiktstønne som var lukket med glass og tak på skuta, begge i aluminium. Og året etter ble det dessuten gjennomført en vesentlig oppgradering da skuta ble rigget om til loddefiske med trål da det ble montert ny kraftblokk og kran. Dette utstyret ble imidlertid fjernet allerede året etter..

Endringene i utrustninger på skipet som ble gjort etter dens glansperiode på 50-tallet er ikke synlig i skipet som i dag er utstilt av Polarmuseet, med unntak av styrhuset og innbygde ganger på dekk. Til og med det meste av innredningen på båten er bevart i sin opprinnelige form.

Polstjerna sett utenfra i dag
Polstjerna sett utenfra i dag Foto: Magnus Lund / Norges arktiske universitetsmuseum

At skuta har blitt vernet av engasjerte ildsjeler er et fellestrekk den deler med stedet den ble bygget. Båtbyggeriene på Moen i Risør ble tidlig på 2000-tallet restaurert, med støtte fra Kulturminnefondet og Riksantikvaren. Båtbyggeriene i området er dermed blitt formidlings- og aktivitetssenter for båtbygging, kystkultur og håndverksnæring. Også Moens båtbyggeri, hvor Polstjerna ble bygget, er restaurert tilbake til den standen den var i etter krigen. Med det har historien om et samarbeidsprosjekt mellom nord og sør funnet en trygg, siste havn på begge kanter av landet.

Litteratur:

Arisholm, Torstein. (2003). Vi sku’ prøve nåkka nytt – ishavsfartøyet M/S Polstjerna. Oslo: Norsk sjøfartsmuseum. Skrift nr. 47.

Heide Hansen, Odd Magnus (1998). Ishavs-skutenes historie. Tromsø: Eget forlag.

Heide Hansen, Odd Magnus (2000). Ishavs-skutenes historie II. Tromsø: Eget forlag.

Schytte Blix, Arnoldus (2017). Arktisk forening Tromsø 1947-2017. Tromsø: Eget forlag.

Schytte Blix, Arnoldus (2020). «M/S Polstjerna fra Moen –Norges fineste selfangstskute». Artikkel i Årbok for Søndeled og Risør Historielag. S. 5-12.

Labyrint er et kunnskapsmagasin
fra UiT Norges arktiske universitet.

Redaksjon: Seksjon for kommunikasjon – UiT
Kontakt: Karine N. Aarskog
Webutvikling: Lars Nordmo