Foto: Ett av fotografiene som vekket interessen hos Lena Aarekol. Foto: Giæver/Perspektivet Museum

Troféjakt på Svalbard

Verken troféjakt eller turisme i Arktis er et nymotens fenomen. De første troféjegerne dro til Svalbard allerede tidlig på 1800-tallet.

Troféjakt på Svalbard

Verken troféjakt eller turisme i Arktis er et nymotens fenomen. De første troféjegerne dro til Svalbard allerede tidlig på 1800-tallet.



UiT logo liten

Publisert: 21.11.2016
Sist endret: 30.08.2017
Tekst :
Seniorrådgiver, kommunikasjon ved UiT Norges arktiske universitet. Tidligere journalist og dokumentarist med bakgrunn fra NRK og Svalbardposten

Liten Uit logo
    Aarskog, Karine Nigar ( Tekst )
Seniorrådgiver, kommunikasjon ved UiT Norges arktiske universitet. Tidligere journalist og dokumentarist med bakgrunn fra NRK og Svalbardposten

De ti siste årene er det importert 230 lovlige byttedyr til Norge fra Afrika. Men å drive med troféjakt er ikke noe nytt. Det oppdaget Lena Aarekol, da hun nylig kom over et fotoalbum som hun ble veldig fascinert av.

– Troféjakt er nevnt litt her og litt der, men som fenomen i Arktis er det skrevet lite om det, sier Aarekol.

Hun sitter med en haug med gamle, skannede svart-hvitt bilder foran seg, som viser ulike jaktsituasjoner i Arktis. Damer i skjørt og menn i dress poserer sammen med døde isbjørner de akkurat har skutt selv.

– For eksempel leide den engelske lorden Lamont en båt i Hammerfest i 1856 og dro på troféjakt på Svalbard. I 1881 gikk den første cruiseturen til Svalbard, og der var det også noen troféjegere om bord, forteller Aarekol.

På bakgrunn av fotografiene har hun begynt å forske på hvem de ulike menneskene er, og hvilke historier de har.

Levende isbjørnunger

De fleste båtene som reiste nordover på 1800-tallet, for å drive med forskning eller fangst, hadde med seg jegere om bord som betalte dyrt for å få skyte og ta med seg trofeer hjem. De mest yndede eksemplarene var isbjørn, hvalross og sel, og noen jaktet på fugler og reinsdyr. Mange dro også til Grønland for å skyte moskus. Noen ganger tok jegerne med seg levende isbjørnunger og solgte dem til dyrehager på fastlandet. Turene kunne vare i opptil tre uker, og båtene hadde komplett mannskap som gjorde det meste av jobben, bortsett fra å fyre av skuddet. Det gjorde jegerne selv.

– Dette var ekstremt rike mennesker som ofte kom fra USA, Tyskland, Østerrike og Storbritannia. Nord var det siste, hvite punktet på kartet som de ville utforske. Motivasjonen handlet om selve jakten og opplevelsen i naturen, forteller Aarekol.

Les også: Gammelt bilde gir nytt syn på macho-jakt

Hun sammenligner troféjakta i Arktis med det som i dag skjer på sørligere breddegrader, der det er om å gjøre å skyte det største og flotteste eksemplaret av et rovdyr.

– Det handler om å kontrollere natur og å oppnå en viss status. En amerikaner jeg skriver om i forskningen min hadde vært på troféjakt også i Afrika og Asia. Han sammenlignet dyrene for å finne ut hvilket som var det vanskeligste. Tidligere hadde tigeren vært hans favoritt, men etter å ha vært på Svalbard, byttet han til isbjørnen, forteller Aarekol.

Dyrene ble fredet

I 1904 startet Magnus Giæver opp et eget turistselskap, som opererte fra Tromsø.

– Faren hans hadde et hvalrederi og drev med hvalfangst, og på en tur til Novaja Semlja var det med en engelskmann som hadde kjøpt seg med for å jakte på fugl. Det var kanskje sånn Giæver fikk ideen, sier Aarekol.

Fram til utbruddet av første verdenskrig hadde han i snitt én tur i året, der det alltid var med troféjegere. 1907 ble et toppår med tanke på isbjørnjakt, og det året alene ble det drept 888 isbjørner på Svalbard av profesjonelle fangstmenn og troféjegere. Under første verdenskrig opphørte troféjakten, for det var ingen som hadde tid til å holde på med en slik aktivitet. Og med fredningen av reinsdyr i 1925 og hvalross i 1952, sank interessen. Isbjørnen ble fredet i 1973, og da stanset all troféjakt opp på Svalbard. 

– Da isbjørnen ble fredet var det slutt, for da var det ikke lenger noe grunnlag for å dra på troféjakt, sier Aarekol.

Hun mener de tidligere troféjegerne hadde den samme drivkraften som de som deltar på opplevelsesturisme i dag:

– Man vil ut og oppdage ett eller annet, ut på eventyr. Det var ikke bare det å skyte og nedlegge et bytte, men å gjøre en ekstrem ting. Så det handler kanskje mer om søken etter eventyr. 

Lena er daglig leder ved Polarmuseet, Tromsø Museum Universitetsmuseet ved UiT Norges arktiske universitet. Blant hennes forskningsinteresser er polargistorie og trodéjakt i Arktis.
Lena er daglig leder ved Polarmuseet, Tromsø Museum Universitetsmuseet ved UiT Norges arktiske universitet. Blant hennes forskningsinteresser er polarhistorie og troféjakt i Arktis. Foto: Karine Nigar Aarskog

I motsetning til de afrikanske Safari som faller dyrere og hvor man er meget utsatt for dysenteri, malaria og andre tropesykdommer, er jakten i Arcticum i en ren og bakteriefri luft den beste helsebod. Den eiendommelige arktiske natur og midnattsolens mangeartede lysvirkninger er i og for sig en eventyrverden som alltid har øvet en veldig tiltrekning på mange av dem som har ferdes der oppe.

Fra avisartikkelen «Med norsk fangstskute til Svalbard og Erik Raudes land», som var skrevet av Ivar Giæver Krog, leder for Bennett Reisebureau AS. Artikkelen ble publisert i Oslo illustrerte nr. 47, 23. november 1932.

Her får du vite mer om Polarmuseet

Les flere forsknings­saker fra UiT
Labyrint er et kunnskapsmagasin
fra UiT Norges arktiske universitet.

Redaksjon: Seksjon for kommunikasjon – UiT
Kontakt: Karine N. Aarskog
Webutvikling: Lars Nordmo