Hva skal inn her?
En ung mann med et gitarinstrument fra forgangne tider i fanget. Raske fingre løper erfarent over de mange strengene. Tonene som strømmer ut av Solmund Nystabakks lutt er lette og varme i klangen. Et sveip av assosiasjoner til middelalderen feier over oss; mørke borger opplyst av fakler, adelige i silke og snabelsko og lutfattige leilendinger.
Nystabakk disputerte nylig ved UiT Norges arktiske universitet. Han ble da UiTs første som har tatt doktorgrad i såkalt kunstnerisk utviklingsarbeid, og det på instrumentet lutt.
Hvordan blir en ung mann så interessert i et instrument som hadde sin storhetstid på 1500-tallet? Og hva kan lutten tilføre oss i dag?
Det var en kombinasjon av personlig interesse, mange korsveier og tilfeldigheter som gjorde at lutten ble hans instrument. Som ungdom spilte han gitar. Læreren på musikklinja på videregående introduserte han for musikkstykker skrevet for lutt. På den tida spilte han gitar i rockeband, men interessen for den historiske musikken tok han med seg og den økte etter hvert på.
– Jeg tror noe av grunnen til at jeg trøtnet på elgitaren, er at den henger fast i mange klisjeer som kan være krevende å spille seg ut av. Da jeg fant den historiske musikken, ble det en slags frisone, forklarer Nystabakk.
Han så nettopp et opptak av sitt gamle rockeband fra videregående-tida, og fikk det man gjerne kaller “flashback”: masse minner og inntrykk strømmet på.
– Musikken er jo bundet til samtida og folkene som spiller den. Det er det samme med den historiske musikken. Slik har vi muligheten til en forbindelse mellom folk på tvers av forskjellige tidslag, mener lutenisten.
Hva fascinerer med den gamle musikken?
– Det er en slags nostalgi. Jeg kjenner på en slags forbindelse som oppstår med en annen tid og en annen måte å tenke og lytte på, sier Nystabakk.
Opp gjennom karrieren, har han prøvd seg innen mange sjangre, fra rockeband til klassisk gitar, komposisjon for teater, samtidsmusikk og improvisasjon.
– Det tror jeg har vært en styrke når man jobber innen et så spesialisert felt. Jeg har lett for å zoome ut og se sammenhenger og ulikheter med andre sjangre og felt.
Til tross for all den tilgjengelige musikken som fins nå, mener han at den levende musikken fortsatt er vesentlig for folk i dag.
– Det ser man gjennom at det fortsatt finnes skolekorps og kor, og at folk fortsatt går på konserter, selv om de ofte kan høre den “samme” musikken på strømming.
– Jeg ville ta litt tak i det i doktorgradsprosjektet mitt, kanskje fordi det blir ekstra artikulert med dette gamle instrumentet. Det er ikke så nært oss i tid som en elgitar, det har en slags ikonverdi, sier lutenisten.
gir mulighet til å spesialisere seg innen utøvende og skapende kunstfag
Kilde: utdanning.no
Hvordan skiller en doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid seg fra en doktorgrad i et teoretisk fag?
– Vitenskapsdisipliner uttrykker kunnskap med språk og tall, mens en stor del av kunnskapen jeg har opparbeida meg, kan jeg vise gjennom å spille og synge, sier Nystabakk.
Doktorgradsprosjektet hans heter “Singing with the lute”. Idéen bak var at mye luttmusikk er skrevet for sang og lutt sammen, og han samarbeidet derfor mye med profesjonelle sangere i sine framføringer. Da han øvde på stykkene måtte han imidlertid ofte synge selv, for å få helheten i stykket. Slik oppdaget lutenisten at han likte å synge også.
– Det var artig og berikende å synge selv, så det gjorde jeg mer og mer, forteller Nystabakk.
I avslutningskonserten for doktorgraden sang han flere sanger selv. Slik mener han at han har forandra sin egen praksis som utøver til å bli mer helhetlig.
Kilde: snl.no
Merker han forskjeller i tilbakemeldingene fra folk rundt seg når det gjelder de forskjellige instrumentene? Hva er de mest fascinert av: rockegitaren eller lutten?
– Det må man nesten spørre folk om selv. Men jeg holder en knapp på lutten, sier han, og utdyper:
– Den er både mer sjelden og mer intim, ikke så pågående som en rocke-gitar. Den inviterer lytterne inn istedenfor å projisere seg ut over scenekanten. Det skaper en helt annen dynamikk i framføringa.
– Og så klinger den jo veldig mykt og fint, legger han til med et smil.
Ja, mange har kanskje drømt om å få framført en liten serenade?
I den forbindelse kan lutenisten fortelle at luttspilling på sengekanten i tidligere tider ikke var uvanlig for de som hadde råd til det. Blant annet skal Ludvig den 14. hatt en fast rutine med godnattsang med lutt på sengekanten etter kveldsmaten.
Forståelig nok – og på en måte nært – dersom du lytter til de varme tonene fra Nystabakks lutt, mange århundrer senere: