Hva skal inn her?
Professor ved UiT, Morten Tryland, som også er veterinær, er opptatt av spørsmål knyttet til dyrevelferd, klimaendringer, fôring av rein og hva som kan være riktig «medisin» for å møte utfordringene i naturen nå som klimaendringene ser ut for å slå inn for fullt.
– Ei beitekrise slik vi ser den i dag har vi ikke opplevd maken til siden vinteren 1999-2000, da reinbeitene også var nediset og låst. Utfordringene i forhold til klima og endringene i naturen gjør at vi kanskje må reagere annerledes. Reindriftsnæringa er i utgangspunktet en liten næring, men har samtidig en unik posisjon i forhold til samisk kultur, identitet og bosetting, sier Tryland.
Han er også opptatt av dyrevelferd som kommer stadig oftere på dagsorden, der storsamfunnet krever at det ikke skal være magre dyr om våren, selv om dette ofte er en helt naturlig situasjon.
– Det får konsekvenser hvis vi tar vekk stadig mer beiteland til vindmølleparker, hytter, kraftlinjer og veibygging. Etter mitt skjønn så tar ikke storsamfunnet reindrifta seriøst, sier Tryland.
Et spørsmål er hva reineierne gjøre for å holde liv i dyrene, foruten å tilleggsfôre med pellets og rundballer. Er det noe de kan gjøre etter at de har flyttet vekk fra områdene som ikke har godt nok tilgjengelig beite?
– Hvor stor sannsynlighet er det for eksempel for at simlene kaster kalv før fullgått drektighet, hvis de blir stresset eller ikke får tilgang på mat, som normalt? spør Tryland
Det skal ifølge ham mye til for at simlene kaster kalvene, fordi reinen er tilpasset en sultfysiologi utover våren.
– Men hvis du bikker ei grense for avmagring, da kan den drektige simla kaste kalven framfor å sulte i hjel, sier Tryland.
Han legger til at det i utgansgpunktet ikke er noe underlig at reinen er mager mot våren, fordi den har beitet på lav gjennom vinteren.
– Lav har ikke særlig høy næringsverdi, men består av mye karbohydrater. Det er som om vi skulle gå på Snickers-sjokolade i stedet for ordentlig mat gjennom vinteren. Så det at man ser ribbeina på en rein i mai, det er ikke noe unormalt, sier Tryland.
Pensjonert reineier Mikkel Persen Bongo sier situasjonen for deres flokk på vinterbeite i år har vært kritisk. Snømengdene i nasjonalparken i Anarjohka var helt enorme i begynnelsen av mars, da de måtte starte flyttingen mot kalvingsområdet og starte med fôring.
– Reinen klarte ikke å komme seg ned til beitet, både fordi det var stor snødybde og fordi beitene var låste med flere lag is og skare mellom snølagene. Flokken måtte også gjetes døgnet rundt for å forsøke å holde den i ro, men uten mat og nærmere ti mil fra vei, ble det dyrt og ressurskrevende å fôre inne på vinterbeitet. Vi måtte bare starte flyttingen for å sikre flokken mat, sier Bongo.
Han har drevet med rein hele livet og har aldri opplevd liknende forhold som i år. Tilbake på sekstitallet var det en noen lunde tilsvarende snøvinter, men da hadde man ikke kunnskaper om å fôre rein, og mange rein gikk derfor tapt den gangen.
– Dette er aller første gang vi har vært nødt til å fôre med pellets og rundballer. Dette er mye arbeid, men helt nødvendig for å holde reinen i god nok kondisjon før kalvingtida. Husk at vi er nesten to måneder før tida på vei mot kalvingsområdet, sier Bongo som tilhører reinbeitedistrikt 40 Ordda i Vest-Finnmark.
Ifølge Fylkesmannen i Troms og Finnmark sin avdeling for reindrift er nærmere 150 000 dyr i Troms og Finnmark rammet av beitekrisen. Under reindriftsforhandlingene ble beitekrisefondet utvidet til 12,7 milllioner kroner etter forhandlinger mellom Staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). Landbruksdirektoratet har så langt utbetalt to millioner kroner fra fondet til midtre og østre sone i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Ordningen skal dekke fôrkjøp på inntil to kroner per rein per dag, skriver fylkesmannen på sin nettside.
Tryland slår fast at spørsmålet om nok mat til reinen aller mest er et spørsmål om balansen mellom dyretallet og beitene. Hvis reineierne må fôre, så er det enten med bakgrunn i overbeiting, tap av beitemark eller som i år, låste beiter som følge av klimasituasjonen. Enkelte steder har Tryland hørt at det har vært opp mot så mye som sju ulike lag med is i snødekket før man finner ned til vinterbeitet – og da sliter reinflokkene skikkelig. Det er likevel ikke helt enkelt bare å fôre flokkene, for reinen krever et litt annet fôr enn det kyr gjør, men reinen tilpasser seg imidlertid over tid. Tryland mener også at reineierne kan mye om tilleggsfôring, og som regel går dette greit etter hvert.
– I Vest-Finnmark blir reinen i stor grad gjetet, og det kan være tett mellom dyr og utøvere og mellom ulike flokker, noe som kan bidra til stress og at reinen ikke får den nødvendige ro. Hvis dyrene ikke finner mat på beitene, så vil fôring bli nødvendig i større og større grad, og det er riktig og nødvendig å fôre rein som sulter. Slik jeg oppfatter det er det imidlertid ingen som ønsker å måtte fôre dyrene, men med et stadig større press på beitene, så blir fôring mer vanlig. Mitt feltarbeid gjennom svært mange år har lært meg at fôring har blitt mer og mer vanlig i Nordland, Troms og Finnmark, med de følgene det kan få, sier Tryland.
Han er klar på at enkelte reineiere føler at de tvinges til å fôre, som følge av at de har måttet avstå beiteland eksempelvis til kraftlinjer, veier eller hyttefelt. Klimaendringene, med høyere temperaturer og større værsvingninger enn tidligere, vil føre til ytterligere problemer for reindrifta.
– Ressursene vil ligge under isen og snøen, men være vanskelig tilgjengelig for reinen. Dette kan føre til flere ting. Reintallet må kanskje ned, og noen må kanskje gi seg med reindrift, eller man får fôring av rein som en ny grunnpilar i reindrifta. Uansett vil tap av beitemark føre til mindre fleksibilitet og handlingsrom i forhold til endringer i klima, sier Tryland.
Tryland sier at han som veterinær, gjennom feltarbeid og forskning i Norge, Sverige og Finland, ser framvekst av en del sykdommer som følge av høyere dyretetthet, mer stress og fôring innenfor gjerder hvor reinen kanskje holdes under uhygieniske forhold. I Sverige er dette situasjonen flere steder, der en flokk kanskje mister 30 til 50 ettåringer som skal være grunnlaget for videre drift av en reinflokk. Dette bidrar til slitasje blant reineierne, blant annet fordi de utsettes for en psykisk belastning.
– Jeg er bekymret for de store linjene. En utstrakt fôring av tamrein gjør at næringa beveger seg fra reindrift, med utelukkende utnyttelse av utmarksressurser, til oppdrett med produsert fôr og andre innsatsfaktorer, sier Tryland.
Styret ved Veterinærinstituttet har ifølge Tryland tre ganger forsøkt å legge ned avdelingen i Tromsø, som har et spesielt fokus på tamrein, diagnostikk og sykdommer.
– Jeg mener ei næring som reindrifta som nå har store utfordringer, skal kunne ha forventninger til at myndighetene fortsatt gir mulighet for obduksjon og diagnostikk av dyrene som dør av ulike årsaker, blant annet som følge av beitesituasjonen, sier Tryland.
Han har selv vært ansatt ved Norges veterinærhøgskole (nå NMBU) sin avdeling i Tromsø i 20 år og har undervist i mer enn ti år ved veterinærutdanningen i Oslo. Han kan slå fast at sykdommer hos rein ikke har samme prioritet i undervisningen som for husdyr i landbruket.
– Vi har rundt 120 000 tamrein i Norge, og undervisningen av nye veterinærer har bestått av to forelesninger à 45 minutter i løpet av et studium som varer i fem og et halvt år. Det sier seg selv at nyutdannede veterinærer ikke kommer nordover med en brennende interesse for sykdommer hos rein, sier Tryland.
Han nevner blant annet manglende interesse for forskning på problemstillinger rundt helse og sykdommer hos rein, og også manglende oppmerksomhet og beredskap rundt sykdomsutbrudd som kan oppstå i reinflokkene, som for eksempel et virus som kan føre til blindhet, en bakterieinfeksjon som angriper mage-tarmsystemet (nekrobacillose) og andre sykdommer som kan spre seg i en flokk hvis den er tett samlet over tid, som ved fôring i et gjerdeanlegg. Under et nylig sykdomsutbrudd i Nord-Sverige spredte tre ulike smittsomme sykdommer seg i én og samme flokk. Der ble det nødvendig å sette inn tiltak.
– Når samfunnet, og kanskje også folk flest, stiller større krav til reindrifta, må vi som samfunn også kunne tilby relevant kunnskap, beredskap og tjenester som kan bistå denne næringa når den trenger det, sier Tryland.
Staten forplikter å iverksette positive tiltak for å ivareta samisk kultur gjennom:
* Grunnloven § 108
* FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 (som er gjort til norsk rett gjennom menneskerettighetsloven §§ 2 og 3)
* Reindriftsloven § 1 som sier at loven – og staten – skal «legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig»
Jusprofessor ved UiT Norges arktiske universitet, Øyvind Ravna, mener spørsmålet om hvorvidt Staten engasjerer seg for lite i reindriftsnæringa, er vanskelig å gi noe fasitsvar på.
– Det finnes ikke noe fasitsvar på dette. Generelt kan det sies at den norske stat gjennom Grunnloven § 108 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter forplikter staten til å iverksette positive tiltak for å ivareta samisk kultur. Reindriften er i denne sammenheng både sett på som samisk kultur, og gjennom sin næringsmessige betydning også som materielt grunnlag for kulturen, sier Ravna.
Han mener det i en kritisk situasjon som i dag, kan argumenteres sterkt for at dette ansvaret strekker seg lenger enn til de beløpene staten har satt av til nødfôring gjennom reindriftsavtalen og eventuelle andre tiltak – og at staten dermed må bidra i større grad.
– Om staten ved Landbruks- og matdepartementet vil ta det til etterretning er et helt annet spørsmål – selv om det er å håpe. En rettslig prøving av dette spørsmålet er nok lite praktisk, både grunnet tidsforløpet, kostnadene og at dette er et spørsmål domstolene har liten tradisjon for å behandle, sier Ravna.
Reindriftsdirektør Sunna Marie Pentha hos Fylkesmannen i Troms og Finnmark forklarer at kriseberedskapsfondet som avtalepartene har etablert, der reindriftsavtalen forhandles mellom staten ved Landbruks- og matdepartementet og NRL, er en erkjennelse av at reindriften vil kunne oppleve beitekriser. Da vil det være behov for ekstra midler til fôring og andre tiltak. Pentha sier hun har fått opplyst fra Felleskjøpet at fôr til rein koster om lag 4–4,50 kroner per kilo. Tilskuddet som utbetales fra krisefondet er satt til to kroner per rein per dag.
– Er det slik du ser det noe myndighetene kan gjøre for å komme eventuelle større klimaendinger i forkjøpet?
– Når det gjelder klimaendringer og låste beiter kan det være vanskelig å gi et kort svar. Reineierne er ansvarlige for å sikre dyrene mat og vann, og vi ser i dag at de fleste har kommet raskt i gang med fôring. Dermed ser vi heldigvis ikke de store tapene slik en gjorde for eksempel for 20 år siden. Et viktig tiltak fremover er å bidra til at reindriften har tilstrekkelig med ressurser til at de kan igangsette omfattende fôring dersom beitene låser seg. Fleksibilitet i beitebruken er en måte å håndtere vekslende vær og beiteforhold på, svarer Pentha.
Hun legger til at bruken av beiteområdene i dag «innskrenkes» av rovviltforstyrrelser og arealtap til ulike næringer, i tillegg til forstyrrelser fra andres arealbruk – enten det er andre reineiere eller andre arealinteressenter eller brukere.
– Tilgang på arealer er nøkkelen til reindriftens fleksibilitet i møte med klimaendringer og andre «forstyrrelser». I dag har reindriften i svært liten grad ledige arealer og dermed liten fleksibilitet i møtet med et endret klima. Alternativet måtte være å redusere reintallet for å skape «rom» på beitene. Dersom reintallet må reduseres ytterligere for å skape fleksibilitet vil det gå utover lønnsomheten i næringen. Å «klimatilpasse» reintallet tror jeg derfor ikke er det første myndighetene vil gå inn for, sier Pentha.
