Hva skal inn her?
Stadig flere barn i Norge erfarer at familien splittes. Noen ganger klarer ikke foreldrene å bli enige, og saken havner i retten. Cirka 25 prosent av alle sakene tingretten nå behandler, gjelder barnet som objekt, der det enten er konflikt mellom foreldrene eller mellom foreldrene og barnevernet. Domstoladministrasjonen har bestemt at alle landets domstoler skal ha barn som sitt satsingsområde i 2015, og Nord-Troms tingrett samarbeider med UiT sin barnerettsgruppe som forsker på barns rettigheter.
Ifølge dekan ved Det juridiske fakultet, Trude Haugli, vil den nye paragrafen i Grunnloven kunne brukes direkte og som tolkningsfaktor i rettssaker der barn er involvert. Da skal det som best ivaretar hensynet til barnet være et tungt argument.
– I praksis blir barn, i hvert fall de som er over sju år, hørt i domstolene i samsvar med lovgivningen. Domstolprosessene er veldig gjennomregulerte. Hvis barn ikke blir hørt i retten, blir det fort en saksbehandlingsfeil, som kan føre til at saken må opp på nytt, forklarer hun.
I Norge er det obligatorisk mekling for gifte og samboende som skiller seg. I 1997 var det barn til stede i bare to prosent av alle meklingssaker i Norge. I 2011 var tallet økt til fire prosent. Mekleren har ingen plikt til å snakke med barnet, men skal gjøre foreldrene oppmerksomme på at barna har en rett til å bli hørt i saker som er viktige for dem. Mekler skal også minne foreldrene på at de må snakke med barna i forbindelse med en skilsmisse. Både hos Barneombudet og i Stortinget vurderer man nå om loven bør endres, slik at barna er sikret å bli hørt i forbindelse med mekling, når foreldrene skal lage avtaler om den videre omsorgen etter et samlivsbrudd.
– Man vet at foreldrenes brudd har stor betydning og kan innvirke negativt på hvordan barn fungerer psykisk og sosialt. Det å få til en meklingspraksis hvor barn får sagt hvordan de har det, hva de tenker på og hva de ønsker, kan ha betydning for hvordan de får det etter bruddet, sier førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU-Nord), Astrid Strandbu.
Hun mener det er en selvfølge å involvere barna også i forskningen på hvordan slike saker håndteres.
– Hvis man ikke innhenter barnets perspektiv i studier av barn og barndom, står man i fare for å reprodusere forståelsen av barn, der barnas eget perspektiv ikke inngår, sier hun.
Tidligere har det vært vanskelig å involvere barn som informanter. Årsaken er at terskelen har vært høy for å få godkjenning av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD).
– Mange som har ønsket å inkludere barn direkte i forskning har blitt frarådet det på grunn av hindringer. Det er lettere nå fordi holdningene innenfor samfunnsvitenskapen er endret, og man i større grad ser på barn som aktører, sier Thørnblad.
Et av målene med forskningsprosjektet er å vise hva slags aktører barna er i meklingssituasjoner.
– Er de foreldrenes «advokat»? Snakker de for seg selv? Hva er prosjektet deres? Vi ønsker å vise fram variasjonsbredden og hvor forskjellig barn involverer seg i denne konteksten, sier Thørnblad.
For å unngå en mulig lojalitetskonflikt, og at barna føler seg presset, blir de aldri spurt eksplisitt om hvor de vil bo. I stedet får de spørsmål om hvordan de har det, hva som skjer og om de har et budskap til foreldrene. Det er også et klart skille mellom barnets rett til å bli hørt og retten til å bestemme hva som skal skje.
– Det er viktig å informere barn om at de ikke nødvendigvis får det som de vil, selv om de får si hva de ønsker. Det er de voksne sin jobb å bestemme, og det skal man alltid informere barn om. Retten til å bli hørt handler om retten til å uttale seg om det barnet synes er viktig i denne situasjonen, hvis det vil, forklarer Strandbu.
En av tendensene i forskningsprosjektet er at mange meklere har stor nytte av å se hvordan man kan balansere forholdet mellom barns rett til deltakelse og behovet for beskyttelse.
Astrid Strandbu og Renee Thørnblad, som også er førsteamanuensis ved RKBU-Nord, er i gang med en studie av meklingsmodellen Barn i Mekling (BIM). Fire meklingskontor, som bruker denne modellen, deltar i prosjektet. De to forskerne intervjuer meklere, i tillegg til at både meklere, foreldre og barn fyller ut et spørreskjema. Over 300 barn mellom 7 og 16 år, fra 240 saker, er med i studien «Høring av barn i mekling».
– At så mange barn har vært med på mekling og rapporterer etterpå på et spørreskjema, har aldri vært gjort før. Vi ønsker å finne ut hva barn er opptatt av når foreldrene skiller seg og hvordan de selv synes det er å bli involvert i dette, forklarer Strandbu.
– Det vi også kan si, er at når ungene får mulighet til å delta og mene noe om hvordan de har det, hvordan de tror at de vil få det, og hva de tenker om skilsmissen, så har de noe å komme med. Det gjelder barn i alle aldre og i veldig ulike situasjoner, sier Thørnblad.
Forskerne synes det blir interessant å få en bedre oversikt over hvor stor betydning det barnet forteller får, og på hvilken måte. Er det samsvar mellom barnets ønsker og beslutningen? Og kan antallet saker som havner i retten bli færre?
– En hypotese er at bedre mekling, som er mer harmonisk og fører til mer enighet, vil gi færre rettssaker. Dermed kan barns medvirkning innvirke på konfliktnivået, sier Thørnblad.
Jusprofessor Trude Haugli ser ingen grunn til at utviklingen, der barns rett til å bli hørt blir stadig sterkere, ikke skal fortsette:
– Etter at Malala fikk fredsprisen, skal det godt gjøres å si at barn ikke bør ha rett til å uttale seg. Bare 17 år gammel holdt hun et nobelprisforedrag på en fantastisk måte, om noe så viktig som rett til utdanning. Ikke engang at noen prøvde å drepe henne, stoppet hennes stemme.
Lille Linnéa er tilbake i mammas trygge fang. Hun har lukket øynene, kanskje har hun sovnet igjen. Eller kanskje er hun i en døs, midt mellom våken og sovende.
– Min drøm om ti år er at vi kan mer om å forebygge prematur fødsel, men også at samfunnet er gjennomsyret med kunnskap om hensiktsmessig samspill med babyer og barn, sier Inger Pauline Landsem, før hun henvender seg til Lisa:
– Det er trygt for Linnéa å ligge hos deg, med den gode, kjente lukta. Vi fikk et bittelite vindu der hun viste oss litt av hvem hun er. Sånne gylne øyeblikk er viktige, og det er flott at du tar vare på dem.
Det glir små rykninger over ansiktet til den lille jenta, kroppen kommuniserer videre i søvne. Munnen beveger seg litt, øyelokkene vibrerer ørlite grann. Ingen vet hva fremtiden vil bringe henne. Men det er ganske sikkert at hun vil stå godt rustet, hvis de voksne rundt henne fortsetter å være oppmerksomme, sensitive og lyttende. Allerede nå, etter to dager, er utviklingen av den sosiale kompetansen og evnen til å kommunisere i full gang.
Og den vil fortsette livet ut.
Kilder:
Landsem, Inger Pauline (2012). En bedre start for deg og din baby. Tromsø: Landsem
Bae, Berit (red) (2012). Medvirkning i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget
Store Norske Leksikon
lovdata.no
regjeringen.no