Hva skal inn her?
Det vestlige bildet av Arktis som natur og mennesketomt, et landskap som lå åpent for erobring og utnyttelse, har hatt alvorlige konsekvenser for urfolk på Grønland, i det nordlige Canada, Alaska og Sápmi. For eksempel har den norske staten tatt land og ressurser fra samene, og drevet en assimileringspolitikk som kaster skygger også i dag, sier Ingeborg Høvik, førsteamanuensis i kunsthistorie ved UiT.
Høvik leder prosjektet Arctic Voices som vil utfordre den dominerende fortellingen om Arktis, gjennom å løfte fram fortellinger om urfolk og dyrs møter med kolonimakten, som vi finner i bilder, tekster og gjenstander fra 1800-tallet.
Selv forsker Høvik på grønlandske bilder, og for å forstå dem, er dialog med forskere og kunstnere fra Grønland, avgjørende, mener hun.
– Jeg har ikke et arktisk perspektiv, for jeg er verken urfolk eller fra den arktiske regionen, sier Høvik, som er opptatt av at det å være forsker i arktiske studier ikke automatisk gjør en til ekspert på Arktis. Av den grunn setter hun samarbeidet med sine grønlandske kolleger høyt.
– Når jeg og min kollega, Axl Jeremiassen fra Nuuk, og ser på 1800-tallsbilder tegnet av grønlendere, ser vi forskjellige ting. Mens jeg har en kunsthistorisk vinkling og kan si noe om hvordan bildene bryter med vestlig tradisjon, kan Axl fortelle mye mer om det som skjer i bildene, sier Høvik.
Som et eksempel trekker hun fram én av tegningene til Qalaherriaq, en Inughuit som ble født på Nordvest-Grønland rundt 1832.
Tegningen er fra perioden 1851–1855 og viser en komposisjon delt i tre horisontale scener der Inughuiter blant annet er ute på isen og jakter på isbjørn og sel.
– Når Axl ser bildet, legger han merke til at jegerne står bak hverandre på en linje, at noen er plassert bak en haug for å være minst mulig synlige for isbjørnen, og de har sendt hundene først. Han kan si hvilken jeger som står først, og hvorfor de står på fjellet, sier hun.
Sammenliknet med de vestlige landskapsbildene av Arktis fra samme periode, er det Qalaherriaq gjør her, noe helt annet, ifølge henne. Han viser aktivitetene til Inughuitene, samspillet mellom dyr og mennesker, og hva de gjorde for at jakten skulle bli suksessfull.
– For Qalaherriaq og hans lokalsamfunn var Arktis «hjemme». I området rundt Pituffik og Perlernerit på Øst-Grønland levde de og trivdes, mens etterkommerne ble tvangsflyttet nordover for å gi plass til en amerikansk militærbase i 1951. Tegningen blir på den måten en motstemme til de øde, sublime landskapene som beskrives i europeiske og nord-amerikanske tekster og bilder, sier hun.
Les mer om prosjektet Arctic Voices som er støttet av Norges forskningsråd.
Et annet eksempel på bilder av urbefolkningen, som understreker viktigheten av ulike perspektiver, er de etnografiske maleriene til den russiske kunstneren Mikhail Tikhanov (1789–1862).
Da kunsthistorikeren fra UiT så hvordan russeren hadde malt urfolk i Alaska, la hun straks merke til Tikhanovs interesse for ansikts- og hodeformer.
– Flere av maleriene er nærstudier der samme person vises både forfra og fra siden. I tillegg ser vi at ansiktene og hodeformene avviker fra datidens klassisistiske ideale som gjengis i europeiske portretter, sier hun.
Mens Høvik var opptaatt av det rasistiske aspektet, valgte kollegaen, Maria Shaa Tláa Williams, å trekke fram helt andre ting.
– Professor Williams er Tlingit og selvsagt bevisst på det problematiske innholdet i slike bilder. Likevel er hun mer opptatt av bekledningen, ansiktsmalingen, piercingen og ørepynten, hattene, utstyret og våpnene, alt dette som gir verdifull informasjon om urfolks kulturer i Alaska før de amerikanske misjonærene kom. Dette er elementer som kan brukes i kulturelle revitaliseringsprosesser i dag. For eksempel ser vi at nye generasjoner bruker tatoveringer som er inspirert av forfedrene, sier Høvik.
Ett av de viktigste målene med prosjektet Arctic Voices, er å få fram de ukjente historiene som viser hvordan urfolk opplevde møtene med europeerne, nord-amerikanerne og russerne.
Én av historiene Høvik og Jeremiassen har funnet, er den om Qalaherriaq. Materialet er sparsomt – kun fem av tegningene og fem av brevene hans er bevart, men forskerne har også funnet spor etter han i andres bilder og tekster.
Ett eksempel er maleriet, som en engelskmann vi ikke vet navnet på, malte av han. I likhet med Tikhanovs malerier av alaskiske urfolk, blir Qalaherriaq framstilt dobbelt – forfra og i profil. Dette avviker fullstendig fra portretter av europeere og har, ifølge Høvik, alt å gjøre med datidens vitenskapelige forestillinger og diskusjoner om rase. I tillegg er assimileringen tydelig, der han sitter med kortklipt hår og vestlige klær.
– Dette er et veldig problematisk maleri, særlig når man tenker på den skjebnen han fikk straks han kom i kontakt med britene, sier Høvik.
I 1850 ble den unge gutten bortført av en britisk ekspedisjon som var på leting etter oppdageren John Franklin. Mannskapet «beæret» han med et nytt, vestlig navn, Erasmus York, og tok han med til England hvor han ble plassert på misjonærskole i fem år, før han ble sendt videre til New Foundland i Canada og døde kort tid etter, i 1856. Han fikk dermed aldri komme tilbake til Grønland, men tegningene hans, viser at han alltid hadde folket og hjemstedet sitt i tankene sine.
Han uttrykte også motstand mot britenes siviliseringsprosjekt, noe som kommer fram i forordet til en «grønlandsk-eskimoisk» ordbok han hjalp til med å revidere: Så snart han kunne gjøre seg forstått, tok han navnet sitt tilbake. Han forklarte også at begrepet «eskimo» var ukjent for hans folk – de var «Innuiter».
- Det er tydelig at Qalaherriaq er opptatt av å bevare egen identitet og tilhørighet, og at han ikke vil bli engelsk. Han er blitt dratt ut av sitt eget miljø, må lære seg et nytt språk og en ny kultur, men han går ikke med på britenes arrogante devaluering av hans kultur. Det er sterkt, og det forteller om hans motstand og styrke i en situasjon som utvilsomt var veldig tøff for han, sier Høvik.
En annen grønlender som viser oss hvordan møtene med europeerne var, er John “Ujuut” Møller (1867–1935). Han er den første profesjonelle fotografen fra Grønland, og portretterer både grønlendere og dansker under kolonitiden.
– Gjennom historien har Grønland hovedsakelig blitt framstilt utenfra. Møllers enorme produksjon av fotografier der fotografen er en del av folket, og de portretterte er betalende kunder, er derfor kjempeviktig. De bekrefter for grønlendere hvem de er og hvor de kommer fra, sier Høvik.
Bildene han tok viser både enkeltpersoner og yrkesgrupper som fangstmenn, sykepleiere og tjenerstanden. På noen av bildene ser vi interiøret i de danskene husene, og på andre ser vi gater og deler av bymiljøet i Nuuk.
– Portrettene viser hvordan grønlenderne brukte det danskene importerte. I bildene ser vi vestlige materialer som bomullstøy og perler. Samtidig er dette ikke en blind overtakelse der grønlenderne legger bort egen design og materielle kultur. Nei, de tilpasser de danske produktene til deres egen kontekst og bruk, sier forskeren.
Møllers bilder sirkulerte i flere bøker, blant annet til polfarerne Knud Rasmussen og Fridtjof Nansen. Den norske polfareren verdsatte fotografiene, men da Nansen selv gjenga to bilder av inuitter i boka, På ski over Grønland, deltar han, ifølge Høvik, i den vestlige besettelsen av å definere og kategorisere ikke-europeiske folk. I bildetekstene til fotografiene, beskriver Nansen parene henholdsvis som “Af mindre blandet herkomst” og “Af blandet herkomst”.
Her kan du se flere av Mølles bilder, som den grønlandske samtidskunstneren Inuuteq Storch har digitalisert.
Prosjektet Arctic Voices handler ikke bare om den grønlandske kunsten, men skal også undersøke kunst- og kulturuttrykk fra andre deler av Arktis.
– Arktis er et enormt område som strekker seg gjennom Russland, Finland, Sverige, Norge, Svalbard, Grønland, Nunavut, Canada og helt til Alaska. Det bor over 40 forskjellige etniske grupper der, og kunstproduksjonen og kunstuttrykkene er – og har alltid vært – mangfoldige, sier Høvik.
Det gjør det vanskelig å snakke om arktisk kunst som et felles begrep, for hva mener vi egentlig med det? Er det kunst lagd av folk fra nord, eller er det bare kunst lagd av urfolk? Og hva med de europeiske, nord-amerikanske og russiske framstillingene av Arktis, er de en del av begrepet?
Det er også vanskelig å definere den arktiske kunsten basert på fellestrekk. I dag er politiske tema som den postkoloniale situasjonen og grønn kolonialisme, naturlig nok noe som opptar kunstnere i nord. Med grønn kolonialisme menes statlige tillatelser til gruvedrift og vindmølleparker på landområdene til arktiske urfolk. Også materialbruk og prosesser som tar hensyn til naturen og revitalisering av egen kultur, går igjen.
– For de som vil lære mer, foreslår jeg at de leser dobbeltnummeret vårt, «Counter-stories from the Arctic Contact Zone» i tidsskriftet Interventions: International Journal of Postcolonial Studies, som kommer ut i løpet av året. I 2024 kan de også ta turen til utstillingen vår. Da avslutter vi Arctic Voices med å vise fram både eldre kunst og samtidskunst fra Grønland, Sápmi og andre arktiske områder, sier Høvik.
