Stort engasjement for barn og unges tilgang til hjelp som virker
Mange fant veien til Kraftverket Scene da Ungsinn satte barn og unges psykiske helse på dagsorden under Arendalsuka. Under overskriften «Barn og unge som prøvekaniner – om spredning av psykiske helsetiltak uten dokumentert effekt» ble et grunnleggende spørsmål løftet fram: Hvorfor får ikke barn og unge i større grad tilgang til tiltak vi vet virker?
Arrangementet samlet stemmer fra forskning, praksis, politikk og barns rettighetsarbeid. I panelet deltok Charlotte Reedtz, professor i psykologi ved RKBU Nord ved UiT Norges arktiske universitet og sjefredaktør i Ungsinn, barneombud Mina Gerhardsen, Nina Marie Hegglund, fagansvarlig for sektor barnehage i Karmøy kommune, og stortingspolitiker Ragnhild Bergheim fra Arbeiderpartiet. Samtalen ble ledet av Jonas Stein, viserektor for formidling ved UiT.
Når hjelpen finnes, men ikke tilbys
Jonas Stein åpnet arrangementet med en fortelling mange foreldre kan kjenne seg igjen i. Se for deg at du er mamma eller pappa til et barn med angst. Hver morgen starter med gråt og vondt i magen. Barnet vil ikke på skolen. Som forelder gjør du så godt du kan. Du forsøker å trøste og motivere barnet. Du snakker med læreren, helsesykepleier, fastlege og kommunens lavterskelteam. Ingenting ser ut til å hjelpe, og du kjenner deg rådvill og maktesløs.
Etter hvert begynner du å lete selv. Finnes det noe annet der ute som kan hjelpe? Du finner ut at svaret er ja. Det finnes tiltak for barn med angst som har god dokumentasjon på effekt. Men når du spør tjenestene om barnet ditt kan få dette tilbudet, får du til svar: Vi bruker ikke dette tiltaket i vår kommune.
Med dette eksempelet pekte Stein på kjernen i arrangementet. Problemet er at tiltak med dokumentert effekt finnes, men at de for ofte ikke tas i bruk i tjenestene, og dermed ikke blir tilgjengelige for barn og familier.
Et paradoks i psykisk helsearbeid
I sin innledning viste Charlotte Reedtz til et alvorlig paradoks i arbeidet med barn og unges psykiske helse. Gjennom flere tiår har det vært høy politisk oppmerksomhet, mange satsinger og stor vilje til å styrke tjenestene. Likevel er det fortsatt mange barn og unge som ikke får den hjelpen de trenger, og vi vet heller ikke nok om effekten av mye av det forebyggende arbeidet som gjøres.
Reedtz understreket at dette er særlig alvorlig fordi det finnes forebyggende tiltak og behandlingsmetoder med dokumentert effekt på flere av de viktigste områdene innen barn og unges psykiske helse. Når slike tiltak ikke tas i bruk, risikerer vi at barn og unge blir stående igjen som prøvekaniner i et system med gode intensjoner, men med for svak evne til å ta forskningsbasert kunnskap i bruk.
Er metodefriheten for stor?
Barneombud Mina Gerhardsen la vekt på hvor viktig det er at barn og unge får tilgang til den beste tilgjengelige hjelpen. Hun stilte spørsmål ved om metodefriheten i tjenestene i noen tilfeller blir for stor, særlig når det finnes tiltak med dokumentert effekt som ikke tas i bruk.
Gerhardsen pekte blant annet på mobbing som et område der behovet for virksomme tiltak er stort. Når mange barn opplever mobbing, kan konsekvensene være alvorlige for både psykisk helse, skolegang og sosial utvikling. Da holder det ikke å gjøre noe. Vi må gjøre noe som virker.
Fra kunnskap til praksis i kommunen
Nina Marie Hegglund delte erfaringer fra Karmøy kommune, der de gjennom mer enn ti år har arbeidet systematisk med implementering av det dokumentert virksomme programmet De utrolige årene. Kommunen har etablert programmet i barnehagene og har i tillegg tilbud om foreldreveiledning i kommunale tjenester.
Hegglund beskrev et felt preget av sterke meninger og til dels polarisering, også i fagmiljøer og utdanningsinstitusjoner. Det gjør at fagpersoner i tjenestene som har tro på kunnskapsbaserte metoder, kan oppleve motstand, og at det kan være krevende å stå stødig i bruken av disse metodene.
Hun advarte også mot at slikt arbeid blir for avhengig av enkeltpersoner. Når ledere skiftes ut, og kunnskapsbasert arbeid ikke er godt nok forankret i kommunal ledelse og struktur, kan satsinger svekkes. Skal virksomme tiltak bli en del av ordinær praksis, må de inn i systemene, ikke bare bæres fram av ildsjeler.
Kommunene må få velge, men ikke velge hva som helst
Stortingspolitiker Ragnhild Bergheim løftet fram balansen mellom kommunal autonomi og behovet for mer systematisk bruk av tiltak som virker. Hun understreket at kommunene fortsatt må ha handlingsrom til å utvikle sine tjenester i tråd med lokale behov. Samtidig mente hun at valgfriheten bør handle om å velge mellom dokumentert virksomme tiltak.
Er det bare et spørsmål om ressurser?
Et spørsmål i samtalen var om manglende bruk av dokumentert virksomme tiltak først og fremst skyldes mangel på ressurser. Panelet pekte på at ressurser har betydning. Kommuner og tjenester står ofte i krevende prioriteringer, og implementering av nye tiltak krever tid, penger og kompetanse. Da kan den letteste veien være å velge tiltakene som er minst kostbare der og da. Men dersom tiltakene ikke har effekt, kan dette likevel bli et svært kostbart valg.
Gode intensjoner er ikke nok
Budskapet fra Kraftverket Scene var klart: Dersom vi mener alvor med satsingen på barn og unges psykiske helse, må vi bli bedre til å ta i bruk tiltak som virker. Gode intensjoner er ikke nok. Barn og unge trenger tjenester som bygger på kunnskap, kvalitet og systematisk oppfølging. For dem handler dette om å få riktig hjelp tidlig nok, før vansker vokser seg større.
Som Charlotte Reedtz oppsummerte: Skal barn og unge slippe å være prøvekaniner, må vi prioritere dokumentert virksomme tiltak, sikre god implementering og evaluere tiltak før de spres bredt. Det er et ansvar som ligger hos både forskere, fagfolk, kommuner og nasjonale myndigheter.