Er forbudet mot breddefotball for voksne i strid med smittevernloven?

Covid-19 forskriften setter i kapittel 5 forbud mot arrangementer. Med arrangementer omfattes idrettsarrangement, inkludert stevne, cup, turnering og kamp, men ikke organisert trening, se § 13a. I kommuner med forsterkede smitteverntiltak etter kapittel 5A vil trening likevel være forbudt. Men der hvor det ikke er fastsatt forsterkede smitteverntiltak er det således ingen bestemmelse i forskriften som forbyr fotballtrening.

Covid-19 forskriften og de kommunale forskriftene er ikke uttømmende for den normeringen som er fastsatt av myndighetene. I helsedirektoratets koronaveileder står det at voksne kan drive organisert aktivitet utendørs eller innendørs, så lenge de kan holde god avstand (minst én meter). Veilederen forutsetter med andre ord at trening som ikke oppfyller dette kravet, ikke kan finne sted. Etter helsemyndighetenes syn er anbefalingen så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt.

Hva er realiteten?

Men er det i praksis noen smittefare forbundet med utendørs fotball? Erfaringer og undersøkelser fra over ett år med pandemi over hele verden tyder på at svaret er nei. Det er udokumentert påstander om at breddefotball for voksne vil øke smittepresset og utgjøre en fare for folkehelsen. Hvor stor er egentlig smitterisiko ved ordinær fotballtrening utendørs, og strider stengningsvedtaket mot Smittevernloven? Gjennom alle de kampene som har blitt gjennomført i toppfotballpiloten i Norge i 2020 har vi kun ett sannsynlig tilfelle av smitte i kamp.

Olsvikrapporten som ble oversendt 1. mars 2021 antas kjent for helsemyndighetene, selv om vi enda ikke har mottatt noe svar på den. Konklusjonen, etter å ha gjennomgått alt av tilgjengelig datagrunnlag på fotball og koronasmitte, var at vi kunne åpne fotballen for de voksne også. Dette forutsatt at aktiviteten foregikk utendørs, og at vi satte krav til klubbene om stengte garderober, reising hver for seg og andre smittevernfaglige tilpasninger i og rundt aktiviteten. Dette underbygges også av en uavhengig scenariovurdering fra Statens Serum Institut i Danmark. Den viste at å åpne for utendørs breddeidrett for alle, ikke bare barn og unge, ikke ville øke smittetrykket i samfunnet.

Covid-19-smitte tilfeller i internasjonal toppfotball er ikke noe argument for at fotball som aktivitet medfører smitterisiko, og flere slike tilfeller er omtalt i Olsvikrapporten. Alle studiene viser til at fotballspillere også kan bli smittet, og at de kan smitte seg imellom. Disse spillerne dusjer, spiser, bor, reiser og sover sammen i perioder, og alt vi vet om smittemekanismer tilsier at det er på disse arenaene smitte skjer, og ikke på fotballbanen. Norges Fotballforbund har derfor anbefalt for myndighetene gjennom breddefotballprotokollen at spillerne skal reise hver for seg, møtes direkte på treningsfeltet for å trene vanlig fotball, før de reiser hvert til sitt igjen. Alt i tråd med beste tilgjengelige kunnskap om hvordan koronasmitte skjer.

Har saksbehandlingen vært utført forsvarlig?

Helsemyndighetene ved Helse- og Omsorgsdepartementet (HOD) har videre gitt Helsedirektoratet et oppdrag; «Vurdering av nasjonale tiltak for organisert idrett (nr 418)». Etter faglig innspill fra FHI, forsvarer Helsedirektoratet nedstengningen av breddefotballen med at risikoen for smitte øker når man tillater fysisk kontakt. Det er oppsiktsvekkende at det ikke er innhentet internasjonale vitenskapelige data om fotball i det man må anta er det viktigste faglige styringsdokumentet for gjenåpning av idretten.

I USA, konkluderte forskere ved University of Wisconsin at risiko for Covid-19 smitte ved å spille ungdomsfotball var minimal (Watson et al., 2020). De undersøkte 124 klubber i 34 stater med mer enn 90.000 spillere i 45.000 treninger og mer enn 6000 kamper, og fant 325 Covid-19 positive. Av dem var 282 spillere og 43 ansatte. Av disse ble kun en eneste student funnet å ha blitt smittet gjennom trening eller kamp. Spillerne hadde lavere insidensrater enn gjennomsnittsraten for aldersgruppen, både nasjonalt og lokalt, og oppstart av ordinær fotballaktivitet hadde tilsynelatende ingen innvirkning på smitteraten i klubb. 

I tillegg vil vi anføre:

1. Fotballens egenart er slik at det nesten ikke oppstår nærkontakt i forbindelse med aktiviteten. Den er kortvarig, sjelden og i liten grad ansikt-til-ansikt. Dette er bekreftet gjennom vitenskapelige video- og gps-analyser i flere ulike studier.
2. Det er svært sjeldent med utendørs smitte generelt, og den smitten som finnes knyttes da gjerne til store ansamlinger med folk, hvor man har hatt kontakt over tid.
3. Det er spilt enormt med fotballkamper og avholdt enda flere treninger over hele verden, både for toppspillere og breddeutøvere, og vi har nesten ikke tilfeller av smitte som kan spores tilbake til selve aktiviteten.

Smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. De vitenskapelige arbeidene som til nå er offentliggjort, dokumenterer at det ikke finnes noen smittevernfaglig begrunnelse for å forby fotball. I debatten om fotballtrening har det vært anført at restriksjoner på noen områder må innføres eller opprettholdes for at folk skal forstå viktigheten av å unngå sosial omgang med andre og å holde en meters avstand. Dersom den smittevernfaglige begrunnelsen er tynn, og begrunnelsen først og fremst er «å ha legitimitet til å beholde rådet på andre områder», så er det tatt utenforliggende hensyn. Etter tradisjonelle forvaltningsrettslige regler betyr det at vedtakene er ugyldige.