Et broderiverksted der du ikke lærer å sy

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

Velkommen til et broderiverksted der du ikke lærer å sy. Du får utdelt ei ramme, ei nål og en tråd, og så setter du bare i gang.

Broderiramme med nål og tråd — På dette broderiverkstedet er ikke målet et perfekt produkt. Selve kunsten er at mennesker møtes og syr sammen. Foto: Jonas Rydningen/Fjellfrosk medi

Vi har jo lett for å omgås med folk som er ganske like oss selv. Idéen bak broderiverkstedet var å skape en møteplass for folk med forskjellig bakgrunn, forteller Marit Aure.

Aure er professor i sosiologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Se video fra broderiverkstedet her:

Sammen med kunstneren Marsil Andelov Al-Mahamid har Aure gjennomført en rekke broderiverksteder som et felles forsknings- og kunstprosjekt.

Prosjektet ville undersøke hvordan vi kan skape fellesskap

Portrett Marit Aure, UiT — Marit Aure er professor i sosiologi ved UiT Norges arktiske universitet. Foto: UiT

Aure ville undersøke hva som skal til for å skape midlertidige fellesskap mellom folk med ulik bakgrunn. Hun ville også se på hva som skjer når folk møtes på denne måten. Nå har hun, Al-Mahamid og Sirrka Seljevold publisert en artikkel om broderiverkstedene i boka Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn.

Idéen var å skape en møteplass som det var enkelt å komme til, og som deltakerne opplevde som komfortabel selv om de ikke kjente hverandre.

Broderiverkstedene startet opp i november 2017. Det ble avholdt rundt 30 verksteder fram til 2020. De foregikk en gang i måneden i atelieet til kunstneren i Tromsø.

Verkstedene har vært satt på pause det siste året, men Al Mahamid planlegger å starte opp igjen.

Verkstedene ble populære – også blant menn

I løpet av perioden deltok mer enn 500 personer fra 33 ulike land på verkstedene. I tillegg til nordmenn deltok russere, syrere, kurdere, tyskere, kanadiere, franskmenn, folk fra Balkan, Sverige, Midt-Østen, Taiwan og Indonesia, for å nevne noen.

Godt over halvparten var ikke opprinnelig fra Norge. Det var flere unge enn eldre deltakere.

Og i strid med kjønnsstereotypiene, var over halvparten av de som deltok menn.

– Det fungerte veldig godt! Noen lærte å brodere og noen kunne det fra før. Folk ble kjent med andre folk, og det var hovedpoenget, forteller Al-Mahamid.

Han er selv opprinnelig fra Serbia og er utdannet kunstner blant annet fra Kunstakademiet ved UiT. Tidligere har han også brukt broderi, blant annet i prosjekter om fred og krigshistorie.

Mange av de som deltok var fra Al-Mahamids nettverk fra jobb, studier, nærmiljøet og kunstmiljøet. Han inviterte folk til å stikke innom, uforpliktende og åpent. Og så spredte ordet seg.

Marsil A.-Mahamid broderer og snakker med kvinne i forgrunnen. — Kunstneren Marsil A. Al-Mahamid startet broderiverkstedet. Det ble både et kunst- og forskningsprosjekt. Foto: Jonas Rydningen/Fjellfrosk Media.

Da de skulle analysere verkstedene, oppdaget Al-Mahamid, Seljevold og Aure mye positivt som skjer når mennesker med ulik bakgrunn møtes for å brodere.

Brodering gjorde møtene lettere

Aure mener settingen med et verksted kan være overførbart til andre sosiale prosjekter.

Det at alle har noe å gjøre, letter situasjonen, mener Aure.

Hun fant at broderinga ufarliggjorde situasjonen. Samtalene trengte ikke å bli personlige. Deltakerne kunne snakke om hva de broderte og hvorfor. De kunne utveksle idéer og erfaringer med brodering fra barndommen sin eller hjemlandet sitt. Ingen trengte å utlevere seg, likevel fikk de et innblikk i hverandres bakgrunn.

Og kanskje viktigst: når alle har et arbeid å holde på med, blir det ikke ubehagelig dersom det oppstår stillhet. Ingen trenger å være god på «small talk», fordi alle har noe å gjøre.

Broderi med blomster og ord på italiensk — Broderi: Du trenger ikke være god på «small talk» når alle har noe å holde på med. Foto: Jonas Rydningen/Fjellfrosk Media

Fellesskap kan bygge på forskjeller

Aure tror deltakerne oppdaget at samtalene ble interessante, fordi de var forskjellige:

– Folk fra ulike steder kunne dele ulike erfaringer knyttet til samme tema. Når en sitter og holder på med noe, som å brodere, flettes på en måte ordene inn i hverandre.

Noen kunne for eksempel fortelle at de hadde en bestemor som broderte, og flere kunne slutte seg til.

Å møtes ute er enklere enn å be noen hjem

Endel nordmenn har kanskje lyst til å møte flyktninger eller andre som er nye i Norge, men synes det er vanskelig. Skal man be noen hjem til seg? Hva om de ikke snakker så godt norsk? Og hva skal man snakke om hvis man ikke har noe til felles? Bør man fortsette å be når man først har begynt?

Å gå til et broderiverksted er enklere enn å be noen hjem i stua si. Det blir mer balansert.

– Her er ingen vert eller gjest. Kunstatelieret til Marsil er et halvoffentlig rom, der alle stiller på lik linje, sier Aure.

Noen tenker kanskje også at et slikt møte er forpliktende, at man må innlede et vennskap. Men det er ikke sånn at vi alle trenger å bli nære venner.

– Samfunnet består ikke bare av bestevenner. Vi er også innbyggere som skal kunne omgås og leve på samme sted. Det er viktig for oss å ha bekjente, noen å nikke til på gata eller hilse på i butikken. Det gjør at vi føler oss som en del av et fellesskap, sier Aure.

Hvorfor ville unge menn brodere?

Mange av de som kom var unge menn. Hvorfor ville de komme på et broderiverksted?

– Flere av dem var flyktninger. De trenger et sted å være uten at det koster noe eller blir kleint, og de trenger noe å holde på med, forteller Aure.

Den åpne og uforpliktende måten Al-Mahamid inviterte på, og at han selv er mann med utenlandsk bakgrunn, var også viktig, mener hun.

Alle var velkomne. Du kunne bli så lenge eller så kort du ville. Du måtte ikke kunne noe om håndarbeid fra før. Du trengte ikke komme igjen.

– Og det at en mannlig kunstner broderer, løftet det ut av bestemorsfæren.

Dessuten ble kjønnsstereotypiene knyttet til brodering brukt for å bryte isen.

Noen kunne si at i deres hjemland er det bare kvinner som broderer, og så kunne praten gå videre. Andre kunne si at dersom de broderte i hjemlandet sitt, ville de bli sett på som homofile – og da hadde vi diskusjoner rundt det temaet, forteller Aure.

Broderinga virket nesten meditativt, og den skapte en ro som gjorde at vi kunne snakke om ulike tema, uten at folk ble hissige, forteller sosiologen.

Heller begrepet møter, enn ordet integrering

Noen vil kanskje kalle verkstedet for et integreringsprosjekt, men begrepet integrering kan gi mange assosiasjoner og være vanskelig å bruke.

Aure vil snakke om det på en måte som flere kjenner seg igjen i. I Bærekraftige mangfoldige byer – Cit-egration, som forskningsprosjektet heter, tok de heller utgangspunkt i det åpne begrepet møter for å studere hvordan vi i moderne samfunn kan leve med forskjeller.

– Slike møter kan gjøre at man blir del av et fellesskap eller samfunn. Vi er alle like, men også forskjellige. Likevel blir noen ulikheter og likheter framhevet i det offentlige mediebildet, som for eksempel etnisitet. I møter mellom mennesker privat er ikke det nødvendigvis den viktigste forskjellen mellom folk, mener Aure.

Forskjellene kan gi oss noe nytt

Hun tror møtene i broderiverkstedene var like viktige for nordmenn som for andre som kom dit.

– Når vi bare er sammen med folk som er like oss selv, oppstår ikke så mye nytt. Når vi møter folk vi oppfatter er forskjellige fra oss selv, bringes nye tema og erfaringer inn i samværet. Det er jo forskjellene som gjør oss unike og interessante. Det tror jeg var en av grunnene til at folk fortsatte å komme på verkstedet, avslutter Aure.

Jeg blir selv veldig glad av å kunne brodere med folk. Det blir flere verksteder, lover kunstner Al-Ahamid.

Moe, Trude Haugseth trude.h.moe@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver

Publisert: 01.06.21 10:00 Oppdatert: 10.06.21 15:33

Kunst og kultur Samfunn og demokrati