– Ingen tåkelegging av krigen i nord

I mer enn tre tiår har påstanden om at nordnorsk krigshistorie er underkommunisert fått vokse i styrke. Nå går doktorgradsstipendiat Joakim Aalmen Markussen ved UiT i rette med kritikerne: – Det finnes ingen overordnet nasjonal fortelling om andre verdenskrig, og heller ingen nasjonale aktører som har forsøkt å tåkelegge krigsbegivenhetene i nord.

Eidum, Espen Viklem
Publisert: 22.11.20 15:00 Oppdatert: 25.11.20 09:59
Samfunn og demokrati

Fra det tyske flyangrepet på Narvik 1. juni 1940. Riksarkivet/NTBs Krigsarkiv Foto: Ukjent

De siste fire årene har Markussen forsket på hvilken plass krigsbegivenhetene i Nord-Norge har hatt i det kollektive norske minnet etter 1945. Den 10. desember disputerer han over avhandlingen «Krigshistoriens livsløp – Samspillet, konkurransene og kampene om iscenesettelsen av Nord-Norges krigshistorie».

Utgangspunktet mitt har vært en opplevelse av at svært mange er engasjert i regionens krigshistorie, og hvordan denne er formidlet i en nasjonal kontekst etter 1945, forteller Markussen.

Et spørsmål i så måte: Hva brakte oss fra bred enighet om fremstillingen den første tiden etter krigen, til en opposisjonell nordnorsk fortelling om andre verdenskrig i nord idag?

Historien i tre bolker

I avhandlingen tar Aalmen Markussen utgangspunkt i kampene rundt Narvik mellom 9. april og 8. juni 1940 samt nedbrenningen og evakueringen av Finnmark den siste krigsvinteren. Han mener historien som i ettertid vokser fram om begivenhetene kan puttes i tre bolker: Integrasjon, konkurranse og opposisjon.

I perioden mellom 1945–1965 ble krigshendelsene i Nord-Norge ifølge Aalmen Markussen innpasset i en større fortelling om krigen:
«De nasjonale minneaktørene måtte ta stilling både til de heroiske og problematiske sidene ved krigsårene. Forsøkene på integrere både heroiske og problematiske sider resulterte i en utpreget nøkternhet i fremstillingsmåten. Kampene ved Narvik og den siste krigsvinteren i Finnmark ble viet atskillig oppmerksomhet av norske myndigheter, men det var de allierte som ble fremstilt som den viktigste faktoren for at Narvik ble gjenerobret i 1940», påpeker Markussen.

I perioden var det heltestatus og ikke drama, følelser og lidelser som dominerte fortellingen om krigen i nord. Gjennom de neste 20 årene skulle imidlertid andre stemmer vokse fram.

Nye hovedpersoner

«Felles for de nye minneaktørenes fremstillinger var at hovedpersonene i fortellingen var forskjellige fra dem de norske myndighetene hadde vektlagt i forrige fase. Nedenfra-perspektivet ble stadig mer utbredt, og det fikk frem offerviljen og innsatsen til vanlige mennesker», mener Aalmen Markussen.

Innsats og påkjenningene til andre – og nye – aktører ble dermed dokumentert og løftet fram. Det ga også grobunn for argumenter om at disse delene av krigshistorien hadde fått for lite oppmerksomhet tidligere, noe som igjen fikk kritikere til å hevde at «noen» i tidligere framstillinger av krigshistorien i nord bevisst hadde «skyggelagt innsatsen» til vanlige mennesker. I kombinasjon med en voksende nordnorsk sentraliseringsmotstand ble pekefingeren også her rettet mot sentralmyndighetene, påpeker Aalmen Markussen:

«Krigshistoriens livsløp er uløselig knyttet til utviklingen av en særegen nordnorsk selvforståelse og identitet som ser det meste fra sentralt hold med sterk mistenksomhet.»

«Tok av» med Eitinger-utvalget

Men det er først i den tredje bolken – i perioden etter 1985 – kritikken mot nasjonale myndigheter tar virkelig av på området. Årsaken kan mye tilskrives konklusjonene fra det såkalte Eitinger-utvalget, et utvalg som ble nedsatt med et eneste formål – å finne frem til en enklere løsning for å behandle søknader om krigsskadepensjon. I stedet ender det hele i en følelsesladet og opprivende offentlig diskusjon om hvilke norske militære avdelinger som ble påført de største påkjenningene under kampene om Narvik.

Neglisjerte historien i nord

«Etter Eitinger-saken ble det for kritikerne legitimt å hevde at myndighetene hadde neglisjert kampene ved Narvik og den siste krigsvinteren i Finnmark. Ettersom de nasjonale minneaktørene ikke hadde viet oppmerksomhet til de samme perspektivene og hendelsene som de nordnorske minneaktørene vektla, ble det mulig å hevde at krigshendelsene i regionen var glemt», påpeker Aalmen Markussen.

Den oppfatningen ble for mange sementert gjennom det såkalte Historikerprosjektet. I 2011 bestemte den norske regjeringen seg for å ta i bruk Krigskorset for å dekorere innsats i internasjonale operasjoner. Medaljen hadde tidligere kun blitt delt ut for innsats under andre verdenskrig. I samme anledning besluttet Forsvarsdepartementet å gjennomgå norsk medaljedekorasjonspraksis fra krigen. Nok en gang ble myndighetene involvert i fortellingen om andre verdenskrig i Norge. Konklusjonen fra prosjektet tør være kjent; Det ble ikke funnet noen grunn til å tildele flere aktører fra krigshandlingene i nord noen anerkjennelse i form av medaljer.

Avviser underkommunikasjon

Aalmen Markussen påpeker at kritikken som har vokst fram i nord ikke er tatt helt ut av luften, ikke minst med bakgrunn i slutningene fra Eitinger-utvalget, og mest av alt fra Historikerprosjektet. I beste fall misforstod sentralmyndighetene sin rolle som formidler av krigshistorien og dens betydning, mener han. Samtidig avviser han at historien er blitt underkommunisert, glemt og gjemt av de samme myndighetene.

Det ville vært påfallende om et lite knippe aktører skulle hatt en slik innflytelse. Et sentralt funn i avhandlingen er nemlig at de som hevdes å ha vært ansvarlige for en nasjonal grunnfortelling verken har vært så sentrumsorienterte eller hatt den definisjonsmakten som kritikerne hevder, sier han. 

Kritikken overskygger mangfoldet

Aalmen Markussen påpeker at i dagens samfunn, der internett utgjør en lett tilgjengelig kanal for å nå ut med sine meninger, er det ofte at de som roper høyest er de som blir hørt:

«Kritikken overskygger derfor ofte mangfoldet av perspektiver. Felles for de ulike nordnorske måtene å fremstille regionens krigshistorie på er at nasjonale myndigheter alltid er til stede, enten som en integrativ kraft, men like ofte som en motsats. Det er nordnorske minneaktører som gjennom sine handlinger og utsagn virkeliggjør en overordnet, enhetlig og nasjonal grunnfortelling, samtidig som de i prosessen gjør den mer undertrykkende og skyggeleggende enn hva som kan bevises å ha vært tilfelle.»

Eidum, Espen Viklem
Publisert: 22.11.20 15:00 Oppdatert: 25.11.20 09:59
Samfunn og demokrati
Vi anbefaler