– Historikere sa Khoisan-folket var utryddet  

Sjøsamene og urfolk i Sør-Afrika har på sett og vis felles skjebne. UiT-forsker og sosialantropolog Siv Øvernes gir ut bok om urfolket khoisan i Sør-Afrika.

Kveseth, Magne
Publisert: 07.01.20 08:00 Oppdatert: 08.01.20 12:45
Alta

– Jeg ønsket å fordype meg mer inngående i hva som har hendt med urfolk i Sør-Afrika, og fikk satt av forskningstid ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid ved UiT sin campus i Alta. Jeg ville fokusere på folk som overlever på gata i Cape Town og som er åpen om sin tilhørighet til khoisanfolket. Det er mange som bor på gata i denne storbyen, og flere av dem kobler sin skjebne i livet utendørs med det å være khoisan. Hvordan overlever de på gata i storbyen, og hvordan klarer de dette? Her starter historien. For om lag 20 år siden ble jeg kjent med Priscilla som allerede den gang hadde lang «fartstid» som uteligger, sier Siv Øvernes.

Hun er til daglig ansatt som førsteamanuensis, og har doktorgrad i sosialantropologi. Boka Øvernes nå utgir runder av et arbeid som har pågått over to tiår med fokus på gateliv og urfolkstilhørighet i Cape Town.

Hun forteller at den offisielle versjonen om khoisanfolket lenge var at de ikke eksisterte, at de ikke var der, og at de ikke representerte et eget folk. Først de senere årene har myndigheter og menigmann i Sør-Afrika begynt å høre khoisanfolkets stemmer. Noen av disse stemmene kommer fra folk på gata, mens andre høres fra bydelene rundt millionbyen Cape Town, fra halvørkenen på innlandet og fra andre byer og steder i landet. Khoisanfolket finnes og er i live, og myndighetene er i gang med å anerkjenne deres tilstedeværelse.

urfolk, uit, Siv Øvernes, Khoisan
SPENNENDE SAMMENLIKNING: Sosialantropolog Siv Øvernes gir ut bok om urfolket khoisan i Sør-Afrika og trekker paralleller til sjøsamene i Nord-Norge. Foto: privat

Røttene og oppveksten

Øvernes forteller at det sjøsamiske sitter fast i både henne og familien hennes. Og det, selv om hun i boka beskriver sin egen oppvekst der fornektelse både av samiske og kvenske røtter var del av hverdagen.

I introduksjonskapitlet i boka «Street Khoisan: on belonging, recognition and survival» skriver Øvernes at hun som ung gikk rundt og innbilte seg at samene var like døde som de etnografiske dukkene ved museet i Tromsø, hjembyen hennes. Og den samme forestillingen skriver hun at kjente afrikanske historikere har presentert i bestselgende historiebøker om urfolk i sør. «Noen konkluderer med at khoisanfolket i Sør-Afrika var utryddet».

Verken sjøsamene eller khoisanfolket er utryddet.

Det samme stigma

Kan man så sammenlikne en folkegruppe i Sør-Afrika med sjøsamer i Nord-Norge?

– Det som gjør at jeg føler likheten mellom khoisanfolk og sjøsamene, er at situasjonen for begge folkegrupper er litt lik. Det starter med hvordan folk som levde nær naturen, eksempelvis som jegere og sankere og nomader, tidligere ble klassifisert som mindre utvikla enn andre. Der deler samer og khoisanfolket et felles utgangspunkt ettersom rasisme og etnisk stigma siden har fulgt begge gruppene. Det samme gjelder å være i en minoritetsposisjon, og erfaring med manglende anerkjennelse og tap av tilgang på ressurser. Etterkommere av khoisan-nomader og jegere og sankere i byer har vært sett på som totalt assimilert, og «borte». Her er det et sammenligningsgrunnlag med flere sjøsamiske samfunn. De har også ofte vært usynlige for utenforstående. Ta Hammerfest som et eksempel. Der har det samiske i flere tiår vært lite synlig, men i dag tar stadig flere unge på seg kofta. Lignende skjer langs hele kysten. Samisk tilhørighet blir nå kommunisert åpenlyst, sier Øvernes.

Noe lignende skjer blant khoisanfolk rundt om i Sør-Afrika. De er blitt synlige i områder det tidligere ble sett på som utenkelig for omverdenen at det levde noen med khoisantilhørighet. Et stigma som har vært knyttet til disse identitetene blir dermed utfordra.

– I Cape Town bor flere med khoisantilhørighet på gata, og et gjennomgående spørsmål i boka er hvor de henter sin styrke. Flere sier de overlever fordi de er sterke og fordi de er khoisan. De tilhører et urfolk som finnes over hele det sørlige Afrika, men der flere større og mindre grupper har ulike erfaringer etter en lang og hard kolonisering, sier Øvernes. 

Khoisan, Øvernes, urfolk
STERKE VIRKEMIDLER: Her er bilde fra en demonstrasjon mot gruvedrift i områder som tidligere har tilhørt khoisanfolket. Foto: Siv Øvernes

– Jeg har jobbet med boka i seks år. Bare søknaden om å få sende inn et manus til vurdering hos Unisa Press var på over 70 sider. Jeg bestemte meg for å søke utgivelse hos et sørafrikansk forlag siden det etnografiske arbeidet er knytta til Sør-Afrika. Det er resultatet av dette arbeidet som nå er ute i bokform. Fire ulike lesere har bidratt med grundige fagfellevurderinger, og dette innebar en prosess som pågikk i over tre år. Det siste året har det vært flere runder med språkvask samt nøye gjennomgang av forlagets rettskrivingsekspert. Alt dette har tatt tid, men nå er boka endelig klar, sier Øvernes.

Og bare for å ha det nevnt, boka er første monografi som gis ut på engelsk av en ansatt ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid ved campus Alta.

Sterke overlevere

Fra bokas vaskeseddel:

Det var en regnfull dag på slutten av 90-tallet, da Siv Øvernes sin venninne Priscilla sa, «Jeg er khoi». Priscillas ord overrasket sosialantropolog Øvernes. Hun stod fanget i sin uvitenhet og undret seg, «Men khoisan-folk finnes vel ikke lengre, gjør de?» Fra det øyeblikket utviklet Øvernes en interesse som senere ledet henne til å skrive denne etnografien om gateliv og khoisantilhørighet.

khoisan, demonstrasjon gruvedrift
LYTT TIL OSS: Klar tale på en av plakatene under demonstrasjonen i Cape Town mot utnyttelse av landeiendommer i tradisjonelt khoisanområde. Vårt folk lider er et tydelig budskap. Foto: Siv Øvernes

Forlaget skriver at fra en marginal del av en større khoisanvirkelighet, lærte gatefolk i Cape Town sosialantropolog Øvernes om khoisanidentitet og -fellesskap. «Å være sterk» og å være «de som overlever», men også å være de «som tapte alt» og «som hadde uflaks», var knytta til en khoisanfortid og -nåtid. Boka til Siv Øvernes søker svar på hvorfor khoisantilhørighet var og er meningsfull på gata. Utgangspunkt er fra 90-tallet da det bare blei hviska om dette snarere enn sagt høyt og tydelig som nå. I dag er det nemlig ikke lenger en overraskelse at det er khoisanfolk i Sør Afrika. De er å finne over hele landet, og ikke kun på gata. Boka tar opp utviklingen.

Hverken kolonisering, assimilering eller kulturell undertrykking fikk khoisanfolk til å forsvinne. Folks selvforståelse og egenbenevning som khoisan har vist motstandsdyktighet. Dette kan også kan gjenkjennes i andre deler av verden der urfolkstilhørighet har vært taus og lite synlig ved første øyenkast. Likheten med andre urfolksindentiteter er derfor nærliggende. Denne boka fokuserer på khoisan, samtidig som den byr sammenstillinger mellom khoisanfolk sine erfaringer og opplevelser og glimt av sjøsamisk og samisk historie fra Siv Øvernes sin hjemmebane i Nord-Norge. Bokas vaskeseddel slår fast at urfolk fortsetter å overleve, slik de har gjort i århundrer.

khoisan, demoinstrasjon Cape Town
KONFLIKTOMRÅDER: Fra en demonstrasjon i Cape Town i 2015 da det var en stor internasjonal konferanse om mineralforekomster på landområder der khoisanfolk lever. Foto: Siv Øvernes

De nye uttrykkene

Siv Øvernes skriver at hun altså allerede på midten av 1990-tallet startet å undre seg over viktigheten av å erklære seg som khoisan bosatt i Cape Town. Spørsmålet henger stadig i lufta. 

I dag høres stemmene til khoisanfolk tydeligere enn før, blant annet gjennom politisering og etablering av politiske partier, som «Khoisan Revolution». Ifølge boka er partiet nå etablert i fem ulike provinser i Sør-Afrika. Khoisanidentitet gir seg også uttrykk gjennom poesi og hip-hop musikk skapt av yngre khoisanfolk. Urfolkstilhørigheten er også blitt lagt merke til etter hvert som khoisan politikere har krevd rettigheter til landområder, men kravene er omstridte. Likevel forklarer Øvernes at stillheten nå er brutt, selv om det ikke er enighet blant khoisanledere om krav som er reist om landeiendommer og rettigheter til land og til vann.

Det hele begynte altså med sosialantropologens møte med Priscilla på gata i Cape Town. Øvernes forteller om oppveksten til Priscilla og hvordan hun etter å ha rømt fra en offentlig skole som mer kan sammenliknes med en forbedringsanstalt, opplevde å bli tatt godt vare på av gatefolk. Og det skulle vise seg at svært mange hadde ressurser, de var sterke og de kjempet for å overleve og for det de mente var rett. I introduksjonskapitlet skriver Øvernes at hun håper de som har lest hele boka skal få en dypere forståelse og respekt for de som lever på gata, og de som tilkjennegir en khoisantilhørighet i dagens mangfoldige Sør Afrika.  

Kveseth, Magne
Publisert: 07.01.20 08:00 Oppdatert: 08.01.20 12:45
Alta
Vi anbefaler