Femkløver markerer 40 år ved UiT
I år kan både Thrina Loennechen, Nina Kræmer, Knut Steinnes, Bjarne Østerud og Jan Ole Olsen markere at de har vært ansatt ved UiT i 40 år.
Nina Kræmer har jobbet med regnskap fra papir til digitale fakturaer, og omsorg og imøtekommenhet er hennes varemerke. Hun begynte å jobbe ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak) 15. oktober 1979.
– UiT har vært en fin og artig arbeidsplass.
At hun søkte på jobben, var en tilfeldighet. Den gang het det Fagområdet medisin, og fakultetsadministrasjonen var en liten enhet. Nina bidro med alt hun kunne for å hjelpe til med å bygge opp administrasjonen.
Fra papirbasert til digital hverdag
Hennes arbeidsområder er saksbehandling innen økonomi, lønn og reiser. Nina og hennes tidligere kollega Berit Næslund, var nøkkelpersoner innen blant annet regnskap, fakturaer og reiseregninger. Den gang var alt papirbasert. Dersom et vedlegg uteble eller en underskrift manglet, måtte de spore opp avsenderen. I en tid da det ikke var
40-årsjubilanter ved Helsefak 2019
Thrina Loennechen (67), dekan
Nina Kræmer (65),
regnskapskonsulent,
Seksjon for organisasjon og økonomi
Knut Steinnes (65), overingeniør,
Institutt for medisinsk biologi
Jan Ole Olsen (62)
Overingeniør
Institutt for medisinsk biologi
Bjarne Østerud (78), professor,
Institutt for medisinsk biologi
bare å følge avsenderen digitalt i regnskaps-systemet, ble dette ofte et detektivarbeid som krevde omfattende kjennskap til fakultetet.
Mye har endret seg siden Nina startet ved UiT som 26-åring. Det meste innen regnskap
har nå blitt digitalisert.
– Jobben er lettere nå. Det kan ikke sammenlignes, sier Nina, og fortsetter:
– UiT har vært en fin og artig arbeidsplass. Det jeg husker best, er hun jeg delte kontor med, og de hyggelige kollegaene jeg har jobbet med.
– Hva har vært viktig for deg i jobben?
– Å være hjelpsom og grei. Dette kommer absolutt til uttrykk i praksis, viser det seg. Kollegaer sier Nina er imøtekommende mot alle som henvender seg. Hun strekker seg langt for å hjelpe andre, også om det ikke hører inn under hennes arbeidsoppgaver. Nina er pliktoppfyllende, og ikke redd for å si fra hvis noe mangler. Nina tar også mye ansvar for fellesområdene ved å holde orden og rydde.
Med hjerte for alle
Edmund-prisen gis til en ansatt ved Helsefak som er imøtekommende, samarbeidsvillig, hjelpsom og som bryr seg om medmenneskene sine.
– I 2009 fikk du Edmund-prisen. Hvordan var det?
– Det kom som en overraskelse, sier Nina.
Men for Ninas kollegaer, kom det ikke som noen overraskelse. Nina blir beskrevet som en fantastisk dame.
– Hun er som en «mor» som bryr seg om alle rundt seg. Nina har et hjerte for alle. Hva skal vi gjøre når hun slutter, sukker en kollega, og tenker på at Nina går av med pensjon nå i løpet av juni.
– Når du ikke jobber, hva liker du å fylle dagene med?
– Jeg liker å gå tur flere ganger i uken. Jeg strikker, møter gode venner og tidligere kollegaer fra Helsefak, sier Nina. Hun og mannen Trond har en leilighet i Spania og de tilbringer mye tid der. Nina setter også pris på å treffe sine to barnebarn.
Mikroskop og Picasso-hjerter
40-årsjubilant Knut Steinnes lager utstyr som er så lite at han må bruke mikroskop for å montere det, og så tegner han Picasso-hjerter.
På pulten til Knut står en underlig maskin med beholdere og slanger i flere retninger. Det viser seg å være en prototype som han har laget selv.
– Det er en vaskemaskin for et instrument, forklarer Knut. Det er ikke bare apparatet på Knuts kontor som er unikt. Gardinene er fylt med særegne hjerte-illustrasjoner som Knut har tegnet selv.
– Det heter Picasso-hjerte, forteller Knut, og forklarer hvordan hjertet ble til:
– Under tegning av hjertet, aorta, klaffene, koronararterier, vena cava og så videre, dukket Picasso plutselig opp, ‘pekte og gestikulerte’, og så var det ferdig på et øyeblikk, i CorelDRAW (tegneprogram journ anm.).
Hjerteillustrasjonen ble avdelingens uoffisielle logo. En stipendiat som syntes hun hadde fått god hjelp av Knut, fikk laget et sett gardiner med Picasso-hjerter på. Hun betalte for egen regning, og Knut fikk gardinene i avskjedspresang. – De tar jeg med meg når jeg en dag slutter, sier han.
– Pass deg for blodspruten
Knut er tilknyttet kardiovaskulær forskningsgruppe. Etter fullført studium på teknisk fagskole, og ingeniørhøgskole i Trondheim, søkte han jobben ved en tilfeldighet. Knut var på intervju og ble vist rundt på avdelingen. Under omvisningen fikk han overvære et forsøk med hund. Knut stilte seg bak de andre og kikket.
– Pass deg for blodspruten, sa professoren som opererte.
– Du lot deg ikke skremme?
– Å, nei. Jeg skiftet bare side, så det gikk greit.
Knut ble ansatt ved UiT 1. januar 1979. Utdannelsen dekker både mekanikk, elektro og data, og han ser seg selv som en praktisk orientert person. Tidligere jobbet ramfjordingen som skogsarbeider, bygningsarbeider og i bank. Han har også handelsskolen bak seg.
Utstyr på mikronivå
Både praktiske og økonomiske årsaker har gjort at forskningsgruppa har gått fra å jobbe med større dyr til ganske små dyr. Nå jobber de stort sett bare med mus og rotter.
– Når vi har jobbet med hund og gris, blir mus og rotter mikro i forhold. Det fører også til at elektroder blir på bare 0,25 mm i diameter. Dermed ser man jo ikke tingene man skal jobbe med godt nok, så man må bruke mikroskop for å lodde ledninger og så videre. Dette er jo også ting som vi setter inn i musehjertet.
– Hvordan har det vært å jobbe ved UiT i 40 år?
– Det har vært en fin arbeidsplass. Ingen tvil om det, sier Knut, som tror allsidigheten i jobben har vært viktig for å kunne trives. Han liker å konstruere ting. Å bygge om. Å finne gode løsninger.
Mye har forandret seg siden Knut begynte ved UiT. Blant annet førte PC-enes inntog på midten av 80-tallet med seg mange endringer. En annen endring, er at det nå kjøpes inn ferdiglagde mekaniske, elektroniske ting, også programvare. Men spesialtilpasset programvare har sine fordeler.
– Jeg vet at de programmene som vi brukte og som jeg hadde laget, var atskillig bedre tilpasset forskningsfeltet, sier Knut.
– Den største utfordringen er samhandling med andre mennesker. Der må man tenke seg godt om.
– Hva har vært det mest spennende med jobben?
– Det er å få oppgaver som du ikke bare kan gå i hylla og finne en løsning på, men du må spørre deg selv hvordan kan jeg løse dette? Det er alt fra enkle utfordringer, til mer vanskelige, som maskinen på pulten her.
– Har du noen råd til nyansatte?
– Den største utfordringen er samhandling med andre mennesker. Der må man tenke seg godt om. Det vil si bruke system 2 (det langsomme og logiske tanke-systemet journ anm.) når man tenker. Ofte så tenker jeg at det er noen som har tatt kaffekoppen min, men så finner jeg den på en usannsynlig plass, hvor jeg selv har satt den. Så man skal ikke være så snar å tenke at det er andre som har skylden, sier Knut.
På fritiden liker Knut å skru på biler med hydraulikk – gamle Citroën-er, å ta seg av barnebarnene og å spille klassisk gitar. Knut liker å skape. Han har tegnet, og bygget sitt eget hus. Han har en egen liten gravemaskin, som han bruker til å flytte trær i hagen. På veggen mellom Knuts kontor og laboratoriet henger et stilfullt fotografi av et vinterlandskap.
– Jeg har tatt over 60000 bilder. Fotografert har jeg gjort i alle år, sier Knut.
Les også:
40 år ved UiT (intervju med dekan Thrina Loennechen)
Intervju med jubilantene Jan Ole Olsen og Bjarne Østerud, vil bli publisert seinere
