Fra Tromsø til Rosshavet for å studere jordas største frosne vannreservoar

Den 2. januar setter professor Jan Sverre Laberg, geolog ved Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet, seg på flyet til Christchurch, New Zealand. Der mønstrer han på forskningsskipet «JOIDES Resolution» for å dra på forskningstokt til Rosshavet utenfor Antarktis. Formålet er å studere historien til denne del av den Antarktiske innlandsisen. Dette gjør han sammen med 30 forskere fra 12 land og de skal være om bord fram til midten av mars før de kommer hjem igjen.
Mortensen, Kai
Publisert: 05.12.17 00:00 Oppdatert: 05.12.17 09:42

Forskningsskipet "JOIDES Resolution", med en lengde på 143 meter. Boretårnet er 62 meter over havoverflaten.
Foto: Matthias Forwick

Hvorfor Antarktis vil kanskje noen spørre, lenger unna Norge for å forske går det vel knapt an å komme? Innlandsisen i Antarktis er den største og eldste av innlandsisene på jorda, sannsynligvis millioner av år eldre enn innlandsisen på Grønland. Det er derfor av interesse å få bedre kunnskap om hvor gammel innlandsisen er og hvordan den har variert i størrelse over tid – den har i perioder vært mye større enn den er i dag - men vi har ikke en nøyaktig og god kunnskap om når dette var. Slik kunnskap er viktig for å kunne koble utbredelsen til de mekanismene som forårsaket og styrte dette inkludert de klimatiske forhold.

Hvorfor er dette av interesse for oss?
Det er fordi innlandsisen representerer jordas største vannreservoar lagret på land og er en del av vannets kretsløp. Hvis innlandsisen blir større så betyr det at mer vann lagres på land, blir den mindre vil mindre vann være lagret på land i form av is. Mindre vann på land betyr mer vann i havet og det er dette som er av interesse for oss også på andre siden av jordkloden: hvis innlandsisen i Antarktis blir mindre, noe som skjer ved at den smelter og «kalver» slik at isfjell dannes, enten fordi temperaturen i lufta stiger eller at temperaturen i havet øker (eller at begge stiger), da vil vann renne ut i havet slik at havnivået stiger - over alt på jorda - dette vil påvirke oss alle som bor langs kysten.

Toktet med «JOIDES Resolution» er en del av IODP-programmet der Norge deltar, dette er IODP ekspedisjon 374. Programmet «International Ocean Discovery Program» må kunne sies å være en ubetinget suksess med tanke på internasjonalt samarbeid. Helt siden 1960-tallet har programmet finansiert internasjonale tokt på alle verdens hav med et eget skip for å ta prøver av avleiringene på havbunnen for derigjennom å få en bedre forståelse for jordas historie der dannelse av de store innlandsisene er en viktig del. Mye av jordas historiebok ligger i havet og det krever et spesialbygget skip for å kunne komme til dette «arkivet» der jordas historie er lagret.

Hvordan kan vi studere historien til innlandsisen i Antarktis med et slikt fartøy?
Da må vi ta utgangspunkt i hvordan isen påvirker landskapet under seg. Isen er ikke en stabil masse, men en masse som flyter sakte fra innlandet og ut mot havet. Når den beveger seg så plukker den opp og tar den med seg større og mindre partikler, alt fra leire til store blokker kan fraktes av isen. Noe av dette som ligger i bunnen av isen vil skure mot underlaget (landskapet under) slik at isen når den beveger seg sliper ned landskapet på samme måte som når vi pusser med et sandpapir. Det er slik våre daler og fjorder er dannet, isen har slipt ut disse. Da er vi fremme ved et poeng til – vårt landskap og kontinentalsokkelen utenfor kysten vår er på samme måte som landskapet og kontinentalsokkelen i Antarktis formet av innlandsisen men under helt andre klimatiske forhold enn i dag, derfor eksisterer ikke lenger den innlandsisen som en gang dekket hele Skandinavia. For å lære mer om den innlandsisen som en gang dekket Skandinavia må vi derfor dra til andre plasser på jorda, for eksempel Antarktis.

Isfjell med sedimentpartikler. Foto: Torger Grytå

Tilbake til isens effekt på landskapet
Det som slipes bort av isen må ende opp en plass, det blir ikke bare borte, alt ender stort sett opp som avleiringer i havet, langs kysten og videre utover – det som kalles kontinentalsokkelen. For å komme til disse avleiringene må vi borre og «JOIDES Resolution» er spesialutstyrt for å borre og ta prøver av disse avleiringene. I tillegg gjøres også en rekke analyser av materialet om bord og Laberg skal delta i dette arbeidet som ledes av forskere fra New Zealand og Italia. Kort fortalt skal Laberg «artsbestemme» avleiringene, skille de som kommer fra innlandsisen fra de som ikke gjør det. Båten er et flytende laboratorium, arbeidet går døgnkontinuerlig og er organisert i to skift à 12 timer, sju dager i uka så lenge toktet varer.  

Etter at toktet er avsluttet fordeles videre arbeid og hver drar hjem til sitt for å jobbe videre med disse tingene. Men etter å ha deltatt på et slikt tokt jobber du ikke alene, samarbeid med nye kollegaer er etablert og du blir en del av et internasjonalt nettverk – i seg selv en viktig grunn til å delta i IODP-programmet.  

Rosshavet, området for prøvetaking. Illustrasjon: IODP

Mortensen, Kai
Publisert: 05.12.17 00:00 Oppdatert: 05.12.17 09:42
Vi anbefaler