Vandring mot vår
Vårflyttinga fra vinterbeiteområdene i innlandet mot sommerbeiteområdene i kystnære strøk starter i siste delen av april og kan strekke seg over avstander opptil 300 – 400 km. Flyttinga foregår rett før kalvingstida i begynnelsen av mai, og de høydrektige simlene har stø kurs mot målet. Ofte vil de ikke stoppe før de har nådd de kjente kalvingsplassene.
En strabasiøs ferd
Flytting av reinen fra et årstidsbeite til et annet er mange steder en forutsetning for at samspillet mellom beiteressurser, produksjon og klima skal fungere. Mange flytteprosesser skjer over utsatte fjellområder og må derfor tilpasses værforholdene. Det er også viktig at reinen har godt nok beite på turen, og vandringen kan derfor ikke starte dersom det er for mye snø i trekkleiene.
Veksling mellom snø og regn kan føre til at bakken ises ned og man opplever såkalte låste beiter. Ved mye isdannelse blir det vanskelig for reinen å grave frem beitevekster under snøen, og dersom slike perioder blir for hyppige og langvarige kan det bli behov for å gi reinen ekstra fôr. Dette kan være en utfordring hele vintersesongen, men tilgangen på mat blir ekstra viktig på de lange flyttingene siden det er vanskelig å transportere med fôr til hundrevis av dyr.
Rabbene har det tynneste snødekket, blir først fri for snø og gir reinen lett tilgang til beiteplanter under trekket. Men på rabbene finnes hardføre plantearter med eviggrønne blader, slik som krekling og greplyng. Disse er ikke spesielt næringsrike. Det er ikke før reinen kommer til beitene ved kysten at de får tilgang på næringsrike beiteplanter, forteller professor Kari Anne Bråthen ved Institutt for arktisk og marin biologi. Det er viktig at overgangen fra næringsfattig til næringsrike planter skjer gradvis da reinen kan få fordøyelsesproblemer om den ikke spiller på lag med mikroorganismene i vomma og lar disse tilpasse seg endringene.
Klimaets innvirkning på en skjør balanse
Fremtidige klimaendringer i arktiske strøk inkluderer høyere temperaturer og mer nedbør. Innen utgangen av århundret vil temperaturen over landområdene øke med 3 – 5°C og mengden årlig nedbør med 20%. Temperatur og nedbør er begge faktorer som kan føre til høyere frekvens av ising og låste beiter, eller de kan gjøre at vekstsesongen starter tidligere. Med klimaendringene forventes en større variasjon i værforhold, med hyppigere forekomst av ekstreme værhendelser.
– Det skjøre forholdet mellom snødekkets kvalitet, beitedyrenes framkommelighet og tilgang på næringsrike beiteplanter som reindriften hver vår er så avhengig av, er et forhold som forventes å skape nye og stadig uforutsette utfordringer for reindriften, sier professor Kari Anne Bråthen.
Ved høyere temperaturer vil beiteplantene forventningsfullt svare med mer næringsrik vekst, men det er mye som skal klaffe også for beiteplantene og det er ikke gitt at det er de næringsrike plantene som drar størst fordel av klimaendringene. Foreløpig har vi heller ikke klare indikasjoner på at beitene er i særlig endring. Det er heller indikasjoner på at reinen og andre beitedyr demmer opp for den endringen som er på vei.
– Reindriften er prisgitt økosystemenes og værforholdenes utvikling til alle årstider, og står i en helt spesiell situasjon gitt de endringene som er på vei, forteller Bråthen. Ved UiT Norges arktiske universitet ønsker vi å bidra med kunnskap om klimaendringenes virkning på økosystemene, blant annet gjennom COAT. COAT (Klima-økologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra) skal identifisere hvilke effekter av klimaendringer det kan være mulig å motvirke gjennom lokal forvaltning, og hva som kan bli de uunngåelige konsekvensene av et betydelig varmere Arktis.
Naturens ingeniørkunst
Sett bort fra at dårlig vær kan påvirke næringstilgangen er reinen meget godt tilpasset ekstreme værforhold. Dyrene har flere spesialtilpassede mekanismer for å hindre varmetap under kuldeperioder, forteller professor Lars Folkow ved Institutt for arktisk og marin biologi. Et motstrømsprinsipp i bena sørger for at varmt blod som sirkulerer fra kroppen og ned mot klauvene avgir varme til kaldt blod som er på tur tilbake til kroppen, og på denne måten konserveres kroppsvarmen. Dette fører til at temperaturen i beina går ned slik at mindre varme går tapt denne veien, samtidig som fortsatt blodforsyning hindrer at reinen får frostskader på beina, forklarer Folkow. De har også en ekstremt effektiv evne til å varme opp luften de puster inn. På turen gjennom nesen varmes kald vinterluft fra – 30°C, som ofte er utetemperaturen vinterstid, til 37-38°C som er normal kroppstemperatur i lungene. Dette klarer reinen ved å la lufta passere gjennom neseturbinatene. Dette er to krumkake-lignende organ som leder lufta gjennom snirklete ganger i nesen mens den varmes opp av blodårer som ligger tett i neseslimhinnen. Når reinen så puster ut, avkjøles luften igjen når den passerer over de kalde turbinatene og dyret mister ikke varme til omgivelsene.
– Den samlede overflaten på neseturbinatene er 5-6 ganger større enn hos mennesket, forteller professor Lars Folkow. Dette forteller oss noe om reinsdyrnesens enorme kompleksitet og effektivitet.
Ved Institutt for arktisk og marin biologi har man forsket på reinens fysiologi i snart 30 år. Forskningen har gitt en økt forståelse for hvordan reinen er tilpasset det harde arktiske klimaet, men vi avdekker stadig nye og spennende ting, avslutter Folkow.
Se innslag fra NRK sitt program om reinflytting minutt for minutt:
