Tilbake som UiT-professor etter 18 år i Høyesterett
1.februar kom Jens Edvin A. Skoghøy tilbake i sin gamle stilling som professor ved Det juridiske fakultet ved UiT, som han sluttet i for snart 19 år siden for å begynne i jobben som høyesterettsdommer.
Det er sjelden høyesterettsdommere tar en annen jobb før de går av med pensjon, men for Skoghøy, som er fra Ringvassøya, føltes det naturlig å vende tilbake til landsdelen og UiT de siste årene av karrieren. Både han og kona ønsket å bo i nord, og Skoghøy ønsket også mer tid til forskning.
Godt å være tilbake
– Jeg var jo bare 43 år da jeg begynte i Høyesterett, så helt fra starten av holdt vi muligheten for å komme tilbake åpen, forteller Skoghøy.
Nå skal undervisning i sivilprosess, forskning og veiledning av studenter fylle dagene hans. Læreboka i tvisteløsning har han skrevet selv. Og ei ny lærebok i rettskildelære er på vei.
– Det er veldig trivelig å komme tilbake, jeg føler meg så godt mottatt, smiler professoren fra kontorstolen i sitt for tiden lånte kontor på Juridisk fakultet i Teorifagbygget på UiT.
Tenkte på Høyesterett som student
Det å bli Høyesterettsdommer kan vel karakteriseres som kremen av jobber blant jurister – og er noe mange studenter og jurister drømmer om.
– Trodde du som ung student at du skulle ende opp som høyesterettsdommer?
– Nei, det går jo ikke an å planlegge det, det er jo avhengig av at det er en ledig stilling når man er i rett alder og at det passer. Men jeg skal jo være ærlig å si at tanken streifet meg som student, forteller Skoghøy og ler godt.
– Det jeg ikke hadde planer om som student, det var å bli professor!
Må være lagspiller
– Hva skal egentlig til for å bli høyesterettsdommer?
– Du må være bredt faglig orientert, og ha jobbet med flere forskjellige rettsfelt, for i Høyesterett får man alt av saker. Det hadde jo jeg gjort og det har jeg hatt stor fordel av. Og så er det jo teamarbeid.
Det fremstår som individuelle dommer, men i realiteten er det stor grad av samarbeid i Høyesterett, så man må være lagspiller, understreker Skoghøy.
Har satt spor i Høyesterett
– Hvis du ser tilbake på din tid i Høyesterett, tror du at du har satt spor etter deg?
– Ja, absolutt! Ikke minst når det gjelder internasjonalisering. Der har jeg vært en pådriver, mot at Høyesterett i større grad må ta inn over seg de internasjonale menneskerettighetene. Tidligere var Høyesterett veldig tilbakeholden med å overprøve lovgivning mot internasjonale menneskerettigheter.
Skoghøy nevner praksisen med tilleggsskatt som eksempel. Han har vært en pådriver for å få fastslått at tilleggsskatt er straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Dette stiller krav til saksbehandlingen og begrenser muligheten for senere å forfølge samme handling i vanlig straffesak.
Spennende å utvikle retten
– Det er de prinsipielle rettsspørsmålene som blir brakt inn for Høyesterett; så det å få være med å avklare og utvikle retten i prinsipiell retning er jo veldig spennende, forteller Skoghøy.
– Hvordan er hverdagen i Høyesterett?
– Mandag er kontordag; tirsdag til fredag sitter man i retten fra kl 09 til 1430. Når saken er ferdig, har dommerne en tenkepause og deretter en rådslagning hvor man møtes for å diskutere og bestemme resultatet. Så blir en av dommerne utpekt til å skrive dom – være «førstvoterende». Dagen etter er det ny sak. Det er som regel fem dommere tilstede under sakene. Men i større og viktige saker kan det besluttes at det blir storkammer, da er man 11 dommere, eller at det blir plenum - da er man 19 dommere til stede, forteller Skoghøy.
– Hvordan blir man enig da, med 19 dommere?
– Ha ha, nei, vanligvis blir vi ikke enig. Det er ikke mange saker i plenum som er blitt avgjort enstemmig – så vanligvis er det flertallet som bestemmer hva som blir resultatet, forklarer jusprofessoren.
Blitt mye større
– Hva har endret seg siden du sluttet på UiT i 1998?
– Jeg har jo beholdt kontakten med fakultetet hele tiden, men miljøet er jo blitt mye større siden da. Da jeg sluttet var jeg faktisk den eneste professoren på fakultetet; nå har vi mange, og et mye større fagmiljø.
– Enorm betydning for Nord-Norge
– UiT har tilbudt juristutdanning siden 1984. Hvilken betydning mener du ei profesjonsutdanning i juss har hatt å si for regionen?
– Den har hatt enorm betydning for rekrutteringa av jurister som arbeidskraft i landsdelen. Før hadde man problemer med å rekruttere til juridiske stillinger i staten og det var dårlig advokatdekning i Nord-Norge. Nå er det en helt annen verden. Det viser seg jo også at de fleste fra nord som regel blir i landsdelen. Det er viktig at vi har gode jurister, men også at vi har jurister som kjenner kulturen og forholdene i Nord-Norge.
Må ha et juridisk fakultet i nord
–Nå er UiT inne i en omorganiseringsprosess, der fagmiljøet kan miste statusen som eget fakultet, etter 30 år som egen enhet. Hva tenker du om det? Er det viktig at det forblir et eget fakultet?
– Etter min mening er det veldig viktig at det forblir et fakultet - for hele fagmiljøets anseelse. Det fins kun to andre juridiske fakultet i Norge; i Oslo og i Bergen. Det er viktig og riktig å ha et tredje i Tromsø. Det blir noe annet å være et institutt under et større fakultet - man har ikke samme gjennomslagskraften i fagmiljøet.
Viktig for rettsutviklingen
– Men er det så nøye om det kalles fakultet eller institutt, eller noe annet?
– Ja. For rettssamfunnet er det viktig at man har et juridisk fakultet i landsdelen her også, og ikke bare i sør. Da har regionen en mye større påvirkningskraft i rettsutviklingen i Norge, mener jusprofessoren.
Han utdyper:
– Det juridiske fagmiljøet på universitetene fungerer jo som korrektiv til domstolene, og for å fylle den funksjonen, er det viktig at man har samme status som de andre fagmiljøene i Oslo og Bergen. At man kan kritisere avgjørelser og gi råd om hvordan lover skal forstås og så videre. Og for å kunne fylle den funksjonen, og ha den autoritet som er nødvendig, er det viktig at man er et eget fakultet.
– Det er nok kanskje noe som er vanskelig å se for utenforstående, dessverre, føyer Skoghøy til.
Vil advare
– Det at vi har et eget juridisk fakultet i nord, har ikke bare betydning for anseelsen til forskninga her og den faglige gjennomslagskraften, men også for rekrutteringa av lærere og studenter; for «standinga» i markedet hvis man kan si det sånn. Jeg vil sterkt advare mot å rokke ved den posisjonen fakultetet har bygget opp her, avslutter den tidligere høyesterettsdommeren.
