Kommer langveisfra
– Det marine økosystemet her nord utsettes konstant for en naturlig innvandring fra sør. Dette skjer først og fremst ved at den nordlige delen av Golfstrøm-systemet trenger inn i våre farvann og holder Svalbards fjorder varme og isfrie gjennom en lang kald vinter, sier biologiprofessor Jørgen Berge ved UiT Norges arktiske universitet.
Sammen med det varme vannet kommer det også levende organismer fra sør, som den varmekjære og sørlige Mytilus galloprovincialis, eller Middelhavs-blåskjell.
– Siden de første marinbiologene begynte å undersøke havområdene våre har vi kjent til at det skjer en innvandring, men at noen blåskjell skulle komme fra så langt sør som Middelhavet, kom som en stor overraskelse på oss, sier Berge.
Det sensasjonelle funnet er nylig publisert i Evolutionary Applications etter at UiT-professoren, i samarbeid med kolleger fra Grønland og Russland, har kartlagt de arktiske populasjonene av blåskjell. Prosjektet er støttet av Framsenteret i Tromsø gjennom Flaggskipet Fjord og Kyst.
Nye blåskjell og nye metoder
Den første observasjonen av levende blåskjell på Svalbard ble gjort i 2004 på Sagaskjæret ytterst i Isfjorden. Forskerne har senere funnet blåskjell flere steder i både Isfjorden og Kongsfjorden.
– Allerede første gang vi observerte blåskjell på Sagaskjæret antok vi at dette var et resultat av at små larver var blitt transportert nordover og inn i Isfjorden via Golfstrøm-systemet. Vi trodde at de kom korteste vei, noe som betyr fra området rundt Lofoten, sier Berge.
Les også: 7 000 år gamle blåskjell gir klimasvar
Genetiske studier indikerte den gangen at det var det vanlige blåskjellet Mytilus edulis som hadde spredd seg nordover fra Nord-Norge. Men forskerne hadde et for lite datagrunnlag til å trekke sikre konklusjoner. Nå, drøyt ti år senere, har nye funn av blåskjell gitt dem mulighet til å gjøre en skikkelig studie av dette.
– Ved hjelp av et bedre datagrunnlag og nye genetiske metoder, kan vi nå svare på hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra og ikke minst få avkreftet eller bekreftet om det dreier seg om det vanlig blåskjellet Mytilus edulis, sier Berge.
Stammer fra forrige istid?
Det har nemlig blitt lansert flere hypoteser i tillegg til ”Golfstrøm”-hypotesen. Noen forskere har hevdet at funn av blåskjell i Arktis først og fremst dreier seg om svært gamle, men ikke oppdagede, populasjoner av blåskjell fra Nord-Amerika – nærmere bestemt arten Mytilus trossulus. Det betyr at de må ha levd på Svalbard sammenhengende siden forrige istid, uten å bli oppdaget. Andre igjen har hevdet at det slett ikke dreier seg om en naturlig spredning, men snarere organismer spredt via skipstrafikk.
– Vi samlet derfor inn materiale fra så mange områder i Arktis som mulig, inkludert Grønland, Nord-Norge, Svalbard og Kvitsjøen. Selv om de tre aktuelle artene blåskjell er ekstremt like på utsiden og i praksis umulig å skille fra hverandre dersom de lever på samme sted, har de genetiske markører som gjør at vi relativt lett kan skille dem ved hjelp av DNA, forklarer PhD-student Peter Leopold ved UiT.
Bruk av genetiske markører vil også kunne fortelle om det er hybrider, altså en blanding av arter, til stede.
Blåskjell-hybrider
Forskernes data viser at forekomsten av blåskjell på Svalbard ikke dreier seg om gamle populasjoner av den nord-amerikanske arten, men hovedsakelig arvestoff fra det vanlige nord-atlantiske blåskjellet Mytilus edulis. Den nord-amerikanske arten var først og fremst vanlig langs vestkysten av Grønland, noe som stemmer godt overens med de tidligere antagelsene; blåskjell var en ny art på Svalbard da den ble oppdaget i 2004. Men det var også et betydelig innslag av arvestoff fra Middelhavet i alle populasjonene som ble undersøkt. Bare de som ble undersøkt fra de mer isolerte områdene i Kvitsjøen og langs Grønland hadde en struktur der en av de tre artene var helt dominerende. De andre bestod av en mikstur av arter, med innslag fra Middelhavet.
– Et viktig poeng her er at vi ikke bare snakker om en blanding adskilte arter, men en blanding av arvestoff; hybrider eller krysninger av de tre artene. Det betyr at vi ikke har en situasjon der adskilte arter kommer drivende inn med havstrømmer separat, men at de mest sannsynlig har trukket nordover gradvis og på en måte som tillater sammenblanding av arvestoff, sier Leopold.
Funnene indikerer også at det umulig kan dreie seg om sporadisk spredning via skipstrafikk, fordi den genetiske sammensetningen er fundamentalt lik mellom adskilte populasjoner i forskjellige fjorder på Svalbard.
Les også: Trusselen fra sør
Hva er en naturlig tilstand?
Berge mener kartleggingen av blåskjell åpner for viktige spørsmål vedrørende et forvaltningsregime av Svalbard, som tar utgangspunkt i å konservere eller bevare naturen i sin ”naturlige” tilstand.
– Hva er egentlig naturlig, når vi så åpenbart ikke en gang vet hvilke arter som lever i mer eller mindre urørte områder av Arktis? Hvordan forvalter vi et havområde som i vår levealder gjennomgår enorme endringer, både naturlige og menneskeskapte? spør han.
Han mener også at funnet peker på et annet viktig poeng; at det kan være vanskelig å trekke klare grenser i naturen.
– En politisk definert ulvesone gir like lite mening for en ulv på vandring som for en blåskjell-larve fanget i en havstrøm på vei nordover, uavhengig av om den bærer med seg arvestoff fra langt sørlige breddegrader eller ikke. Svalbard er, har alltid vært og vil alltid være en lapskaus av organismer med forskjellig bakgrunn, og etter hvert som temperatur, is eller andre viktige faktorer endres, vil også det marine systemet respondere mer eller mindre umiddelbart, avslutter Berge.
Referanse: Mathiesen SM, Thyrring J, Hemmer-Hansen J, Berge J, Sukothin A, Leopold P, Bekaert M, Sejr MK, Nielsen EE (2016). Genetic diversity and connectivity within Mytilus spp in the subarctic and Arctic. Evolutionary Applications, DOI 10.1111/eva.12415.
