Biomarkører bedrer fremtidsutsiktene for lungekreft

Roy M. Bremnes Foto: Privat	Tom Dønnem Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Tekst: Bjørg Mikalsen

Lungekreft er en av de vanligste kreftformene og den krefttypen som tar flest liv på verdensbasis. Det er få som overlever en lungekreftdiagnose. Bare 13 % er i live etter 5 år. De siste ti årene har det kommet mange nye legemidler som har økt levetiden for kreftpasienter generelt, men lungekreftpasienter har i mindre grad fått ta del i denne positive utviklingen. Derfor er det viktig å finne nye behandlingsmål ved lungekreft og markører som kan forutsi effekt av behandling.

Nettopp dette er fokuset for forskningen til postdoktor Tom Dønnem og professor Roy M. Bremnes ved Det helsevitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Tromsø (UiT). De er en del av forskningsgruppen for translasjonell kreftforskning som er et samarbeid mellom UiT og Universitetssykehuset Nord-Norge og ledes av Bremnes og professor Lill-Tove Busund.

Muligheter for skreddersydd behandling

Dønnem og medarbeidere har samlet inn vevsprøver og informasjon fra over 300 pasienter med ikke-småcellet lungekreft, som er den vanligste formen for lungekreft. Disse prøvene danner grunnlaget for forskningsprosjektet hvor det letes etter såkalte biomarkører. Biomarkører er molekyler som påvirker biologiske prosesser i kroppen vår. For eksempel kan det være et protein som bare finnes i syke celler og som kan påvises i en vevsprøve.

- Ved å koble biomarkørene opp mot kliniske data kan vi undersøke om de sier noe om prognosen for overlevelse, sjansene for å danne metastaser og valg av behandlingsform, sier Dønnem.

Gruppen har til nå funnet flere biomarkører som har prognostisk verdi for overlevelse hos lungekreftpasienter.

– Hvis disse eller andre markører også kan forutsi effekt av behandling, vil man enklere kunne skreddersy behandlingstilbudet til den enkelte pasient og dermed unngå overbehandling. Dette er noe vi vil forske på i tiden fremover, forteller Dønnem videre.

Figuren viser farging for biomarkøren miR-126 (blå farge) i lungekreftvev. Denne biomarkøren er knyttet til angiogenese, og de med mye miR-126 (øverst) har en dårligere prognose enn de med lite miR-126 (nederst). Figur: Tom Dønnem, UiT.

Fremtidige behandlingsmål?

Biomarkørene skal også evalueres som mulige mål for fremtidige behandlingsmetoder. For at en svulst skal kunne bli større enn et par millimeter er dannelsen av nye blodårer, også kalt angiogenese, nødvendig slik at kreftcellene får tilgang til nok oksygen og næringsstoffer. Angiogenese foregår vanligvis ikke i friskt normalt vev, men kreftcellene kan skille ut proteiner som får blodårene til å vokse inn i svulsten. Tilgang til blod- og lymfekar er også viktig for kreftcellene slik at de kan spre seg til andre steder i kroppen og danne metastaser (dattersvulster).

– Vi har derfor fokusert på biomarkører som er involvert i dannelsen av nye blod- og lymfekar, presiserer Dønnem.

Det finnes nå medikamenter (angiogenesehemmere) som har som mål å stoppe nydannelsen av kar og dermed stoppe svulstutviklingen. Imidlertid ser det ut til at disse nye medikamentene bare hjelper hos noen av pasientene og ofte bare midlertidig. Samtidig vet vi at kreftceller ofte tåler mangel på oksygen (hypoksi) bedre enn friske celler, og nye forskningsresultater fra andre grupper tyder på at angiogenesehemmere i noen tilfeller kan gjøre kreftcellene mer aggressive.

– Det er derfor viktig å forske videre på betydningen av angiogenese ved kreftutvikling og som mulig terapimål, sier Dønnem videre og legger til at selv om angiogenese er et av temaene de er spesielt opptatt av, følger de også med på det som generelt er på dagsorden for molekylære markører og målrettet behandling ved lungekreft.

Internasjonalt samarbeid
Dønnem har fått muligheten til å være ved University of Oxford dette året. Gruppen han arbeider ved der ledes av professorene Adrian Harris og Peter Ratcliffe og er en av de fremste forskningsgruppene i verden på angiogenese og hypoksi.

– Nivået på forskningen er svært høy og vi kan få direkte ny kunnskap om det nye som skjer på forskningstema nært knyttet til det vi selv forsker på, forteller Dønnem.

– I tillegg til å være involvert i konkrete prosjekter i Oxford er hovedgevinsten med oppholdet å hente inspirasjon og utvide den faglige horisonten. Men det viktigste er nok at det skaper muligheter for fremtidig samarbeid, fortsetter han.

Allerede nå er det planlagt studier hvor aktuelle markører funnet av gruppen i Oxford skal testes på vevsprøvene samlet inn fra lungekreftpasienter i Tromsø.

Veien videre
Forskningsgruppen i Tromsø driver også flere studier på bløtvevskreft hvor det er samlet inn materiale fra 500 pasienter i Nord-Norge og Arkhangelsk, Russland. I tillegg er det gjennom et samarbeid med St. Olavs hospital i Trondheim samlet inn prøver fra knapt 800 pasienter med prostatakreft.

– Nydannelse av blodkar er en forutsetning for at de fleste typer kreftsvulster skal kunne vokse. Ved å teste biomarkørene vi har funnet hos lungekreftpasienter i vevsprøver fra andre kreftpasienter, kan vi se om de samme markørene har prognostisk verdi også ved disse krefttypene. Dette vil være nyttig viten om kreftrelatert angiogenese, og kan ha stor klinisk nytteverdi, sier Dønnem.

Når det gjelder å kunne utnytte disse biomarkørene i den kliniske hverdagen, er dette et stort og krevende steg som krever god planlegging og mer forskning.

– Lysten er imidlertid der og det hadde vært spennende å ta dette steget videre, avslutter Dønnem.