Valg av blodfortynnende medisin – en sammenligning av to varianter

En ny amerikansk observasjonsstudie har sammenlignet to typer direktevirkende orale antikoagulantia (DOAK), populært kalt blodfortynnende medisiner. Funnene tyder på at medikamentet apixaban muligens er noe mer effektivt og tryggere enn rivaroxaban i behandlingen av venøs blodpropp.

Av Line Holtet Evensen, stipendiat ved TREC

Venøs blodpropp rammer årlig 8.000-10.000 nordmenn. Sykdommen kan effektivt behandles med blodfortynnende medisiner. Denne behandlingen har som hensikt å forhindre at blodproppen vokser og å forebygge tilbakefall mens kroppens egne systemer bryter ned den eksisterende blodproppen. Blodproppbehandling er et tveegget sverd, da det også øker risikoen for blødning. Derfor jobbes det stadig for å utvikle medisiner som er effektive, og som samtidig har lav risiko for blødningskomplikasjoner.

I mange år har blodproppbehandling bestått av en kort periode med lavmolekylært heparin etterfulgt av en lengre periode med vitamin K-antagonister (warfarin). Dette behandlingsalternativet er meget bra, men krever hyppige blodprøver (INR-målinger) for å beregne dosering. De senere årene har det kommet nye medikamenter på markedet som ikke krever slike målinger og som dermed er enklere i bruk. En samlebetegnelse for disse medikamentene er DOAKs. Studier har vist at DOAKs er like effektive og trygge som warfarin, men få studier har sammenlignet de ulike DOAK-medikamentene mot hverandre. Det kan derfor være vanskelig å avgjøre hvilket av disse man skal velge å bruke i behandlingen av venøs blodpropp.

En observasjonsstudie som nylig ble publisert i tidsskriftet The Lancet Haematology ønsket å sammenligne DOAK-medikamentene apixaban og rivaroxaban. Utfra registerdata identifiserte de totalt 15.254 pasienter med blodpropp, hvorav 3091 var forskrevet apixaban og 14.163 var forskrevet rivaroxaban. Oppfølgingstiden varte i snitt 99 dager i begge grupper, og i denne perioden ble forekomsten av tilbakevennende blodpropp og blødning registrert. De fant at pasienter som fikk apixaban hadde 63% lavere risiko for å få ny blodpropp og 46% lavere risiko for alvorlig blødning sammenlignet med de som fikk rivaroxaban. Dette tyder på at apixaban kan være et bedre og tryggere alternativ enn rivaroxaban i behandlingen av venøs blodpropp. Forfatterne understreker imidlertid at funnene må reproduseres i større studier.

Resultatene må vurderes i lys av noen svakheter ved studien. Det ble benyttet registerdata, så pasientjournalene er altså ikke gjennomgått av forskerne selv, noe som kan medføre at noen tilfeller er feilklassifisert. En annen svakhet er at dette er en observasjonsstudie. Det innebærer at man kun registrerer data fra den kliniske hverdagen, og ikke aktivt foretar en tilfeldig fordeling (randomisering) til de ulike behandlingsgruppene. Dette kan føre til at de to gruppene har ulik forekomst av risikofaktorer som kan påvirke utfallet, uavhengig av blodproppbehandlingen. Man vet heller ikke i hvor stor grad pasientene faktisk har tatt medisinen som har vært forskrevet. Dessuten har andre studier som har sammenlignet disse medikamentene ikke rapportert noen tydelige forskjeller. Randomiserte kontrollerte studier er gullstandarden for å besvare denne typen forskningsspørsmål. Slike studier er underveis og kan forhåpentligvis gi oss et tydeligere svar på om en type DOAK virkelig er bedre enn de andre i behandling av venøs blodpropp.

Referanse: Dawwas et al. Effectiveness and safety of apixaban versus rivaroxaban for prevention of recurrent venous thromboembolism and adverse bleeding events in patients with venous thromboembolism: a retrospective population-based cohort analysis, Lancet Haematol. 2019.



Ansvarlig for siden: Dana Meknas
Sist oppdatert: 07.02.2019 12:30