Nye funn viser assosiasjon mellom genvariant og økt risiko for venøs blodpropp

I en nyere studie fra 2018, tyder funnene på at det potensielt kan være andre genetiske faktorer enn de som allerede er kjent som også kan påvirke risikoen for venøs blodpropp.

Marthe Norreen Thorsen
, stipendiat ved TREC

Dyp venetrombose er blodpropp som oppstår i de dype vene, oftest i beina. Årsaken bak dyp venetrombose (DVT) er sammensatt og kompleks, og flere ulike faktorer, både miljøfaktorer og genetiske faktorer, påvirker risikoen for blodpropp og eventuelt utfall i etterkant. Vi vet at akutte indremedisinske sykdommer, kirurgiske inngrep, immobilisering over en periode, aldring, bruk av hormonpreparater og graviditet er blant faktorene som kan øke risikoen for blodpropp. Likeledes kan man være genetisk disponert for blodpropp: Velkjente arvelige genetiske endringer eller defekter kan føre til økt koagulasjon, altså at blodet levrer seg. I mange tilfeller kan man ha genetiske arvelige defekter assosiert med blodpropp uten å få symptomer, og i en del tilfeller får man blodpropp uten at det er noen kjente arvelige tendenser til stede.

I en nyere studie fra 2018, tyder funnene på at det potensielt kan være andre genetiske faktorer enn de som allerede er kjent som også kan påvirke risikoen for venøs blodpropp. Forfatterne fokuserer på et protein som er en essensiell driver av koagulasjonsprosessen, nemlig tissue factor (TF) eller vevsfaktor. Genet som koder for tissue factor finnes i flere varianter, og en av variantene som innehar en spesifikk mutasjon, en endring i genet, ser ut til å gi økt risiko for blodpropp (603A>G – nukleotidet adenin er byttet ut med guanin i posisjon 603). Personer som ble studert hadde ingen andre kjente genetiske mutasjoner med økt risiko for blodpropp, og personer som kunne være påvirket av ulike miljøfaktorer med potensiell innvirkning på risiko for blodpropp ble også ekskludert. Til sammen var det 100 blodpropp-pasienter og tilsvarende 100 friske personer som fungerte som kontrollpersoner. Gjennomsnittsalderen for studiedeltakerene var 35 år, og ingen var eldre enn 45 år. Det interessante med studien var at genvarianten med denne spesifikke 603A>G-mutasjonen var mer utbredt i gruppen med blodpropp-pasienter sammenlignet med kontrollgruppen. Nivået av tissue factor i blodet til pasient- og kontrollgruppen ble målt, og det viste seg at blodpropp-pasientene også hadde ett signifikant høyere nivåer av tissue factor sammenlignet med kontrollgruppen.

Arvestoffet vårt består av gener, og genene kan anses som oppskriften på proteiner, som utgjør byggesteinene i kroppen vår. Et gen kan komme i ulike varianter, også kalt alleler, fordi mutasjoner har oppstått og blitt nedarvet gjennom tidene og blitt spredt i en befolkning. Ulike alleler kan på grunn disse små endringene gi opphav til proteiner med noe ulike egenskaper, men som oftest har de ikke noen betydning. Mennesker har to varianter av hvert gen, ett fra mor og ett fra far, og disse kan være like eller ulike. I studien som det fokuseres på her var kombinasjonen av gener i fokus.  Hele 16 % av pasientgruppen hadde kombinasjonen GG, som vil si at begge allelene til disse pasientene hadde mutasjonen av interesse, mens det var kun 5 % av kontrollgruppen som hadde det samme. Allelkombinasjonen AG, hvor et av allelene er normalt (A) og et har mutasjonen (G), ble funnet i 49 % av tilfellene i pasientgruppen og 44 % i kontrollgruppen. Siden allelkombinasjonen GG og AG er å finne i høyere grad i pasientgruppen, så kan det tyde på at denne mutasjonen har en assosiasjon med blodpropp, hvis ikke burde det ha vært en jevnere fordeling i de to gruppene. Det viste seg også at nivået av tissue factor for allelkombinasjonen GG var høyest, mens det var lavest for AA.

Det ble videre kalkulert risiko for venøs blodpropp basert på allelkombinasjonen, og det viste seg at risikoen for å utvikle blodpropp var over fire ganger så høy om man hadde GG-kombinasjon sammenlignet med AA-kombinasjonen. Dette kan tyde på at forekomsten av denne spesifikke mutasjonen kan gi økt risiko for dyp venøs blodpropp, spesielt om man har mutasjonen i begge allelene, og ser ut til å ha sammenheng med økt nivå av tissue faktor. Økt nivå av tissue factor er dog ikke ensbetydende med økt aktivitet for tissue factor, noe som ikke er tatt i betraktning her. Likevel er dette spennende forskning som åpner opp for at det kan være flere genetiske faktorer enn tidligere antatt som kan ha betydning for risiko og utvikling av blodpropp. Større og mer omfattende studier vil være nødvendig i framtiden for å vise om det er hold i disse nyetablerte funnene, men dette kan være et verdifullt tilskudd til faktorer som kan relateres til blodpropp, og kan kanskje brukes ved evaluering av pasienter i framtiden.

Referanse: Kishor, K., et al., Influence of tissue factor polymorphisms (603A>G and 5466A>G) on plasma tissue factor levels and their impact on deep vein thrombosis risk in young Indian population. J Thromb Thrombolysis, 2018. 46(1): p. 88-94.



Ansvarlig for siden: Dana Meknas
opprettet: 07.01.2019 12:51